Portrettet: Varm isdronning

En mørk blond, ikke direkte påtrengende overvektig skikkelse rekker fram hånden. .
- Hei! Kom inn. Har du vært her før? spør hun og svinger seg ned bak den velfylte kontorpulten sin.

- Nei.

- Det er bra. De fleste som kommer hit kommer nemlig ikke i så veldig hyggelig ærend.

Merete Haugli smiler og ler med alt som finnes av smilemuskler i ansiktet hennes. Hele tiden. Svært lite ved henne henleder tankene til det man vanligvis, og kanskje litt fordomsfullt, assosierer med en politiinspektør; nemlig pondus, bryske øyenbryn og omstendelig, alvorlig tale med malmrøst. Men Haugli snakker som en geysir med en stemme som er en aerobic-leder verdig. Hadde det ikke vært for uniformen, kunne man helt umiddelbart forledes til å tro at hun er en overstadig leder av en sånn «kom-her-og-lær-deg-å-bli-lykkelig-med-deg-selv»-gruppe. Men da tar man i så fall grundig feil. Privat er hun riktig nok en sprudlende energibunt, men som politisjef blir hun betraktet som «isdronninga». Ofte får hun høre at hun må bli mykere i kantene overfor sine underordnede. Haugli er den første som har fått en så høy stilling i politiet uten å ha studert juss eller kriminologi eller gått på politiskolen. Hun er økonom, utdannet ved Bankakademiet pluss et år med finansfag på BI. Helt siden hun var 18 år har hun syslet med kjøp og salg og forvaltning av aksjer og verdipapirer i business-verdenen. Hva kan vel da passe bedre enn å være sjef for Finans- og Miljøkrimseksjonen ved Oslo politidistrikt? De siste tre årene har hun hatt som jobb å jakte på uredelige business-sjeler og andre suspekte kryp med «urene ugler i posen». I CV-en hennes står det sågar at hun er «ansvarlig for organisert økonomisk kriminalitet i Oslo politidistrikt». Ser man det! Heldigvis oppklares «misforståelsen» litt lenger nede i CV-en hvor det opplyses at hun er ansvarlig for etterforskning av kriminalitet innen blant annet restaurant, bygg og anlegg, hvitvasking, grove bedragerier, data, finans, og miljøkriminalitet i Oslo politidistrikt.

- Er det mulig å bli rik i Norge helt uten å drive med snusk og fanteri?

- Ja, det vil jeg da virkelig mene. Du kan bli rik gjennom hardt arbeid, intelligens, teft og flaks, sier Haugli, som vel her samtidig skildrer oppskriften på hvordan man kan bemidle seg som økonomiskurk - kanskje med noe mer vekt på flaks enn på hardt arbeid.

- Kan man bli lurt til å bli økonomisk kriminell?

- Ja, det har vi sett mye av. Men man må likevel ta «blamen» for å ha vært tjukk i huet. Det er ikke strafferabatt for naivitet.

- Har du spesielle fordeler av å komme fra finansmiljøet når du nå skal lete etter kriminelle i noen av de samme miljøene?

- Jeg tror forretningsmoralen i Norge er på vei oppover. En god del har begynt å tenke seg bedre om etter de store sakene som er rullet opp de siste årene, sånn som Nagell-Erichsen-saken, Finance Credit-saken og nå båtsertifikat-saken.

- Men hvilke fordeler har du av å komme fra finansmiljøet?

- Å bekjempe økonomisk kriminalitet er en gedigen samfunnsutfordring. Bare tenk deg; så mye som mellom 5 og 15 prosent av BNP kan dreie seg om svart økonomi. I Sverige og Danmark regner en med at den svarte økonomien utgjør cirka syv-åtte prosent av BNP. I Norge har man ikke gått ut med en slik prosentandel. Men det er uansett helt vanvittige tall. Kanskje så mye som 140 milliarder kroner - eller mer. Det mest lønnsomme norske myndigheter kan gjøre med oljepengene er å investere i bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Da kunne vi blant annet satt mye mer inn på å følge bakmenn og pengespor i inn- og utland.

- Og da du har vel svært god nytte av å ha erfaring fra finansmiljøet?

- Folk med uærlige hensikter ser hvor stort mediepress det blir rundt den typen saker ...

Haugli styrer elegant, men myndig unna svaret på dette spørsmålet. Det ville være direkte ufint å antyde at det kanskje kan komme av at noen på «solsiden» muligens synes hun har beveget seg over på feil banehalvdel for så å røpe hemmeligheter. Derfor gjør vi ikke det. Hun fortsetter:

- ... Selv om man er uskyldig helt til det forefinnes en rettskraftig dom, kan frykten for å bli «dømt» i pressen gjøre at en del unnlater å foreta seg dumme ting.

- Så egentlig er det positivt med slikt mediekjør?

- Vel. Det kan iallfall virke preventivt.

- Hvilke bransjer er verst?

- Restaurantbransjen er ille. Der gjorde vi jo et kjemperøsk nylig, og avslørte en god del ulovligheter. Bygg og anlegg vil jeg også nevne. Det er ganske mange møkkete underleverandører. Og så er det mye trygdemisbruk og forsikringssvindel.

- Det kan da ikke utgjøre så mye?

- Ikke det? Det er faktisk en god del unge mennesker som tegner uføreforsikring for så en tid senere skade seg litt. Så får de leger som er med på svindelen til å skrive ut erklæringer på at de er blitt uføre. Hva blir det? Først én million i erstatning og så 300.000 kroner i 30 år fra Staten. Det blir store summer av slikt. Som regel er det smarte folk vi har med å gjøre i økokrimsaker. Og mange av dem er ufattelig kyniske. Men samtidig er det viktig å skille mellom de rå og kyniske og dem det faktisk er synd på. For eksempel de som driver en liten forretning eller bedrift, og som er kommet litt skjevt ut noen måneder. Så låner de av moms- og skattepengene for å betale telefon- og strømregningen. Det ligger ingen onde hensikter bak, og ikke noe forsøk på å berike seg på Statens penger. Likevel kommer Staten og slår dem konkurs og gjør dem til sosialklienter resten av livet. Sånt synes jeg er fælt. Men det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke alle må stå til rette for det vi gjør, skynder Haugli seg å legge til.

ALDRI SUR

- Da du valgte å gå inn i aksjeverdenen, var det med tanke på å skulle bli rik?

- Du, altså ... Den gang jeg startet var omsetningen på Oslo Børs seks millioner kroner, og vi skrev dagbøker for hånd. Vi visste ikke hva store penger var. Men for så vidt ... det er mange som begynte samtidig med meg som er rike nå.

- Hva gjorde du feil i forhold til dem?

- Jeg gjorde vel ikke noe feil. Jeg har bare jobbet hardt, og brukte opp det meste på å reise. Dessuten gamblet jeg ikke. Holdt meg stort sett på den trygge siden, sier hun med sitt overordentlig markante smil - et smil som praktisk talt aldri slukner. Noen tror til og med hun er falsk fordi hun alltid er blid.

- «Hun kan umulig være sånn hele tiden. Det er nok bare noe hun klistrer utenpå for å innynde seg,» tenker nok enkelte. Men faktum er at jeg aldri er sur. Jeg er så fornøyd når jeg står opp om morgenen at jeg knapt kan vente på å ta fatt på oppgavene som ligger foran meg, sier Merete Haugli. Hun har så mye energi i seg at hun trolig kunne kjørt en el-bil fra Oslo til Nordkapp uten lading underveis.

- Du vet ... jeg drikker ikke alkohol, og det kommer av at jeg rett og slett er rusa på livet. Hva skal jeg da med alkohol?

- Nei, men at du ikke nyter alkohol er vel egentlig Trygve Hegnars skyld, ikke sant?

- Det er riktig det ..., sier hun, men stopper brått opp noen sekunder, stirrer på meg og utbryter:

- Hvordan i all verden vet du det?

Det blir noen sekunders stillingskrig. Politiinspektøren stirrer på journalisten, og forventer en forklaring. Journalisten sitter taus og venter, og vet han ikke har plikt på seg til å oppgi sine kilder - selv ikke overfor politiet. Det vet politiinspektøren også. Men hun liker det ikke. Kanskje er det akkurat slik det føles for en stakkars hvitsnipp som har kommet litt skjevt ut med regnskapene sine, når han sitter og lurer på hvor mye mer politiinspektøren vet om ham enn det hun sier. Det gjør ingen ting om tausheten brer seg i rommet noen sekunder. Haugli snakker nemlig fort og intenst, så dette blir et kjærkomment pustehull.

- Jo, altså ja. Han mente at jeg som en av de ytterst få jentene i finansmiljøet burde holde meg edru til en hver tid, forklarer Haugli, men utelater å nevne at hun på den tiden også var offensivt blond, noe som kanskje var med på å styrke viktigheten av Hegnars ord. Nå har hun imidlertid tatt tilbake sin originale hårfarge.

ELSKER DET EKSTREME

På veggen bak inspektøren henger et vakkert fotografi fra Svalbard - en slags rapsodi i blått.

- Jeg elsker mystikken i det bildet, sier Haugli og snur seg for å betrakte sitt eget verk. Det er tatt med god gammeldags film. Hun synes digitale kameraer er juks. Altfor automatisk. Og det passer ikke Haugli som liker å gjøre ting på sitt eget vis.

- Jeg begynte å ta bilder på en tur til Sør-Afrika for mange år siden. Jeg har til og med fått publisert bilder i magasinet «Jakt og fiske». Det var en fin løveserie. Jeg elsker Sør-Afrika. Det er et fantastisk land. Men Svalbard er også utrolig vakkert, og jeg har hatt mange vidunderlige turer dit. Jeg kan ikke få nok av naturen.

Dyrene og naturen skiller ikke på noe eller noen. Vi mennesker kan bare være til stede på naturens premisser. Det er derfor jeg elsker det ekstreme og det storslåtte som for eksempel Svalbard og Sør-Afrika og isbjørner og løver og ...

- ... Det er vel en forholdsvis begrenset bestand av løver på Svalbard?

Haugli ignorerer kommentaren i sin kledelige iver.

- Vet du forresten hvordan hierarkiet i dyreverdenen er bygget opp?

- Tror ikke det.

- Det har med hvordan øynene er plassert å gjøre. Posisjonen i hierarkiet bestemmes av blant annet avstanden mellom øynene. Det var det en sørafrikaner som lærte meg. Jo mindre avstand mellom øynene, dess høyere opp i hierarkiet er du. Løver og mennesker har omtrent samme avstand mellom øynene. Derfor ser ikke løvene på oss som mat, men som konkurrenter eller rivaler som kommer inn på deres revir. Blir man angrepet av en løve, er den ikke ute etter å skaffe seg mat, men å forsvare sitt territorium, forklarer hun.

Allerede som barn fikk hun et nært forhold til naturen. Familien hadde (og har) en enkel hytte på Røros. Den lå temmelig avsides til, og man måtte gå et godt stykke for å komme dit.

- Broren min og jeg var «støkk» (norskengelsk for stuck = sitte fast) på hytta hele sommerferien. Det var moro å leke med samer og løpe rundt som Månestråle og Sølvpilen da vi var små, men ikke like morsomt da vi kom i tenårene. Men i ettertid ser jeg hvilken fantastisk verdi denne tiden har hatt for meg. Nå elsker jeg stedet, og har hatt noen fantastiske opplevelser der oppe, forteller hun.

LÅ I KOMA ET HALVT ÅR

Haugli er født i Oslo, men har bodd i Trondheim siden hun var tre år gammel. Likevel opplever hun at hun er fra Oslo, og at hun bare har vært på besøk i Trondheim. I 1982, 18 år gammel, dro hun til Oslo for å gjøre seg fet. Hun visste hva hun ville. Allerede som svært ung hadde hun begynt å fatte interesse for business og aksjer. Hun fikk jobb i Bønders Bank som meglerassistent. Tre år senere begynte hun som obligasjonsmegler i det nyetablerte Finanshuset AS. Senere ble hun aksjemekler og opsjonsspesialist, og meklet aksjer og opsjoner i Norge og USA. I 1992 ble hun investeringsdirektør i Alfred Berg. Året etter var hun med å etablere, og ble partner i forvaltningsselskapet Optimum. Siste halvdel av nittitallet var hun direktør i First Securities (tidligere Elcon Securities).

Merete Hauglis karrierekurve pekte rett mot stjernene, men plutselig ble det svart. En dag i august 1999 falt hun om på vei til jobb. Hun gikk i koma på grunn av en alvorlig hjernehinnebetennelse, og våknet ikke før et halvt år senere.

- Det er nesten litt komisk, men da jeg våknet kunne jeg huske alt som var helt til det gikk i svart. Til og med alle aksjekursene fra dagen før, humrer Haugli som naturlig nok ikke hadde nevneverdig nytte av å huske et halvt år gamle aksjekurser.

Så begynte en rå kamp for å bygge seg opp igjen.

- Etter å ha ligget et år på sykehus, var jeg bare et beinrangel. Da måtte jeg bare på pur faen bestemme meg for at jeg skulle opp og ut. Jeg friskmeldte meg selv. Ville ikke være syk lenger, forteller hun.

Dermed dro hun til Nederland for å bygge seg opp i et helt annet miljø. Det var tøft. Kortisonbehandlingen hun måtte gå på gjorde at hun etter hvert este ut.

- På det meste veide jeg 90 kilo. Jeg så ut som Flode. Det var ikke så greit å forholde seg til for en som var vant til å veie halvparten, sier hun uanfektet.

- Hva har dette gjort med deg?

- Det som virkelig er blitt annerledes, er at det har gått opp for meg at vi har mye dårligere tid enn vi tror. Livet er kort. Jeg mener ... jeg gikk på jobb en morgen, og plutselig var det mørkt. Det kunne fort blitt mørkt for alltid. Det som er blitt viktigere for meg, er å ta vare på venner og familie. Og så er jeg blitt tøffere. Jeg mener ... «hva er det verste som kan skje?» spør mange seg selv. Men det er ikke noe verste som kan skje. Jeg begynte heller å tenke på det beste som kunne skje meg. Livet består i å prøve å oppnå det beste som kan skje en hele tiden. På en måte var jeg heldig som fikk denne bråstoppen. Det ga meg mulighet for en «restart». Jeg hadde gått rundt i høye hæler og drakt fra jeg var 18. Hadde fokus på business hele tiden. Jeg spurte meg selv; er jeg sulten nok til å fortsette med det? Nei. Ikke da. Jeg valgte å prøve noe annet - iallfall for en stund. Jeg begynte i politiet bare fordi jeg hadde lyst på å gjøre noe helt annen en periode. Jeg har jo ikke til hensikt å pensjonere meg i politiet. Jeg skal tilbake til næringslivet når jeg anser meg ferdig her. Når jeg en gang skal dø, og ligger og tenker tilbake på livet mitt, hva vil jeg da huske best? 50 år i business eller tre år i politiet? spør hun, men lar spørsmålet henge i luften.

BARE FOR ILDSJELER

Haugli søkte jobben som politiinspektør etter helt tilfeldig å ha sett annonsen i avisen.

- Jeg tok kontakt, og ble bedt om å sende inn min CV. Men jeg hadde verken CV eller attester. Jeg kom fra et miljø hvor det holdt med fornavn og at folk så du gjorde jobben din. Dermed måtte jeg sette meg ned og lage min første CV. Det morsomme er at jeg den første tiden i jobben ikke lød navnet mitt når folk tiltalte meg med «Haugli». «Jøss, er faren min her?» tenkte jeg, forteller Haugli og smiler så munnvikene nesten revner. Det har hun for øvrig grunn til. Hun har skapt historie. Hun er den første uten juridikum eller politiutdannelse som bekler denne stillingen. Hun er også en av de yngste seksjonssjefer noen sinne. Begge disse forholdene skulle borge for at det kom til å skje endringer da hun begynte sitt virke.

- Noe av det første jeg gjorde var å sette i gang et trainee-prosjekt med å inndra illegale penger. Da høstet jeg stor nytte av min bakgrunn. Jeg brukte folk i miljøet jeg kjenner - folk som kan lære studentene opp til hva de skal se etter. Og de var svært villige med å hjelpe til. Og så har jeg hatt stor glede av å prate en del med Eva Joly.

- Nettopp. Var ikke dere ute og spiste middag sammen i går?

Haugli nøler halvannet sekund.

- Jo, eh ... det er riktig, konstaterer hun kort - og litt motvillig.

- Hvorfor tror du at du er den første fra næringslivet som får en slik stilling?

- Sannsynligvis fordi ingen fra næringslivet har søkt tidligere. Etterforskning av økonomisk kriminalitet utføres av ildsjeler. Man må være en ildsjel for å kunne holde ut en så tøff jobb til så dårlig betaling. Det er nemlig ikke noen «walk in the park». Så hvorfor er det bare én av meg?

- Skulle det ikke være tilstrekkelig med en av deg?

- Jo, men altså hvorfor er jeg den eneste fra næringslivet som påtar seg en jobb som dette? Jo, du kan ikke få de beste til å være med å bekjempe kriminalitet når vi ikke kan skilte med skikkelige vilkår.

- Er folk så mye flinkere fordi de har jobbet med business?

- Ikke nødvendigvis. Men de aller dyktigste folkene, unntatt ildsjelene, søker seg gjerne mot bedre betalte posisjoner og dit karrieremulighetene synes størst. Jeg har mistet en del dyktige mennesker her på grunn av dette. Men når jeg snakker om vilkår, tenker jeg også på effektiviteten. I næringslivet er man nødt til å tenke både effektivitet og resultat. Slik er det dessverre ikke alltid i Staten. Jeg er vant til å ta beslutninger. Mange beslutninger. Og raske beslutninger. Det var en overgang ved å komme til politiet. Her er alt så prosessuelt. Det går så tregt. Og en annen ting: I næringslivet går det an å få folk til å yte mer ved å betale dem godt og gi dem bonuser for god innsats. Her kan vi ikke gi annet enn ros. Viktig nok det, selvfølgelig, men ikke nok. Staten gjør effektive mennesker ineffektive. Se her hva jeg måtte lese da jeg begynte i jobben, sier Haugli og trekker fram en diger bok i A4-format.

- Dette er Statens personalhåndbok. Håndbok!!?? nærmest roper hun.

- Det er en murstein på 400-500 sider. Bare det å lære seg hva man har lov til å ha på seg når det gjelder uniform. Bruker jeg denne jakken, kan jeg ikke bruke den buksen, og er jeg ute, gjelder én regel og inne en annen, sier hun og retter på brillene.

- Jeg bruker briller bare på jobb, nærmest unnskylder hun seg.

- For å se litt mer myndig ut?

- Nei, fordi jeg sitter så mye foran PC-en. Vet du ... egentlig tror jeg at jeg er en bedre sjef i næringslivet enn i Staten. I business kunne jeg være hard og tøff og kreve ting gjort umiddelbart, mens her må jeg i stor grad være tålmodig. Politiet må begynne å tenke annerledes om vi skal klare å hamle opp med de kriminelle miljøene, sier Haugli.

Men kanskje er det nettopp dét politiet har gjort ved å ansette denne energibunten som i disse dager flytter ut til sin sommerbolig på Nesodden - et sted man bare kan komme til med båt. Fra tidlig sommer til langt utpå høsten bor hun på dette ikke navngitte stedet. Hun vil ikke at folk (i betydningen journalister) skal vite om det. Hun vil ha fred der ute.

- Det er helt fantastisk der ute. Jeg er jo alene, og opplevde på en måte at jeg var støkk i Oslo når venner og bekjente dro til hyttene sine i helgene. Nå kan jeg kjøre fram og tilbake med egen båt hver dag til mitt eget lille paradis. Det tar bare en halv time hver vei.

Haugli var i mange år gift med investoren og Frontline-direktøren Tor Olav Trøim. Men de har ingen barn. Haugli gjorde nemlig et bevisst valg da hun var 30.

- Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha barn. Jeg klarer ikke å leve med 70 prosent innsats. Får man barn, er det ikke mulig å vie seg hundre prosent til jobben - iallfall ikke den type jobb jeg hadde. Ikke den jeg har nå heller, forresten.

- Du bruker utrolig mye energi hele tiden. Er ikke det slitsomt? Går du ikke tom?

- Det handler om god og dårlig energi. Folk med dårlig energi henger seg opp i uvesentligheter, og har ikke noe å gi. Får de vondt i kneet, dreier alt seg om det, og de vil gjerne at alle andre skal være opptatt av det også. Det er den typen mennesker som synes «alle er idioter», eller som alltid går rundt og klager over at de har så mye å gjøre. Sannsynligvis har de altfor lite å gjøre, men de bruker opp all energien sin på å sutre og klage. Det jeg gjør er å styre unna alt som tapper meg for energi. Da går jeg ikke tom. Og så tar jeg ting som de kommer. For eksempel når jeg skal på tur. Da legger jeg ikke noen ruteplan. Jeg bare begynner å gå, så ser jeg hvor jeg havner. Sånn er det med livet mitt også, slår Merete Haugli fast.