Regelfølging - skjønnsutøvelse?

Med ujevne mellomrom har vi mediadebatter om styringssystemer og styringskulturer innen offentlig forvaltning. En av disse debattene er knyttet til New Public Management. New Public Management (NPM) er betegnelsen på en bred reformbølge i offentlig sektor som har som ideologisk utgangspunkt at det er mye å tjene på å innføre markedsinspirerte styringsmodeller. En mener at det private næringslivet har mye å lære bort til offentlig sektor. Blant virkemidlene som blir brukt er å dele opp forvaltningen i resultattjenester som kjøper varer og tjenester av hverandre, stykkprisfinansiering, anbud, konkurranseutsetting og privatisering. Det har resultert i mye ”kjøp og salg”-byråkrati, mye kontroll- og rapporteringsbyråkrati, mye mistillitsstyring og lite tillitsstyring. Det er økonomisk lønnsomhet for avdelinga, for etaten, for skolen, for sjukehusforetaket osv. som blir det utslagsgivende. Både det politiske og faglige skjønnet må tilsvarende vike.

Er dette så lurt da? Nei, mange mener at dette gir uheldige utslag innenfor for eksempel helsesektoren. En behandler de pasienter det lønner seg å behandle, ikke hva som helsefaglig er riktig å gjøre. Barneverns-, rusomsorgs-, rehabiliteringsinstitusjonen får oppdrag etter en anbudskonkurranse der tall teller mest, faglig skjønn minst. Slik regel- og modellfølging har vært mote i 20 – 30 år.

I samme periode har vi hatt ei dreining vekk fra det regelorienterte offentlige byråkratiet som preget 60- og 70-tallet, til en offentlig sektor mer preget av maktdelegering og skjønnutøvelse. Dette gjelder ikke mist på kommune- og fylkeskommunenivået der rådmann og ordfører er blitt delegert makt og myndighet til å fatte beslutninger ”over bordet” inkludert å love ut mindre pengebeløp. Det er denne praksisen som Lerø så presist reflekterer over. Disse noe motstridende moteretningene har preget offentlig forvaltning parallelt, og dermed skapt en ganske uoversiktlig situasjon. Både mer skjønn, og mindre skjønn. Både mer regelfølging og kontroll, og mer fleksibilitet.

Som NPM-kritiker, som tilhenger av det kloke faglige skjønnet og det politiske skjønnet, som mener tillit og raushet er to av de vakreste ordene i det norske språk, mener jeg de siste dagers debatter ikke må dra oss i destruktiv retning. Det betyr ikke at regelverk skal brytes, tvert i mot. Men regelverket må alltid gi rom for bruk av faglig og politisk skjønn, utøvd i åpenhet!