Send DNB og Sats til Kompani Lauritzen

Torgeir Flatjord er lederutvikler og skribent.

SYNSPUNKT. Forhåpentligvis vil TV2 produsere en tredje sesong i den populære og lærerike serien slik at vi har noe å glede oss til inn i neste TV-sesong. Jeg vet ikke om de mottar forslag til deltakere eller ikke, men om de gjør det, har jeg flere kandidater.

For eksempel konsernsjefene i DNB og treningskjeden Sats, Kjerstin Braathen og Sondre Gravir. Trolig har jeg forslag til alle i deltakertroppen om det skulle være nødvendig. Hva med OBOS-sjefen Daniel Kjørberg Siraj eller Hurtigrutens Daniel Skjeldam for eksempel?

Jeg ser dem for meg, avkledd posisjoner og påkledd formløse, grønne uniformer, kun med et stort nummer på brystet, kommandert i giv akt i regnværet på Setnesmoen av selveste Fenriken, bokstavelig talt med stor F. Det ville ha vært kostelig å se hvem av dem som felte en tåre aller først, når de, etter krevende strabaser, erkjenner både svakhet og sårbarhet.

Noen ganske vanlige, menneskelige symptomer, vil mange hevde. Men litt for sjeldent forekommende blant ledere. De velger i stedet heller å «legge seg flate» eller til nød ta litt «selvkritikk».

Laget trumfer egoet

Det ville vært noen gylne TV-øyeblikk når de første erkjennelsene motstrebende dukker opp på skjermen om at laget faktisk trumfer individet. Uforglemmelige øyeblikk til ettertanke – for deltakerne.

For, som artisten Øyvind «Vinni» Sauvik, vinneren av Kompani Lauritzen sesong én så treffende sa det:

– Det er ironisk at de som trener på krig, er best på omtanke og mest opptatt av det verden trenger mest.

Til alt overmål ble dette uttalt før pandemien traff Norge.

Det er synd at vi trengte en dødelig pandemi for å virkelig erkjenne verdien av det menneskelige og mellommenneskelige. At et menneske består av kjøtt og blod og følelser og ikke kun er en tallfestet ingrediens i industrielle eller tjenesteytende leveranser. Det er synd at vi så til de grader skulle bli påminnet det kollektive ansvaret vi tross alt har for å ta vare på hverandre, at vi ikke er til stede i verden kun for vår egen vinnings skyld.

Har vi en lederkrise?

Det er imidlertid i tider som disse vi ser hvem som er de virkelig lederne blant oss, enten de er kjente eller litt mindre kjente, om de er i politikken eller i næringslivet, enten de er høyere oppe i hierarkiene eller de er like i nærheten av oss. Kanskje er du én av dem selv, der du er lederen i ditt eget liv?

Det er på tide å erkjenne at tiden er overmoden for å heie frem ledere som leder mennesker. Det vil si ledere som setter andres ve og vel foran seg selv. Ledere som fremdeles leder maskiner, produksjoner og prosesser, eller sånne som kun styrer etter avkastningsgrader og økonomiske nøkkeltall, tilhører så avgjort en annen og snart forgangen tid.

I Kompani Lauritzen er det også vinnere og tapere, uavhengig av rang, men basert på individuelle prestasjoner over tid. Her handler det imidlertid ikke om å vinne på bekostning av noen andre. Tvert imot får du viktige, utslagsgivende ekstrapoeng dersom du i stedet har bidratt positivt til at de andre skal lykkes.

Å kalle det en lederkrise er kanskje å trekke det litt langt. Derimot vil jeg påstå at vi har et gryende ledervakuum. For meg fremstår mange i dag som rådville, usikre ledere. Vi har dem som fortsatt leder i tråd med gårsdagens paradigme, noen nevnt, mange glemt, og vi har dem som leder etter dette hundreårets prinsipper, altså der mennesker settes først.

For dersom våre virksomhetsledere ufortrødent fortsetter å sette seg selv først, dersom de fortsetter å påberope seg større bonuser og enda gunstigere aksjeprogram som kun tjener dem selv – og aksjonærene, så vil lederkrisen før eller siden inntreffe.

Sårbarhet – en mangelvare hos ledere

Kompani Lauritzen – med alle respekt for dem som deltar – viser oss enkeltmenneskers sårbarhet, uten at det på noe vis fremstilles som en svakhet. Snarere tvert om. Det siste bekreftes godt i serien når vi ser hvordan lederne trår frem når det gjelder som mest, når sårbarheten er tydeligst. Det er her Fenriken og Kapteinen og alle de andre utviser lederskap på sitt beste, der sårbarhet istedenfor trigges til å bli en styrke. Der sårbare mennesker blir våre helter. Hvor ofte opplever vi dette på våre arbeidsplasser?

I motsetning til et ofte etterlatt inntrykk fra næringslivet, blir man i Forsvaret innprentet med at «vi» kommer foran «jeg». Her er det å ta vare på hverandre aller første bud, og her blir ikke sårbarhet ansett som en svakhet.

Det er her Vinnis ironi om mulig blir enda mer ironisk når vi i det sivile samfunnet, og fremfor alt i næringslivet, flittig anvender krigsmetaforiske målbilder og ambisjoner i den tro at det vil motivere til innsats: Her slåss vi nemlig i «priskrigen», her skal vi «vinne slaget om kundene» eller aller helst «slå konkurrentene» – for så å maksimere profitt, for egen vinning.

Nok en gang vil jeg sitere forfatteren og foredragsholderen Simon Sinek:

«I militæret gir vi medaljer til personer som er villig til å ofre seg selv for å redde andre menneskers liv. I business gir vi bonuser til personer som er villig til å ofre andre for at de selv skal vinne.»

Jeg ser virkelig frem til sesong 3 av Kompani Lauritzen, da med mange av våre mest kjente næringslivsledere som rangløse rekrutter og aspiranter. Det er mange kandidater å ta av. Kompani Lauritzen har dessverre kun plass til fjorten kompanirekrutter i hver sesong.

Til gjengjeld skulle det i så fall borge for mange sesonger.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.