Stuve Sjøfareren

Mandag 30. juni 2003: I går hadde et illevarslende tordenvær trukket over Bergen sentrum og gitt byen en skikkelig rotbløyte. Nå er det bare et lett bygevær som væter morgenfuglene. Investoren Magne Hisdal parkerer bilen ved Hotell Terminus. Luften er fuktig, men mild. Han spaserer de få hundre meterne bort til Allehelgens gate 4, og tar heisen opp i 9. etasje.

I et møterom hilser Hisdal på to andre personer. Den ene er direksjonssekretær Edvard Høgestøl. Han representerer hovedaksjonær Tor Johan Stuve. Den andre personen er bergensinvestoren Einar Nistad. Dermed er over 16.000 av 20.000 aksjer representert. Sammen utgjør de tre generalforsamlingen i Tordenskjold Rederi AS.

Høgestøl åpner generalforsamlingen og viser til innkallingen. Det er seks punkter på agendaen. De fem første går greit. Det velges møteleder, innkallingen godtas og styrets årsberetning blir godkjent. Så kommer punkt 6. Uten ytterligere begrunnelse legger Høgestøl frem et oppsiktsvekkende forslag fra Stuve:

«Selskapets styre og ledelse skal holdes skadesløse av selskapet så langt som mulig innenfor gjeldende rett og ansvar og utlegg av alle slag knyttet til sivilrettslige, strafferettslige og administrative prosesser, inklusive utarbeidelse og godkjennelse av årsoppgjøret, som disse kan bli gjort til gjenstand for gjennom sitt virke for selskapet, inklusive ansvar overfor selskapet.»

Hisdal er svært kritisk til forslaget. Hvordan kan en majoritetsaksjonær be minoritetsaksjonærene om tilslutning for at ledelsen skal holdes skadesløs?

- Som vanlig stilte ikke Stuve selv på denne generalforsamlingen. Han hadde sendt sin lakei. Jeg stilte spørsmål ved hvorfor dette kom nå, men Høgestøl svarte bare at dette hadde Stuve bestemt, sier Hisdal.

Det blir stemt over forslaget. 15.105 aksjer stemmer for, 115 aksjer stemmer mot, mens 1117 aksjer avstår fra å stemme. Protester er nyttesløst. Det er ren overkjøring fra Stuves side. Forslaget blir vedtatt.

- Einar Nistad satt i styret og var inhabil, men han var enig med meg, og stemte derfor blankt.

- Skjønte du da at det nærmet seg kroken på døren?

- Nei, jeg gjorde ikke det. Noen dager tidligere hadde styret i DNO vedtatt det samme. Jeg tenkte at nå skulle man gjøre det samme som DNO.

Samme dag ble forslaget om skadesløsholdelse vedtatt i selskap etter selskap der Stuve hadde majoriteten.

REDERIET TORDENSKJOLD

Stuve begynte tidlig å involvere seg i forretninger. På begynnelsen av 1980-tallet tok han utdanningen ved Norges Handelshøyskole i Bergen, hvor han blant annet skal ha vært aktiv i den såkalte skips- og transportgruppen. Han kjøpte sitt første skip «MS Grimo» som 26-åring i 1986, og gikk i 1988 i kompaniskap med sin medstudent, den tre år eldre Ole Henrik Nesheim, også han fra sildabyen.

De unge haugesundsinvestorene sikret seg kontrollen over landets største småskipsrederi, Wilson i Bergen. Fem år senere gikk selskapet deres sammen med kollega Atle Jebsen i Bergen, og dannet Jebsen Wilson Eurocarriers. På dette tidspunktet knirket det i samarbeidet og en opprivende konflikt endte i 1995 med at Nesheim betalte ut Stuve med 75 millioner kroner.

Han var ikke lenge uten rederi, på slutten av 1995 kjøpte Stuve Tordenskjold fra det engelske rederiet Runeiman Investment. Året etter ble Tordenskjold ASA stiftet, og selskapet ble notert på Oslo børs 25. august 1997. Deretter gjennomførte rederiet et betydelig antall skipskjøp.

- I løpet av fem år har vi bygd oss opp fra null til 43 skip, skrøt Stuve til Haugesunds Avis i oktober 2002.

Konsernet ble styrt fra Allehelgens gate 4 i Bergen, og hadde kontorer i Haugesund, Polen, USA og Filippinene. Men den hurtige og kraftige veksten kostet. I april 2003 hadde Tordenskjold over 40 skip med en gjennomsnittsalder på 26 år. Rederiet ble etter hvert tungt lastet med gjeld. Det hadde osgå opparbeidet seg et dårlig rykte når det gjaldt sikkerhet, ifølge en oversikt fra sekretariatet i den internasjonale organisasjonen for havnesikkerhet (Paris MOU) sitert av Haugesunds Avis.

Selskapet fikk problemer med likviditeten. Verft fikk ikke penger for utført arbeide, sjøfolk fikk ikke lønn og ble forlatt i fremmede havner, ifølge flere presserapporter.

20. juni 2003 strandet 15 polakker og estere med skipet «Forest Link» i havnebyen Mobile i Alabama, USA. De skulle laste tømmer og stykkgods, men skipets motorer brøt sammen. Skipet fikk ikke forlate havnen, og sjøfolkene hadde ikke fått lønn fra Tordenskjold på tre måneder. Kapteinen fikk verken penger til reparasjon eller lønn til mannskapet.

- Eierne har behandlet oss som dyr, bortsett fra at man skal være snille mot dyrene, fortalte kaptein Boleslaw Damps til avisen Mobile Register.

BUTIKK I BUTIKKEN

Rederiet var i ferd med å synke, og en omstridt avtale torpederte det som måtte være av håp for konsernet. Stuve hadde nemlig sikret sine verdier, og utnyttet sitt eget rederis dårlige likviditet. Et lån fra ett av hans selskaper, Garibaldi AS, som ble ytt 15. november 1997, ga opsjon til å anskaffe alle aksjene i Cem Bulk Carriers AS hvis Tordenskjold ASA ikke greide forpliktelsene sine. I dette selskapet var det 20 sementskip. En liknende opsjon med lån ble gjennomført av Tor Johan Stuve & Partners for Tordenskjolds aksjer i Portland AS, et selskap med tre sementskip.

Til sammen 23 sementskip ble ført ut av Tordenskjold. Tilbake lå rederiet med ni skip nesten uten verdi.

Tor Johan Stuve satt på alle kanter av bordet. Han var styreformann og storaksjonær i Tordenskjold ASA, styremedlem og storaksjonær i Garibaldi AS, styreleder i Cem Bulk Carriers AS og styreleder i Portland Ships AS. På den måten forhandlet Stuve med seg selv hele veien.

- Han drev butikk i butikken, sier en av hans tidligere medaksjonærer til Økonomisk Rapport.

1. september i fjor ble det åpnet konkurs i Tordenskjold. Kravene som er meldt inn er på nær 600 millioner kroner. I skrivende stund jobber bostyrer Gunnar Haahjem på spreng med å sluttføre salget av de siste fem skipene i boet. Når det er gjort, vil han komme med sin innberetning. Da skal kreditorer i inn- og utland gjøre opp den endelige regningen. Da vil det kanskje komme svar på hvor pengene ble av. Derfor er det mange som venter spent på hva bostyrer og borevisor kommer frem til, blant dem bergensinvestorene Einar Sverre Nistad og Birgit Nistad, samt Einar Galtung Døsvig og sønnen Espen Galtung Døsvig, som til sammen kan ha tapt flere titalls millioner kroner.

Ingen av dem har for øvrig villet kommentere saken overfor Økonomisk Rapport.

Til tross for hans omfattende og brede engasjement i forretningslivet, er ikke Stuve en spesielt profilert person, og han har ikke tråkket ned dørstokken i rederiforeningen i Haugesund.

- Meg bekjent har han aldri vært innom. Han sorterer under Bergen, sier daglig leder Sverre Meling jr. i Haugesund Rederiforening.

Stuve residerer periodevis i Håkon den godes gate 3, etter sigende Haugesunds desidert flotteste villa, den ligger helt ute ved sjøkanten. Eiendommen har vært et yndet sete for selskapeligheter, rederen har blant annet byens eneste privateide selskapstelt.

Ifølge Ektepaktregisteret er huset og eiendommen overført til konen. Hun har også fått særeie på hytta de har i Ålfjorden i Ølen kommune. Selv har Tor Johan Stuve flyttet fra landet. Ifølge Folkeregisteret emigrerte Tor Johan Stuve til Alicante på den spanske solkysten 11. september i fjor, samtidig som det sto på som verst under Tordenskjold-konkursen. Et utenlandsopphold som ikke ble sett på med blide øyne av bostyrer Gunnar Haahjem. Dermed er også skatteplikten til Norge opphørt, hans siste likning for 2002 viste en inntekt på 474.500 kroner og en formue på 26 millioner kroner.

Rikdommen har Stuve dryppet ut litt i form av milde gaver til hjembyen. I åtte-ti år spyttet han årlig 15.000 kroner i Tordenskjold Cup, Djerv 1919s turnering for alderbestemte lag i fotball. Etter konkursen i fjor har cupen fått ny sponsor og nytt navn.

VERDT RUNDT 30 MILL.

Økonomisk Rapport har gått gjennom regnskapene for samtlige selskaper der Stuve har eiendeler for å se hvor mye han kan være verdt nå. De siste regnskapene som er å oppdrive, er fra 2002, og gjennomgangen viser at han i alle fall er god for rundt 30 millioner kroner, basert på bokført egenkapital, og korrigert for konkursene i Tordenskjold-systemet. Det aller meste av verdiene har han gjennom selskapet Tor Johan Stuve AS.

Hvor mye han egentlig er verdt vet bare han selv. Stuves flettverk av selskaper har forbindelseslinjer til utlandet, hovedsakelig til skatteparadiser der ingen får innsyn.

De som kjenner 44-åringen som privatperson beskriver ham som sjarmerende, beleven og raus. Han er ikke vanskelig å be om en vennetjeneste, og utfører dem gjerne personlig - til tross for sin travle hverdag.

Forretningsmannen Stuve liker å satse på nye ideer, å sette i gang ting, men synes drift er kjedelig. Alle Økonomisk Rapport har snakket med i forbindelse med denne artikkelen omtaler ham som en knallhard forretningsmann og dyktig forhandler.

Men gjennom det som skjedde i forkant av Tordenskjold-konkursen tråkket han mange på tærne. Gamle forretningspartnere er bitre og føler seg lurt.

- Her har skjedd for mye til at vi kan være venner nå. Slik jeg ser det, er det som nå skjer lite tillitvekkende, faktisk til dels skremmende og lite bra, sa Bergens-investoren Einar Galtung Døsvig til Bergens Tidende i fjor.

Konfrontert med denne uttalelsen forteller en kilde som står Stuve nært en annen versjon:

- Det er vel ingen som er objektive i denne saken, men jeg er forundret over at de (red.anm: gamle forretningspartnere) er negative, for når man ser hvor tett disse har jobbet sammen, så kan man jo begynne å lure på hvor de har vært.

- Det blir sagt at han er en person man gjerne går på fest med, men ikke vil signere en avtale med?

- Det synes jeg er flåsete sagt, for å si det mildt. Stuve er en tøff forretningsmann, men ingen skurk.

NATTENS KONGE

Siden 1988 har Inventum-gruppen vært en sentral aktør i restaurant- og eiendomsmarkedet i Haugesund. Ifølge egne opplysninger har selskapet i dag rundt 230 ansatte på hel- og deltid, og virksomheten omfatter 12 restauranter i kategoriene spisesteder, puber, barer og nattklubber.

Det er selskapet Inventum Holding som står øverst i selskapspyramiden, og det er eid av Tor Johan Stuve og jevnaldringen Rolf Viksund med halvparten hver. Opprinnelig var det lokal-tv-redaktør Gudvin Selsås og Rolf Viksund som etablerte selskapet. Siden fikk de med seg Tor Johan Stuve og kameraten Ole Henrik Nesheim. Etter at Stuve og Nesheim røk uklar i 1995, har det i hovedsak vært Stuve og Viksund som har stått som eiere. Det er Viksund som har stått for den daglige driften og frontet restaurantdriften utad, mens Stuve har hatt en mer tilbaketrukket rolle som investor.

Inventum har investert stort de siste årene, og står bak populære utesteder som Retro, Metz, Flytten, Café MM og konsertstedet Byscenen. Flere personer Økonomisk Rapport har snakket med er ikke sene med å gi anerkjennelse for hva Stuve og Viksund har gjort for byens uteliv. De har vært med på å sette Haugesund på kulturkartet, og det er ikke alle show, revyer og konserter som har gått med overskudd. Oppussing og istandsettelse av bygningene som rommer utestedene har kostet en formue, mange firmaer har levd godt på Inventum-gruppen.

Men inkassokravene kommer i striere strømmer for en annen del av Stuve selskapskonglomerat, Tordenskjold Rederi AS. Selskapet har siden 1997 hatt administrasjonen for selskapene AS DS Tordenskjold og Tordenskjold ASA. Ved årsskiftet 2002/2003 var det ti ansatte og selskapet hadde et årsresultat som viste overskudd på 2,2 millioner kroner. Etter konkursen i Tordenskjold har selskapet skiftet navn til Cem Bulk Management.

Nå er det tydeligvis magre tider og lite å gjøre av administrativt arbeide, for de ubetalte regningene hoper seg opp hos Cem Bulk og datterselskapene. I løpet av fjoråret pådro Cem Bulk Management-systemet seg en rekke inkassokrav. Per 5. mars 2004 var de uoppgjorte regningene kommet opp i en sum av 261.763 kroner, deriblant en mobiltelefonregning på 37.000 kroner.

Det har ikke vært enkelt å få vite noe som helst om shippingvirksomheten til Tor Johan Stuve. Økonomisk Rapport har siden november i fjor forsøkt jevnlig å få kontakt med ham, på hans britiske telefonnummer, hans telefonnumre i Spania, via e-post og hans kontorer i Haugesund og Bergen. Og uansett hvilket selskap man har forsøkt å kontakte, så har man kommet frem til den samme telefonen og snakket med de samme personene.

For øyeblikket synes telefonene å være viderekoplet til Bergen. «Cem Bulk» svarer det når vi ringer, og det er tidligere direksjonssekretær i Tordenskjold, Edvard Høgestøl jr. som tar telefonen. Høgestøl blir av tidligere forretningspartnere omtalt som en av Stuves «lakeier». Den operainteresserte finnmarkingen har tidligere både uttalt seg til mediene og representert Tordenskjold-rederiet i skifteretten. Nå er det taust. Høgestøl forteller at han ikke har noen roller i noen selskaper.

- Det er Tor Johan Stuve som må uttale seg, sier en ordknapp Høgestøl.

Men Høgestøl er ikke mindre sentral enn at han nå 18. mars -utgivelsesdatoen til denne utgaven av Økonomisk Rapport - leder den ekstraordinære generalforsamlingen i Eurofleet ASA. Eneste sak: Valg av ny revisor. Innkallingen signert Tor Johan Stuve.

Eurofleet ASA var et selskap i Tordenskjold-systemet som eide rederiet Storesund.

HISTORIEN OM STORESUND

Storesund var et rederi på Karmøy som ble drevet av torvastadbuene Arne Johan Storesund og broren Magne. I 37 år hadde de møysommelig bygd opp et lite, veldrevet rederi som drev med bulkfart langs norskekysten. I alle år drev de med overskudd, kontakten med norsk industri var god, kundene var blant andre smelteverkene i Mo i Rana, Odda, Bjølvefossen og Finnfjord. De åtte små 3000-5000-tonnerne gikk i fart helt opp til Kirkenes, ned til River Trent i England, og så langt syd som til Svartehavet.

En dag kom Tor Johan Stuve og partneren Petter Hellevik på besøk. De var ivrige etter tonnasjen, fristet med penger, forhandlet hardt og var store karer. Først var svaret nei. Brødrene ville ikke selge. Men Stuve og Hellevik ga seg ikke. De kom stadig tilbake.

Samtidig hadde brødrene Storesund begge rundet 70 år, det var blitt tyngre å drive. Kanskje de likevel skulle selge? På tampen av 1998 valgte brødrene å akseptere tilbudet. Selv ble de sittende igjen med en mindre aksjepost verdsatt til 15 millioner kroner. Årsaken var at Stuve og Hellevik ikke hadde nok til å cashe dem helt ut. Verdiene i den aksjeposten skulle brødrene aldri få se igjen.

26. juni 2003: Det er gått fire og et halvt år siden Storesund ble solgt. «MV Vigsnes» ligger oppankret om lag 1,5 kilometer fra land utenfor Grimsby på østkysten av England. Skipet er uten bunkers og derfor ute av stand til å produsere sin egen strøm. For mannskapet begynner proviantsituasjonen å bli kritisk. Maten bederves i kjølerom som ikke fungerer.

Samtidig, i St. Petersburg, ligger 3000-tonneren «MV Azur» ferdig lastet for Hydro. På grunn av manglende forsikringsdekning har skipet ordre om å ikke forlate den russiske havnebyen. På eget initiativ beslutter likevel kapteinen å ta skipet videre av frykt for å bli arrestert av russiske myndigheter. Han seiler til tryggere farvann for å avvente nærmere beskjed.

Årsaken til trøbbelet? Hjemme i Norge har rederiet de jobber for gått konkurs.

Sparebanken Rogaland, SR-Bank, hadde i en årrekke hatt et stort låneengasjement i Storesund, og rederiet hadde siden Stuves overtakelse hatt problemer med å betale for forpliktelsene sine. Vinteren 2002/ 2003 ble det derfor forhandlet mellom banken og rederiet, hvor ulike løsninger ble diskutert.

Per mars 2003 hadde Storesund Rederi AS et misligholdt lån på over 100 millioner kroner i SR-Bank, de åtte skipene risikerte arrest bare de nærmet seg en havn, og nå var lånet oppsagt. Konkursspøkelset truet.

Likevel kommer bank og rederi til enighet. I en omfattende og detaljert låneavtale på 41 sider nedkvitteres lånet fra 105 til 74 millioner. Samtidig gir banken ytterligere 18 millioner kroner i kreditt for å dekke utgifter til hyre, forsikringer og reparasjoner av to skip.

Men SR-Bank setter en betingelse for avtalen, hevder Storesund overfor bostyrereren. Alle de åtte skipene må overføres fra Storesund til et nystiftet selskap, Euro Bulk. På den måten får banken sikret egne penger, samtidig som andre kreditorer uvitende satt igjen med krav mot Storesund, et selskap som nå var verdiløst.

I ettertid har ledelsen av rederiet anklaget SR-Bank for å hatt en snedig plan, en skjult agenda der målet hele tiden har vært å få kontroll over skipene slik at de kunne bli solgt for å begrense bankens tap. SR-Bank har senere nektet hardnakket for dette, og har overfor bostyrer hevdet at det var ledelsen i Storesund som tok initiativ til den beskrevne løsningen.

Bostyrer Arne Laastad mener Euro Bulk var insolvent allerede en måned etter at det ble dannet med SR-Banks velsignelse. Selskapet hadde en lånegjeld som oversteg verdien av selskapets aktiva. Heller ikke på sikt kunne driften forrente engasjementet med SR-Bank. Videre ble ikke Euro Bulk tilført penger som muliggjorde drift. Konkurs ble det uungåelige resultatet. Senere ble de åtte skipene solgt for til sammen 33,7 millioner kroner.

Slik gikk det med Storesund rederi. Gründeren Arne Johan Storesund ønsker i dag ikke å fortelle hva han tenker om det som har skjedd. Om han ville solgt hvis han hadde visst.

Det kan enhver tenke selv. Livet går videre.