Universitetene jakter på tvilsom internasjonal ære

Fredag ble verdens universiteter igjen målt og veiet, da magasinet Times Higher Education Supplement publiserte sin årlige liste over de 200 beste utdanningsinstitusjonene. Universitetet i Oslo havnet på 138. plass, og var eneste norske universitet blant de 200.

Oppmerksomheten universitetene selv gir rangeringer som denne, gjenspeiler at den globale trenden for benchmarking av forskning og utdanning er sterk også i Norge. I sin strategiplan for 2005-2009 har Universitetet i Oslo (UiO) et konkret mål om «medaljeplass i Norden» og å være blant de 20 beste i Europa på anerkjente internasjonale rangeringer.

En god plassering på listene har stor betydning. Listene er en viktig del av markedsføringen på det globale utdanningsmarkedet, som er inne i en sterk ekspansjonsfase. Antall studenter som vil studere i et annet land enn hjemlandet vil øke fra knapt to millioner i 2002 til det dobbelte eller tredobbelte i 2015, ifølge en ny rapport fra den franske statsministerens kontor. Listene har også betydning som markedsføring overfor potensielle samarbeidspartnere ved andre universiteter, og overfor utenlandske forskere som vurderer å slå seg ned i Norge.

«Vi ser med stor interesse på disse rangeringene. De er viktige, og vi har som ambisjon å klatre oppover på dem. De har en viss betydning i profileringen og synliggjøringen av vår verdi,» sier rektor Sigmund Grønmo ved Universitetet i Bergen (UiB).

Men de internasjonale listene som «World University Rankings» fra Times Higher Education Supplement og «Academic Ranking of World Universities» fra Jiao Tong-universitetet i Shanghai, gir ikke et korrekt bilde. De kan på sikt være til skade for universitetene, mener en rekke forskere som analyserer forskningsevaluering og -ledelse. Listene er useriøse og hviler på et metodisk usaklig grunnlag, mener forskerne. Hovedkritikken gjelder at listene sammenlikner private universiteter med offentlige, og at de fokuserer for mye på kvantitet fremfor kvalitet.

«Denne formen for kvantifisering av forskning vil på lang sikt skade kvaliteten. Det settes i gang noen mekanismer som betyr at en forsker får en klar interesse i å publisere 5-15 tynnere artikler i stedet for å publisere en viktig bok,» sier amanuensis Lars Bo Kaspersen ved Copenhagen Business School (CBS).

I stedet tar enkelte evalueringseksperter nå til orde for å lage et nordisk eller europeisk alternativ til de etablerte rangeringene, som tar utgangspunkt i de deltakende landenes særtrekk – først og fremst at størstedelen av universitetene er offentlig finansiert. Forsker Gunnar Sivertsen ved forskningsinstituttet NIFU STEP foreslår et nordisk alternativ, basert på en utvidelse av det nordiske samarbeidet om statistikk fra OECD. Det ville gi et felles grunnlag for å sammenlikne visse deler av universitetene, mener han. Fra Danmark kommer et forslag om en europeisk rangering.

Ingen vei utenom

For å markere seg på et marked i rivende utvikling er utdanningsinstitusjonene tvunget til å forholde seg til de globale peilemerkene, mener Mohamed Harfi, prosjektleder for den franske rapporten om det globale utdanningsmarkedet.

«Selv om listene har metodiske svakheter, avspeiler de tross alt de universitetene som finnes i et land. Så lenge det ikke finnes andre lister på internasjonalt nivå, vil Shanghai-listen være den man refererer til. Vi må akseptere listene som de er og innrette oss etter det. Derfor er det ikke lenger bare viktig å være et kvalitetsuniversitet, men også å kommunisere sin verdi overfor omverdenen,» sier Harfi til Mandag Morgen.

Flere ulike internasjonale målinger av universiteter er kommet til de siste årene. Flere aktører, typisk universiteter, aviser og tidsskrifter, melder seg med hvert sitt bud på hvem som har de beste utdanningene og forskningsmiljøene (se figur). Blant de siste er Financial Times, som kom med sin liste for første gang i 2001, og Jiao Tong-universitetet i Shanghai, som hadde premiere i 2003. Listen fra Times Higher Education Supplement kommer i år for annen gang (se tekstboks).

Når en først har klart for seg hvilke kriterier de ulike rangeringene legger vekt på, kan de også brukes fornuftig i arbeidet med å forbedre universitetet, mener UiB-rektor Grønmo. «Men når det gjelder våre strategier er det ikke hensynet til rangeringene som er vår viktigste drivkraft,» sier han.

Universitetet i Oslo har anerkjent betydningen av internasjonale rangeringer ved å ta dem med i selve strategiplanen. I tillegg har rektor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo bekreftet rangeringenes betydning. «Slike kåringer blir lagt merke til. De som søker samarbeid, vil selvsagt inngå avtaler om forskning og studentutveksling med gode partnere. Jeg har opplevd mange ganger at utenlandske kolleger tar en titt i slike rangeringer, før de eventuelt søker samarbeid,» har Underdal uttalt til universitetsavisen Uniforum.

Universitetene har et ambivalent forhold til rangeringene, sier forskningsleder Bjørn Stensaker ved NIFU STEP. «Universitetene er gjerne mot rangeringer, bortsett fra når de kommer høyt opp på listene. En måling som viser at HF-fakultetet ved UiO rangeres høyt, vil de gjerne fortelle om,» sier han.

Urettferdige målinger

Utdanningseksperter erkjenner også at nordiske universiteter ikke kan ignorere internasjonale målinger. Å tilpasse seg rangeringene kan imidlertid være en farlig strategi, mener de. Målingene er både usaklige og urettferdige overfor de premissene som gjelder for de nordiske universitetene. Samtidig er det metodeproblemer. De internasjonale rangeringslistene er basert på en serie kriterier som ikke i seg selv kan avgjøre om et universitet holder høy kvalitet eller ikke. Listene sammenlikner epler og pærer – både private og offentlige universiteter blir målt på de samme premissene, påpeker kritikerne.

«De universitetene som scorer høyt igjen og igjen, er de store og rike amerikanske universitetene og gamle klassiske engelske universiteter. Det er klart at det er helt andre ressurser og produksjonsbetingelser på steder som Stanford, Harvard og Oxford enn dem vi har på danske universiteter,» sier professor Hanne Foss Hansen ved Institut for Statskundskap, Københavns Universitet.

Mens Universitetet i Oslo har et årsbudsjett på 4,5 milliarder kroner, har Harvard-universitetet rundt 17 milliarder kroner å rutte med. UiO har drøyt 30.000 studenter, mens det amerikanske universitetet bare har 19.700.

Et annet vesentlig ankepunkt er at rangeringene hovedsakelig måler kvantitet fremfor kvalitet. For eksempel er et av kriteriene i Shanghai-målingen hvor mange forskere ved institusjonen som hører til de mest siterte innen sitt felt. Et annet kriterium er antallet nobelprisvinnere per universitet. Jo nyere pris, jo flere poeng får universitetet. Men ikke desto mindre går listen helt tilbake til 1910, noe som gir ferskere universiteter en dårligere utgangsposisjon. Både Shanghai- og Times Higher-listen fokuserer også primært på naturvitenskapelige fag, mens samfunnsfaglige disipliner er underrepresentert. Hoveddelen av tidsskriftene forskerne bør prøve å bli sitert i, er rettet mot naturvitenskapene.

Evalueringseksperter peker på at det generelt er et stort misforhold mellom hva målingene viser og den betydningen de tillegges av forskjellige aktører på området. «Jeg er redd for at dominerende politiske krefter vil reagere på rangeringskulturen slik som de gjør på Pisa-undersøkelser. Når OECD kommer med positive meldinger klapper alle i hendene og er begeistret. Hvis det går dårlig, er vi bekymret,» sier amanuensis Finn Hansson ved Copenhagen Business School.

I stedet for rangeringslistene bør man fokusere på å sikre kvaliteten på utdanningene, mener Christian Thune, direktør for Danmarks Evalueringsinstitut. Han henviser til at den europeiske sammenslutningen av kvalitetssikringsinstitutter for høyere utdannelse (ENQA) har utarbeidet standarder for kvalitetssikring. Standardene har tilslutning fra 45 land. «Dette pågår nå over hele Europa. I og med at man får et stadig stigende antall eksterne evalueringer som bruker den samme referanserammen, blir det skapt stor gjennomsiktighet,» sier Thune. Han håper at slike eksterne evalueringer kan fjerne behovet for rangeringslistene som det internasjonale markedet hungrer etter.

Nordisk rangeringsliste – eller europeisk

Men en skikkelig rangeringsliste bør være målet man går etter, mener andre. Det dreier seg om enten å spille spillet eller selv finne opp et nytt sett av spilleregler, lyder resonnementet. Og med et godt alternativ til internasjonale lister har land som Norge stadig mulighet for å markedsføre seg internasjonalt. Spørsmålet er så på hvilke premisser en eventuell fremtidig rangeringsliste skal baseres, og hvem som skal gjøre jobben.

Én fremgangsmåte kan være å skape en nordisk rangering, slik Gunnar Sivertsen fra NIFU STEP foreslår. «I Norden har vi behov for å sammenlikne høyere utdanning ved å bruke indikatorer vi selv mener er viktige. Vi har et statistikksamarbeid innen OECD, men vi kan utvikle bedre indikatorer for vitenskapelig publisering og for bidrag til innovasjon i næringslivet. For eksempel har vi god statistikk over hvor mange studenter vi har og hvor mye midler vi har fått bevilget. Men vi har ingen god felles statistikk over hva som kommer ut av det i forhold til blant annet publisering. Derfor ville det være fordelaktig med bedre indikatorer for forskning, utdanning og innovasjon,» sier Sivertsen.

Han viser til at Norge nå har etablert et felles system for måling av vitenskapelig publisering i alle fag ved universiteter og høyskoler. Resultater fra disse målingene er i høst for første gang tatt med i beregningsgrunnlaget for bevilgninger til høyskolesektoren over statsbudsjettet.

Men skal det være en rangeringsliste som virkelig slår igjennom og får pondus, bør den være på EU-nivå, mener Lars Bo Kaspersen. En europeisk rangeringsliste ville ta høyde for medlemslandenes forutsetninger. Det vil si at budsjettene er mindre enn ved store private amerikanske universiteter som Stanford og Harvard, og at midlene kommer fra offentlige budsjetter. Kriteriene for en slik rangering burde i hovedsak fokusere på kvalitet.

«Det kan være innenfor pedagogisk utvikling, dynamikk, undervisningskvalitet, hvilke kvalifikasjoner kandidatene har når de er ferdige, som samarbeidsevner, ønske om å være entreprenør og liknende,» foreslår Kaspersen.

Et annet viktig poeng i forbindelse med en europeisk målestokk, og særlig med publiseringsmåling, ville være å ta høyde for både nasjonale og europeisk baserte tidsskrifter, understreker han. «Hvis noe av skjellsettende verdi publiseres på nasjonalspråket og setter dagsorden for en ny debatt som får politiske konsekvenser, så er gjennomslagskraften mye større enn for en artikkel som ender på en støvete bibliotekshylle,» sier han.

Kilder:

• Det franske planleggingskontor (Commissariat général du Plan): «Etudiants et chercheurs à l’horizon 2020: Enjeux de la mobilité internationale et de l’attractivité de la France,» 2005.

• Strategisk plan for Universitetet i Oslo 2005-2009.

Tekstboks:

The Times Higher Education Supplement List

• Hvem er de? Times Higher Education Supplement er et selvstendig ukentlig magasin om utdanning. Det ble nylig kjøpt fra The Times av private equity-firmaet Exponent.

• Hvem lager listen? Først blir vurderinger fra akademikere verden over innhentet av det London-baserte rekrutteringsfirmaet QS. Det er også QS som undersøker hvor mange ressurser som brukes på lærere i forhold til antall studenter. Dessuten sjekker QS, via universitetenes hjemmesider og nasjonale registre, hvor stor andelen av utenlandske studenter og vitenskapelig personale er. Dernest måles det hvor mange ganger hver vitenskapelig medarbeider har vært sitert i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Det skjer ved å trekke ut data fra en indeks over artikler og andre tekster fra flere enn 8.500 tidsskrifter om biologi, kjemi, informatikk, økonomi og andre såkalte harde fag. Databasen lages av den amerikanske virksomheten Thomson Scientific.

• Hvem bruker den? Brukerne av rangeringslisten er universiteter, forskningsråd og private bedrifter, som har behov for å holde seg orientert om hvem som ligger best an på det internasjonale markedet.