Uproffe hjemmesider for vitenskapsfolkene

Hjemmesidene til vitenskapelig ansatte ved norske universiteter er farlig nær strykkarakter. De færreste professorer og amanuenser ved de største og mest profilerte universitetene i Norge har i dag aktive nettsider. Nettsidene er ofte vanskelige å finne, de er sjelden oppdatert og de er nesten blottet for interessant informasjon.

Mandag Morgen har undersøkt nettsidene til de ansatte ved alle seks universitetene i Norge, i tillegg til Norges Handelshøyskole (NHH) og Handelshøyskolen BI. Ved Universitetet i Tromsø og NHH kan nettsidene til de ansatte generelt beskrives som godkjent. Ved de andre lærestedene er tilstanden trist, dog med hederlige unntak for enkelte vitenskapsfolk eller iblant hele institutter.

De ledende universitetene i Norge neglisjerer dermed en svært viktig kanal for kommunikasjon med nye studenter, med journalister og med den opplyste allmennhet. Og ikke minst: med fagfeller i andre land. «Et sted å publisere vitenskapelige arbeider er ekstremt nyttig for meg som forsker,» sier førsteamanuensis Kai Leitemo ved Handelshøyskolen BI. En artikkel som blir antatt av et anerkjent vitenskapelig tidsskrift blir gjerne publisert flere år etter at den faktisk er ferdig. Da er det fint å ha en annen publiseringskanal i mellomtiden.

«Gode nettsider er virksomhetskritisk for universitetene i dag,» sier Jan Erik Kaarø, seksjonssjef i informasjonsavdelingen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Innen 15. april vil 100.000 studenter in spe bestemme seg for hvor de skal søke studieplass. Nesten samtlige vil bruke nettsidene som en sentral informasjonskanal om sine potensielle studiesteder. Likevel har universitetene i svært liten grad en bevisst policy for hvordan de ansatte skal fremstå på nettet. Resultatet er at profileringen er blitt svært personavhengig. Institutter og fakulteter med en aktiv informasjonsavdeling kan ha gode nettsider. Det tilhører imidlertid sjeldenhetene, og i virksomhetene uten en uttalt strategi er kvaliteten på de personlige nettsidene helt tilfeldig, og svært variabel.

Svake nettsider for de vitenskapelige ansatte ved universitetene har flere uheldige konsekvenser:

• Studenter: Attraktivitet blant studenter er en sentral suksessparameter for universitetene. Lite utviklede nettsider gir et svært dårlig signal til den viktigste «kundegruppen».

• Informasjonskontroll: Det er et ikke helt uvanlig syn at forskere mistror journalistenes evne til å formidle deres synspunkter presist nok. Ved en egen nettside kan forskeren selv beholde kontrollen over hvordan egen profil, standpunkter og holdninger formidles.

• Debattkanal: Stadig flere amerikanske akademikere har tatt i bruk nettet som en debattkanal, både rettet mot den opplyste allmennhet og vis-à-vis forskerkolleger. Mange fremtredende amerikanske forskere har med stort hell etablert sine egne weblogger (se tekstboks).

Etter kvalitetsreformen er studentgjennomstrømming blitt et sentralt parameter for universitetenes inntekter. Krefter vil at også forskningsformidling skal bli en viktig del av inntektsberegningen. For begge disse momentene er profileringen på nett svært viktig. «Internett er det viktigste utstillingsvinduet for enhver virksomhet som driver med forskning og utdanning,» sier Jørgen Moland, informasjonsleder ved Institutt for samfunnsforskning. Han skrev hovedoppgave om forskningsinstitusjonenes bruk av internett til å formidle forskning våren 2001. Konklusjonen var at nettbruken til disse institusjonene virket tilfeldig. «Den konklusjonen står seg fremdeles,» sier Moland.

NHH banker BI

Unntaket blant de ledende utdanningsinstitusjonene er NHH, hvor alle de vitenskapelige ansatte må ha en nettside som oppdateres rimelig jevnlig. Norges Handelshøyskoles argeste konkurrent på utdanningsmarkedet, Handelshøyskolen BI, har de dårligste hjemmesidene for vitenskapelig ansatte av alle de ledende utdanningsinstitusjonene. Alt er overlatt til det fullstendig private og selvstendige initiativ, med et miserabelt resultat. Svært mange av de ansatte har ikke mer enn et passfoto og et telefonnummer. Ved søk på Google etter profilerte BI-ansatte er det sjelden at hjemmesiden på BI dukker opp blant de ti første treffene. Nesten ingen har forskningsartikler i fulltekst på hjemmesidene sine. Flere høyt profilerte ansatte fremstår med sider som ikke er oppdatert på ti år. «Til høsten er målet å etablere iallfall en minstestandardsside for hver eneste av våre vitenskapelig ansatte,» sier administrasjonskonsulent Torill Eide ved BI.

Også sidene til de ansatte ved NTNU står mye tilbake å ønske, men også i Trondheim er det ambisjoner om å oppgradere sidene til de ansatte ganske snart. «Engelskspråklig informasjon og presentasjon av forskningsresultater er hovedprioriteringene,» sier seksjonssjef Kaarø. Om de vitenskapelig ansatte har sider som presenterer dem selv og forskningen på en tiltalende måte, blir imidlertid også ved NTNU overlatt til den enkelte professor, og Kaarø verken vil eller kan innføre sanksjoner mot ansatte som unnlater å opprette hjemmeside.

Ved Universitetet i Oslo er ansvaret for å vedlikeholde nettsidene overlatt fullstendig til hvert enkelt institutt, som det finnes over 40 av. Kvaliteten og utseendet til de nettsidene som finnes, varierer voldsomt. Høyprofilerte samfunnsvitere, naturvitere og jurister har nettsider som ikke er oppdatert på ti år. Et hederlig unntak er de ansatte ved Økonomisk institutt, hvor så godt som alle har oppdaterte sider som også inneholder relativt ferske forskningsarbeider.

I kontrast til de ledende utdanningsinstitusjonene står de selvstendige forskningsinstituttene. Særlig forskere ved instituttene innen samfunnsforskning som Nupi, Prio, Fafo, Institutt for samfunnsforskning og Christian Michelsens Institutt har utmerkede hjemmesider. De ansatte presenteres godt og grundig, og mye av forskningen publiseres i fulltekst.

Mulighetene som går tapt

Det finnes imidlertid unntak, også på BI. «For meg er nettsiden min en svært viktig kontaktflate både mot studenter og mot forretningsforbindelser,» sier Espen Andersen, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Anvendt forskning for og kontakt med private bedrifter er en viktig del av hans virksomhet, noe nettbruken fremmer. «Jeg har fått mange foredragsforespørsler og kontakter via nettsiden,» sier han. Andersen mener de fleste akademikerne ved universiteter og høyskoler undervurderer og ikke utnytter nettets fortreffelighet. Han ser på nettsiden espen.com som et virtuelt kontor, hvor han kan holde orden på undervisning, forskning, arbeidet med Polyteknisk Forening, og ikke minst bloggingen. «Den største fordelen med nettet er muligheten for tidlig og dynamisk meningsdannelse. All vitenskapelig virksomhet er i prinsippet en dialog, og blogging er en svært interessant form for dialog,» sier han.

Også Andersens kollega, samfunnsøkonomen Kai Leitemo, vektlegger meningsutveksling som et sentralt rasjonale for nettbruken. «All forskning er basert på utveksling av ideer. Det er derfor mange vitenskapsfolk legger vekt på å ha gode hjemmesider,» sier Leitemo. Han publiserer alle sine artikler og avisinnlegg på sine sider economics.no.

Jørgen Moland mener nettet er undervurdert som kanal for sekundærpublisering av forskningsarbeider. En aktiv nettbruk vil også kunne løse små og store institusjoners interne problemer knyttet til registrering av publikasjoner. Samtidig vil digital publisering bidra til hyppigere sitering – et sentralt kvalitetsmål for akademisk arbeidd. Hans spådom er at universitetene og de universitetsansatte vil bli tvunget til å bruke nettet langt mer aktivt. «Kun administrativ treghet og foreldede holdninger blant en del forskere forhindrer et samlet forsknings-Norge fra å bedrive god og enkel direkteformidling av forskning gjennom internett,» sier han.

En viss utvikling

Flere av universitetene har store ambisjoner om å forbedre nettsidene sine i løpet av nærmeste fremtid, men ambisjonene er i liten grad knyttet til de vitenskapelig ansattes personlige nettsider. Etablering av en minimumsstandard, og fromme håp om at denne standarden skal brukes av flest mulig, er gjennomgangstonen. «For å få systemet til å fungere godt, burde forskningsformidlingen ideelt vært knyttet til finansieringsløsningen,» sier Kaarø.

Og akkurat det er det ingen som har konkrete planer om, iallfall ikke ennå. I stedet setter flere sin lit til akronymet Frida, som står for Forskningsresultater, informasjon og dokumentasjon av

vitenskapelige aktiviteter. Dette er et nytt registreringssystem administrert av Universitetet i Oslo. Frida vil imidlertid neppe bli et godt system for hjemmesider. «Frida er en fellessatsing mellom alle universitetene og høyskolene for autorativ registrering av forskningsarbeider,» sier IT-direktør Arne Laukholm ved Universitetet i Oslo.

Ikke desto mindre kan nettopp sentralisering og kommando være viktige hjelpemidler for at det etableres hjemmesider for de vitenskapelig ansatte. NHH har brukt mild tvang. «Nettsidene til hver enkelt forsker er et samarbeid mellom forsker og informasjonsavdeling. Vi oppmuntrer til at flest mulig gjør mest mulig selv, men det blir alltid noe igjen,» sier Moland ved ISF.

Ressursene som kreves til hjemmesider er små, utover en startfase da hensiktsmessige sider settes opp. Hva skal så slike sider inneholde? Kontaktinformasjon, en kort CV og en liste over viktige publikasjoner er helt essensielt. «Våre sider bygges rundt innholdet,» sier Moland. I dette legger han fulltekstartikler. «For næringsdrivende vil det være utenkelig å ikke vise frem det de tilbyr på nettet. Hvorfor er det så vanskelig for universitetene,» spør han.

Enkelte vil kanskje innvende, med en viss rett, at professorer har mer fornuftige ting å bruke tiden sin på enn hjemmesider. De fleste professorer disponerer imidlertid en vitenskapelig assistent som skal utføre diverse mindre kompetansekrevende arbeid. Oppdatering av hjemmesiden kan typisk være en del av dette. Endelig kan det være verdt å lytte til Kai Leitemo, som bruker maksimalt ti minutter i uken på å holde nettsiden sin oppdatert. «Det var vel å merke etter at de tekniske rammene var etablert, noe som selvsagt ble outsourcet,» sier Leitemo.