Varners hemmelige fabrikker

Det durer intenst fra 200 symaskiner. Støv fra stoffer og påbegynte skjorter gjør luften ubehagelig å puste i. Rad på rad sitter menn og kvinner og syr grå ermer eller skjorteflak. I etasjene over og under sitter hundrevis av andre og syr.

Mannen ser ikke opp fra symaskinen når vi kommer, syr konsentrert videre på et erme til en skjorte. Han er en av 2000 syere som skal sikre at høstens skjorter og bukser til norske Dressmann-butikker blir bra.

Og billige. For han tjener under ti kroner i timen. Selv etter tyrkisk målestokk er det dårlig butikk. Men han er heldig som har jobb, for det er det mange andre som ikke har i dette landet med 70 millioner innbyggere.

PÅ ET JORDE

Vi er i lokalene til en av Tyrkias største og mest moderne tekstilfabrikker, Mintay Tekstil Konfeksiyon i Avcilar, et forsted til Istanbul. På et jorde ved en motorvei i et land der arbeidsledigheten gjør enhver jobb kjærkommen, ligger fabrikken. Den er eid av en av Tyrkias rikeste menn innen tekstil- og eiendomsbransjen. Den er også en av de fabrikkene som produserer mange av klærne som selges i norske klesbutikker.

- Kvaliteten på klærne vi lager er meget god. Det sier direktør Emi Ristani ved Mintay Tekstil.

Syerne gjør ikke noe for å ta kontakt med oss. Muligens fordi de ikke snakker engelsk, muligens fordi vi hele tiden blir geleidet rundt sammen med Varners representant og sjefen for fabrikken. De 2000 har heller ingen representant fra noen lokal fagforening som kan si noe om hvordan de trives. For fagforeninger finnes ikke her.

HEMMELIGE FABRIKKER

Tyrkia har sydd seg opp til å bli Europas nest største tekstilprodusent, bare slått av Kina. Landet har tatt over mye av produksjonen som tidligere gikk til Italia, Portugal, Spania og Hellas. Verdenskjente kleskonsern som Wrangler, Wolfes, Hugo Boss og Timberland produserer sine merkevarer her. Tyrkia har lang erfaring i tekstilbransjen, det har bomull, og det har de billigste arbeiderne.

Økonomisk Rapport kan for første gang avdekke forholdene ved en tyrkisk klesfabrikk et norsk klesselskap produserer i. Som sportsbransjen har tekstilbransjen holdt kortene svært tett til brystet når det gjelder å avsløre hvor klærne vi tilbys kommer fra.

Etter press valgte amerikanske Nike å offentliggjøre sin leverandørliste tidligere i år, og høstet ros for det. En henstilling til Norges desidert største kleskjede, Varner-Gruppen om å gjøre det samme, blir blankt avvist.

- Det er vår policy at vi ikke oppgir noen av fabrikkene klærne produseres i. Vi regner det som konkurransesensitiv informasjon, sier informasjonssjef i Varner-Gruppen, Karin Onsager til Økonomisk Rapport.

KLESBARONENE

Varner-Gruppen er Norges suverent største kleskonsern med 17 prosent av klesmarkedet, og med salg til alle aldersgrupper og til begge kjønn. Det eier de store kleskjedene Dressmann, Cubus, Bik Bok, Carlings og Vivike. I fjor solgte Varner-Gruppen klær for 6,4 milliarder kroner, med et driftsresultat på 630 millioner kroner, nær ti prosent av omsetningen.

Mens Dressmann og Cubus selger mest, er det blant ungdommen de største fortjenestene ligger. Bik Bok fikk i fjor et driftsresultat på 115 millioner kroner av en omsetning av ungdomsklær på 428 millioner kroner. Med et resultat på over 25 prosent må virksomheten betegnes som meget lønnsom.

Klærne er gjennomgående dyrere enn de du får hos Cubus og Dressmann, og de selger.

Det er de tre Varner-brødrene Petter, Stein Marius og Joakim Varner som eier kleskonsernet deres far, Frank Varner, bygget opp. Etter å ha tatt ut solide fortjenester fra virksomheten gjennom en årrekke, har de kommet med på listen over Norges rikeste. De deler nå 34. plassen, med 2,2 milliarder kroner hver i formue, ifølge Kapitals oversikt over landets rikeste.

KINA OG TYRKIA

Trusselen fra kinesisk tekstilindustri ligger over den europeiske tekstilindustrien som en mare. Med sine minilønninger og suksess som kopister tar kineserne stadig større andeler av tekstilmarkedet. Varner-Gruppen produserer i dag 60 prosent av klærne ved kinesiske fabrikker.

Samtidig trappes produksjonen i EU-land ned og flyttes til Tyrkia. Fra ti prosent få år tilbake produseres tretti prosent av alle klærne deres i øyeblikket i Tyrkia, en andel som stadig øker. Lønnsnivået ligger langt under EU-nivå, i tillegg er Tyrkia en av verdens store bomullsprodusenter og har lang erfaring innen bransjen. En fordel i forhold til Kina er avstanden fra fabrikk til butikk.

En annen fordel er at det ikke betales toll på varer fra Tyrkia til Norge. Tyrkia opprettet en frihandelsavtale med EFTA for noen år tilbake, den gjelder fortsatt.

Den norske klesgiganten baserer seg ikke på produksjon fra egne fabrikker, virksomheten i Tyrkia skjer gjennom et eget agentkontor. Kontoret er ansvarlig for å inngå avtaler med fabrikker som produserer for dem til de mest fordelaktige betingelsene. Slik er også andre utenlandske kleskjeder som produserer klærne i Tyrkia organisert. De tyrkiske fabrikkene konkurrerer beinhardt om å få oppdragene, og syr gjerne for flere enn et selskap for ikke å ta for stor risiko.

AGENTKONTORET

Det er tidlig høst i Tyrkia, mørket kommer fort. Jeg er på vei til Varner-Gruppens agentkontor i Istanbul. Denne 12 millioner store smeltedigelen av en by er ikke uten videre lett å finne frem i. Fra moskeene er det for lengst kalt til kveldsbønnen, jeg håper jeg finner frem til adressen der Varner-agenten holder hus før det mørkner.

Etter en møysommelig drosjetur med atter en mann som ikke snakker engelsk finner jeg frem til riktig adresse. Det er likevel vanskelig å forstå at jeg har kommet riktig. Komplekset vi stopper foran kan mest sammenliknes med Telenors glass- og granittkompleks på Fornebu. Først geleides jeg gjennom en kontrollsluse lik den man må gjennom på flyplassene for å sjekke våpen o.l. Deretter må passet avleveres i en felles resepsjon.

Det som møter meg når jeg kommer ut av heisen i 12. etasje er en Dressmann-board i mannshøyde. Vel innenfor blir jeg møtt av lederen for tyrkiakontoret, Cigdem Öztürk Elmaci. Hun er svært forekommende, men spør likevel etter en stund hvordan jeg fant adressen dit.

For det er ikke den norske ledelsen som har gitt etter og åpnet seg for innsyn, adressen til kontoret i Tyrkia har Økonomisk Rapport funnet frem til gjennom helt andre kanaler. Jeg har etter flere henvendelser til kontoret fått et møte og et intervju om virksomheten.

Elmaci er betalt for å gjøre avtaler med alle fabrikkene som skal sy for Varner-Gruppen, sørge for at kvaliteten holder mål og helt sikkert at prisene ikke blir for høye.

Da kontoret åpnet for tre år siden, kom ti prosent av alle Varners klær fra Tyrkia, nå er leveransene økt til 30 prosent. Hun har bygget opp en egen stab på 15 ansatte, flere av dem driver ren kvalitetskontroll av klærne som lages før de sendes til Norge.

- Fint kontor dere har, det er vel dyrt?

- Vel, vi er fornøyd, sier hun.

10.000 SYERE

Ifølge Elmaci har Varner-Gruppen i øyeblikket avtaler med 36 tyrkiske klesfabrikker, beliggende i eller nær Istanbul. Fabrikkene er ifølge Elmaci svært varierende i størrelse og standard, fra 2000 ansatte og nedover.

Mellom 8000 og 10.000 syere er ansatt i fabrikkene Varner-Gruppen har ordrer i, det store flertallet av dem er menn. Den offisielle arbeidsledigheten i Tyrkia er 12 prosent, jobbene er dermed svært populære, mennene tar dem først.

- Vi er fornøyd slik vi har bygget opp virksomheten, omsetningen øker og vi ligger over budsjett, forklarer Elmaci. Det startet med jeans og skjorter, nå er det utvidet til stadig flere produkter, som pikeundertøy til Bik Bok, boxere til Dressmann.

- Hvorfor produsere i Tyrkia?

- Fordi kvaliteten er topp, dessuten er det 20-30 prosent billigere å produsere i Tyrkia enn for eksempel i Italia. Tyrkia er billigst i Europa, men ikke billigere enn i Kina. De tyrkiske fabrikkene er effektive og varene har kort vei til det europeiske markedet, sier hun.

Klærne som skal til norske klesbutikker kjøres til Norge med lastebiler fra et stort varehus. Det går kontinuerlig store lass med tekstiler gjennom Europa til Norge.

- Dere eier ikke egne fabrikker. Hvorfor ikke?

- Vel ... Hun drar på det. - Vi er fornøyd med våre suppliers og systemet slik det er. Vi har ikke sett noen grunn til å gjøre det annerledes.

- Hva med konkurranse blant fabrikkene?

- Det er hard konkurranse om ordrene. Vi er hele tiden på jakt etter den beste prisen og kvaliteten.

- Hvordan er lønnsforholdene blant de ansatte på fabrikkene?

- Vel ... Hun drar på det igjen. - Jeg vet ikke riktig. Jeg tror minimumslønningene er 450 tyrkiske lire i måneden, men jeg er ikke sikker, sier hun og finner frem kalkulatoren. Høflig som hun er regner hun raskt ut hva det blir i norske kroner. 2295 kroner. Senere retter hun summen til 350 TL, dvs. 1750 kroner i måneden.

- Hva med fagforeninger, er de aktive?

Vår vert sier hun ikke vet noe om dette.

- Loven er visst slik at du har krav på fagforeninger etter en viss størrelse. Jeg tror ingen av dem er store nok til å ha krav på det, sier hun. Senere har hun sjekket bestemmelsene og forklarer at alle kan bli fagforeningsmedlemmer, men at det ikke er vanlig i tekstilindustrien. Det er mer vanlig at de ansatte velger en representant som kan fremføre eventuelle klager for sjefen.

Kontoret har akkurat gjort ferdig en ordre på 8000 jakker som skal til Bik Bok i Norge i høst. Ved siden av henger siste nytt i truser til Bik Bok, alt ferdig med norsk prislapp og det hele.

Jakkene skal koste 398 kroner stykket i butikk. Hvor mye de koster ut fra Tyrkia er vanskelig å si, men med lønninger på godt under 2000 kroner i måneden blir den utgiften marginal.

SUPERFABRIKKEN

Økonomisk Rapport ber om å få adressen til fabrikkene klærne blir laget i. Det vi får, er en ny avtale med Elmaci, som vil være med og vise oss en av fabrikkene.

Fabrikken hun velger ut ser splitter ny ut, og det viser seg å være den største og mest moderne skjortefabrikken i Tyrkia med en månedsproduksjon på 300.000 skjorter, bukser og andre klær. Mintay Tekstil produserer under merket Ravelli, men det er stort sett andre merkenavn som påsys det som sys der. Den har avtaler med en rekke kjente konsern, som Gant, Hugo Boss og Timberland. Og store deler av skjortene til Dressmann lages her, da under merket Batistini. Også andre Varner-klær kommer herfra.

- Hvorfor bruker dere Mintay Tekstil?

- På grunn av kvaliteten og den høye standarden. Dessuten følger de motetrendene, de vet hele tiden hva som kommer og har sine egne designere. Det er helt avgjørende å være i forkant av de nye trendene, motebildet forandrer seg hele tiden.

Mintay Tekstil skal sy 250.000 skjorter til Dressmann i år. Totalt vil de i år handle klær herfra for 26 millioner kroner.

- Hva kan du si om de andre 35 fabrikkene dere produserer i. Er denne den beste?

- Ja, helt klart. De andre er mindre og eldre.

MAURTUE

Det er tidlig ettermiddag, i Mintay Tekstil går produksjonen for fullt. Økonomisk Rapport blir tatt imot av direktør Emi Ristani. Sammen med Elmaci viser hun rundt. Fabrikken er den rene maurtuen, alle jobber, ingen prater med hverandre. Effektiviteten er høy; det skal produseres 14.000 skjorter og andre klær i løpet av dagen. De 200 syerne vi følger skal sy 2500 skjorter eller 12,5 skjorter hver før de går hjem.

Offisiell arbeidstid er fra kl. 08.00 til 18.30, fri i helgen og med pauser blant annet til å be. Enkelte deler av arbeidet gjøres som hjemmearbeid, overtid betales ekstra, får vi opplyst. Klær og stoffer ligger overalt, i bunker og hauger, en brann her kunne fått katastrofale følger.

- Hva med Varner, er de en god kunde, direktør Ristani?

- De er gode kunder, de er fornøyd med prisene fra oss.

- Hva er prisene?

- Det kan jeg ikke si.

- Hvordan er konkurransen mellom fabrikkene?

- Den er tøff. Fordi Kina stadig tar markedsandeler, er alle redde for å få mindre å gjøre. Men det er ikke farlig for oss, vi ser på oss som designere med stadig nye ideer.

- Kan ikke kineserne også bli det?

- Kineserne kan ikke så mye om nye trender og ideer til nytt.

- Hva mener dere om EU-medlemskap?

- Det er dårlig for oss. De ansatte vil få høyere lønn, se på de østeuropeiske landene som har blitt medlem av EU, sier hun.

EN LUKKET BOKS

Vi er i Zeytinburnu, en av Istanbuls fattigere bydeler. Vi har tatt toget forbi hus på hus i ren slum. Her ligger kontoret til den tyrkiske tekstilindustriens største fagforbund, TEKSIF. Det har drøye 300.000 medlemmer i en industri som offisielt teller tre millioner ansatte, men som ifølge TEKSIF er flere millioner større.

- Det er ingen god situasjon. Folk har rett til å organisere seg, men det skjer ikke i praksis. Det sier Zetin Yelken, lederen for TEKSIF til Økonomisk Rapport. Han har ikke mye godt å si om den norske Varner-Gruppen. Først og fremst fordi de ikke får noen opplysninger og ikke har et eneste medlem blant de bortimot 10.000 ansatte.

- Hvordan vurderer dere Varner?

- Som en lukket boks. Det er ingen åpenhet i forhold til publikum, ingen gjør noe for å informere. Jeg er ikke overrasket over at det ikke er noen fagorganiserte, andre internasjonale selskaper gjør det samme. De kommer bare hit for å få billig arbeidskraft, sier han.

Yelken mener nærmere 10 millioner personer arbeider i tekstilindustrien, mange er ikke ansatt, mange jobber hjemme. De fleste fabrikkene ligger i vest, de kurdiske områdene i øst investeres det lite i, blant annet på grunn av terrorfrykt. Fordi det er lite jobber i øst, emigrerer folk vestover.

LØNNINGENE SKVISES

TEKSIF har historier om opptil 16 timer lange arbeidsdager, selv om den offisielle er 9 timer. Klærne skal leveres raskt, et selskap ønsker kanskje 500 kjoler på dagen. Redselen for å miste jobben gjør at de fleste jobber hardt. Lønningene er lave, fra rundt 350 TL, dvs 1750 kroner i måneden. Organisasjonen mener også at arbeidsledigheten reelt er mye høyere enn 12 prosent. 200.000 mistet jobben i tekstilbransjen siste halvannet år pga at stadig mer går til Kina, India og Bangladesh.

Yelken mener de ansattes rettigheter stadig blir dårligere på grunn av privatisering og internasjonalisering av industrien som før i stor grad var statlig.

- I stedet for at lønningene går opp, så reduseres de. Lønningene er halvert i løpet av noen år, og stadig færre er fagorganisert, sier han.

- Mener du det er farlig å være organisert?

- Det er ikke farlig, men det er ikke fordelaktig for å få en jobb, det er dyrt for en sjef å ha fagorganiserte, sier han.

- Hvordan ser du på fremtiden for tekstilindustrien i Tyrkia?

- Hvis ikke de tyrkiske selskapene lager egne merker, men blir avhengige av de utenlandske, går det dårlig. Da blir de bundet til USA og Europa, slik de er nå, sier han.

BRANNFARLIG

Varner-Gruppen er medlem av Initiativ for Etisk Handel, og i sin egen markedsføring viser de til at de er opptatt av etikk og moral når det gjelder virksomheten.

- Det er beklagelig at ikke Varner-Gruppen oppgir hvor de produserer klærne de selger. Vi har likevel foreløpig ikke stilt krav til dem om å gjøre det, vi ser det som positivt at de melder seg inn hos oss og er opptatt av etiske spørsmål, sier prosjektleder i Initiativ for Etisk Handel, Gunelie Winum. Hun påpeker det positive i at NIKE har åpnet opp for innsyn.

Winum sier organisasjonen kjenner forholdene ved de fabrikkene Varner produserer klærne.

- Vi vet at det drives mye ubetalt overtid, og det er problemer med helse - og sikkerheten ved fabrikkene. Blant annet er ikke brannsikkerheten ved fabrikkene tilfredsstillende, det er ikke brannslukningsapparater, det er ikke sikre rømningsveier, osv.

Winum sier også at retten til å fagorganisere seg er viktig, men at det ikke er så lett for Varner å ivareta dette siden de ikke eier fabrikkene.

- Er ikke det å fraskrive seg ansvar?

- Det er vanskelig for dem, men de bør jo finne ut om de ansatte virkelig har en slik rett, reelt sett, sier hun.

• 70 millioner innbyggere
  BNP: 27.600 kr. pr. innbygger
  Økonomisk vekst: 9,9 prosent
  Offisiell arbeidsledighet: 12 prosent
  
• Søker om EU-medlemskap
  Nest største tekstilprodusent til EU, bare slått av Kina.
  Handelen med Norge øker. Tekstiler utgjør den største importen, olje og gass største eksportvare.

Norges største tekstilkonsern med blant annet Cubus, Dressmann, Bik Bok og Carlings. Familieeid, de tre brødrene Petter, Stein Marius og Joakim eier 33 prosent hver etter at de tok over etter sin far Frank Varner. De har bygget seg opp store formuer på klessalget, ifølge Kapital med formuer på 2,2 milliarder kroner hver.

30 prosent av klærne produseres i Tyrkia.