Piratene er tilbake

Pratene har tjent fett på å smugle migranterog våpen mens de ventet på sjansen til å kapre skip igjen. Nå er piratene på ny en trussel mot skipstrafikken. I alle fall mot lokale skip.

GAROOWE, PUNTLAND, SOMALIA: En pirat med fullskjegg gjør ironisk honnør, idet jeg går mot han over den røde grusen i fengselsgården. Medfangene hans vender ansiktene bort i forakt, eller roper skjellsord ut gjennom sprinklene. Det sitter 47 pirater i Somalias største piratfengsel i Puntlands hovedstad Garoowe, de fleste med flere tiårs lange straffer.

– Vi hater deg. Det er deres skyld at vi sitter her som dyr i et bur. Det er ydmykende at det hele tiden kommer hvite menn og tar bilder av oss og stiller de samme dumme spørsmålene, fnyser tillitsmannen deres, Abdi Mahad, og avviser at noen av dem vil gi et intervju.

• LES OGSÅ: – Følger utviklingen tett

I stedet ser jeg meg litt rundt. Det er ifølge fengselsinspektøren ingen piratsjefer blant de hundrevis av fangene i røde, gule og blå heldrakter. Dette er piratene nederst på rangstigen som rister i sprinklene sammen med soldater fra den islamistiske terrorgruppen Al-Shabaab, simple kvegtyver, voldsmenn og konemishandlere.

Aktiviteter er det ikke mange av her, det foregår litt tropesløv landbruksundervisning på en knusktørr og steinete mark.

Sånn ser en av de største suksessene i norsk utenrikspolitikk i nyere tid altså ut tett på: 47 unge menn bak lås og slå på ei steinete høyslette omgitt av hungersnød, tørke og klankriger.

Norge har bidratt med krigsskipet KNM Fridtjof Nansen til EU og NATOs innsats for å beskytte skipstrafikken gjennom Adenbukta, og til å utdanne somaliske kystvakter og bygge piratfengsler som dette.

Det er ifølge en rapport fra det britiske utenriksministeriet 54 barn blant de innsatte, og ni barn har blitt dømt til døden i et annet vestlig støttet piratfengsel. Fengslet regnes likevel for å være vellykket, fordi vi, siden det åpnet i 2014, ikke bare som tidligere har satt anholdte pirater fri igjen. Litt pragmatisk har man vel lov å være i verdens mest korrupte og uregjerlige land.

Og pirateribekjempelsen har skapt resultater. Da pirateriet var på sitt høyeste mellom 2010 og 2013, ble over hundre skip kapret om året og milliarder av kroner utbetalt i løsesummer. Fra 2013 og fram slutten av 2016 var det ingen vellykkede kapringer. Den lille EU- og norskstøttede Operasjon Atalanta patruljerer stadig i Adenbukta, men suksessen fikk NATOs krigsskip til å seile videre mot nye hotspots i desember 2016.

Resultat: Angrepene begynte igjen, nesten øyeblikkelig. Minst fem skip har blitt kapret utenfor Somalia i år, blant andre den store oljetankeren Aris 13 og en fiskebåt, som nå er omdannet til et såkalt moderskip, som nye kapringer kan orkestreres fra.

I Puntland

Piratene vil tilbake. Jeg har reist til deres høyborg, Puntland, for å finne ut hvorfor.

Det var i denne veiløse ørkenprovinsen på spissen av Afrikas Horn, at pirateriet i sin tid startet, og det er herfra at flere av de siste angrepene ble startet.

Puntland har selvstyre og klarer seg litt bedre enn resten av Somalia, men lider også av kronisk fattigdom og borgerkrig og har den siste tiden blitt en stadig viktigere base for Den islamske staten og Al-Shabaab. Hver uke utfører terrororganisasjonene snikmord, bakholdsangrep og selvmordsbombeangrep.

Regionens hovedstad, Garoowe, ligger 200 kilometer fra kysten og huser dens politikere. Flere av dem er med samme fly som meg – 10 svarte SUV-er står parkert på en rett linje og venter på dem, rett overfor dem mange hvite Toyota pickuptrucks med lasteplanene fulle av tynne, kamuflasjekledde menn med geværer. Rullebanen er en humpete jordstripe uten gjerder rundt til å holde geiter og kameler ute. Her sjekkes pass i et skur.

De fleste investeringene i piratindustrien kom fra rikmenn her i byen. En stor del av inntektene ble brukt på khat, kvinner og fest på hoteller som Holy Day inne i sentrum. Det er formet som skroget av et skip og er eid av en kjent pirat, som nå har gjort det om til leiligheter.

Foran et annet av byens hoteller er en ti meter lang lyserød limousin parkert. Ali Ahmed leier den ut for 50 dollar i timen og forteller at det var stor rift om den i pirateriets storhetstid. Nå leies den kun ut et par ganger i måneden til brylluper. Høyre fordekk er flatt.

Garoowe er en rik og ganske sikker by etter somaliske standarder – og en overraskende internasjonal by. Jeg møter indiske elektrikere, pakistanske byggearbeidere, kenyanske kokker, ugandiske resepsjonister, nakketatoverte sørafrikanske sikkerhetsvakter og et utall av somaliere, som har vendt hjem fra så fjerne steder som Aalborg, Stockholm og Minnesota.

Folk i gatene er ikke bevæpnet. Her hvitvaskes stadig massevis av kriminelle penger, men de kriminelle har blitt mer diskrete. Våpenhandleren med kjælenavnet Gaagaale – «han som stammer», har for eksempel ikke lenger et skur nede ved rundkjøringen midt i byen. Man kan likevel fortsatt kjøpe Makarov-pistoler av ham for 1600 dollar, eller en kalashnikov til 1400, hvis man kjenner noen, som har nummeret hans. Det gjør min dansk-somaliske guide åpenbart.

De kriminelle nettverkene

Vi kjører ned forbi den velrennomerte Ngo Puntland Development Research Center for å få vite hvordan piratene kunne slå til igjen, når de så ut til å være beseiret.

– De ble nektet adgang til å kapre skip, men deres kriminelle nettverk besto. Derfor har de gjenopptatt angrepene nå som verden har begynt å glemme dem igjen. Kun det økte antall vakter på skipene gjør at omfanget tross alt er mindre denne gangen, forklarer Abdinasir Yusuf. Han har forsket på pirateri og kriminelle nettverk i Somalia i 10 år.

De første piratene var fiskere som angrep skip som utnyttet lovløsheten i Somalia til å tråle havet tomt for fisk og dumpe giftig avfall. Piratene framstilles stadig av og til som en type frihetsforkjempere.

Men analytikeren gir ikke mye for denne romantiske fortellingen:

– Det handler ikke om fisk lenger. Det handler om kynisk opportunisme. Kriminelle gjør alt de kan for å tjene penger. De samme organiserte kriminelle, som står for pirateriet, har begått en masse annen kriminalitet også.

Yusuf viser til en somalisk opplysningskampanje, som researchsenterets direktør, Ali Farah Ali, deltok i sammen med eldstemenn, imamer og klanledere.

– De besøkte noen av verdens farligste byer og utfordret de lokale mafiaene ved å gi reelle argumenter mot å la seg rekruttere til pirateri. De er piratkampens oversette helter. Motsatt av mange vestlig styrte opplysningskampanjer var de saklige og usentimentale, sier han. Direktøren selv forteller at han viste kystbyenes analfabetiske unge menn videoer av hvordan piratskip sprengtes i luften, og statistikk over hvor få pirater som faktisk blir rike.

Alternativer?

Den slags initiativer har vært med på å gjøre pirateriet stigmatisert. Det er det beviser på overalt i Garoowe. Noen flotte herskapshus står og forfaller, fordi ingen ville kjøpe dem av piratene, da de gikk tomme for penger å bygge for. Det er skrevet «waaib» – til salgs – med blå spraymaling på ett av dem.

Av de lokale forretningsmennene er det flere som motarbeider enn som støtter piratene i dag. En av dem er 32-årige Ahmed Jama «Jowle», som har tjent penger på å selge brukte biler og kontormøbler. For tre år siden åpnet han kunstgressfotballbanen Classic Stadium – for å gi de unge et alternativ til å tilslutte seg piratene, forklarer han, og viser stolt rundt. En skarp prosjektør lyser opp de moderne banene, hvor det spilles Ramadan Cup fra solnedgang til langt på natt. Nivået er ganske høyt, Garoowe har vært somaliske mestre.

Men det er selvfølgelig bare få eller slett ingen av de unge mennene som vil komme til å kunne leve av å spille fotball, og flere av dem forteller at ni av ti av vennene deres er arbeidsløse. Før eller senere vil noen av dem la seg friste inn i kriminalitet eller til å kjempe for Al-Shabaab for 150 dollar om måneden. Det kan ikke all verdens gode tilbud endre på.

Menneskesmugling

Det har den siste tiden blitt hevdet at noen av piratene har blitt rike på å smugle migranter. Det skriver blant andre tenketankene OEF Research, Oceans Beyond Piracy og Secure Fisheries i rapporten Stable Seas.

– Pirater har lenge smuglet migranter. Det har hjulpet dem å holde seg over vannet, mens pirateriet var på et lavpunkt, og det har vært med å finansiere angrepene som har vært den siste tiden, utdyper en av hovedforfatterne til rapporten, Ben Lawellin, i en epost. Han kan likevel ikke legge fram klare, håndgripelige bevis på dette. Det har ingen gjort offentlig, så vidt jeg vet. Jeg bruker det meste av mitt besøk i Garoowe til å undersøke den nærmere.

I utkanten av Garoowe ligger en stor leir for flyktninger og internt fordrevne.

– Den heter Washington, fordi de høye solcellelyktpålene på avstand ligner skyskrapere om natten, ler den 20-årige kokken Idil Ghalbi. Hun sitter foran en liten restaurant med vegger av melkekartonger, sammen med noen kvinner, som også er fra det somaliske mindretallet i Etiopia. De har flyktet fra hjemstedets evinnelige klankriger, og fra den tørken som er skyld i at over seks millioner somaliere akkurat nå har bruk for nødhjelp, ifølge FN.

Den unge kvinnen har reist på egen hånd, men ble likevel tvunget til å betale over en million somaliske shilling til ukjente bevæpnede menn ved flere veisperringer på turen fra Etiopia til Garoowe. Det tilsvarer vel 15.000 norske kroner.

To av Afrikas største migrantruter går gjennom Puntland og opp til regionens store nordlige havneby Boosaaso. Den ene av dem går derfra med båt til Yemen og inn i Gulfstatene – den andre via Sudan og Libya til Europa. Det anslås, at migranter på disse rutene betaler smuglerne omkring 80.000 norske kroner hver. Som regel kreves beløpet betalt først når man nærmer seg målet.

Her strever noen migranter i slaveaktige arbeidsleirer. Andre ble rett og slett sperret inne i torturhus, mens deres familier presses for penger. Dette kan stå på i månedsvis. De lokale mediene er fulle av historier om familiemedlemmer som desperat vandrer fra by til by og tigger om penger for å kunne betale disse løsesummene.

Millionforretning

Migrantsmugleriet er en millionforretning. Bare i Puntland registreres det ifølge de offisielle tallene 3000 migranter per måned. En talsmann for «Washington»-leiren anslår at omtrent 100 av dem hver måned gjør et kort stopp hos venner eller slektninger i Garoowes leirer for internt fordrevne og flyktninger. De snakker sjeldent høyt om deres forehavende, for det er forbudt å migrere, noe som bare øker smuglernes muligheter for å utnytte migrantene.

For å finne ut mer om migrantsmuglerne og om de har forbindelser til pirater, oppsøker jeg en, som har møtt dem. Den 23-årige tidligere dagarbeideren Abdikadir Mohamud Barre reiste for et år siden fra Kismayo i det sørlige Somalia med kurs mot Europa, fordi det i Somalia bare var Al-Shabaab som tilbød ham fast arbeid. Han ble arrestert i Etiopia og sendt til det fengselet i Garoowe hvor piratene også sitter.

Han forteller at han ble spurt av noen, mens han tygde Khat under et tre, om han ville migrere. Ja, svarte han. Så ringte de til noen lokale smuglere, som ordnet alt og fortalte ham akkurat hva han skulle gjøre. Smuglersjefene møtte han aldri.

– Men det var somaliere langs hele smuglerruten, og mange av dem lignet hardkokte kriminelle, om noen av dem er pirater, aner jeg ikke, sier han. Vi blir avbrutt av en mager katt, som kaster seg mot plastruten i fengslets oppholdsrom.

– Alle vil vekk, som du kan se, smiler Barre. – Jeg forsøker igjen, så snart jeg blir løslatt.

De kriminelle nettverkene er vanskelige å kartlegge, fordi de fleste med adgang til førstehånds informasjon om deres handlinger arbeider for etterretningstjenester og sjelden gir intervjuer.

Gjennom en felles bekjent lyktes det likevel å få en av dem til å gjøre et unntak. Han er somalier, arbeider som freelancekonsulent for blant andre CIA og har nettopp avsluttet flere måneders feltarbeid blant Puntlands migrantsmuglere. Av samme grunn kan jeg ikke oppgi navnet hans.

Vi møtes på takterrassen på hotellet mitt. En minaret kaller til kveldsbønn, og på gaten under oss er det lekende barn og brekende geiter. Jeg får lov å lese et utdrag av rapporten hans, hvor en rekke bekreftede migrantsmuglere navngis.

– Det var ikke rapportens fokus, men jeg fant ut at flere piratbakmenn har blitt rike på migrantsmugleriet, forteller han. En av dem er en politisersjant. Han fortalte meg at han har tjent store penger på migrantsmugling. Han hevdet ikke å være aktiv lengre, men det sa flere andre smuglere at han er. Ifølge sersjanten og de andre smuglerne spiller piratsjefene og deres nettverk en stor rolle i både våpen- og menneskesmugleriet.

Han forklarer, at det ikke er klare skodder mellom de kriminelle nettverkene ut fra typen kriminalitet de begår.

– I stedet er de adskilt fra hverandre ut fra hvilke områder de opererer i. De samme tar ofte migranter med til Yemen og våpen med den andre veien. De som har base øst for Boosaaso, selger særlig våpnene til Islamsk Stat – de vest for Boosaaso typisk til Al-Shabaab.

Det kan lønne seg bedre for terrorgruppene å samarbeide med smuglerne enn å smugle selv. Og det gir god mening for tidligere pirater å investere i migrantsmugling.

– Det er nemlig en stor logistisk operasjon å transportere, huse og brødfø migranter som jo ikke betaler i forkant. Piratbakmennene og deres nettverk blant forretningsfolk fra samme klan, har disse pengene. Og de manglet noe å investere i, etter at det ble vanskelig å kapre skip i Puntland fra omkring 2012 på grunn av alle de utenlandske krigsskipene og vakter på skipene, sier eksperten.

Puntlands smuglerbander samarbeider ikke bare med pirater og terrorister, men også med noen av regionens politikere, hevder vår kilde. Politikerne er avhengige av lyssky våpenleveranser, fordi FN siden 1992 har hatt en våpenembargo mot Somalia. Hvert år utarbeider FN-analytikere en mange hundre sider lang rapport om hvor effektivt embargoen håndheves, og den er alltid full av spennende detaljer om Somalias organiserte kriminelle.

«Yullux»

Den siste rapporten fra oktober handler blant annet om piratsjefen Isse Mohamoud Yusuf «Yullux’»s forbindelser til politikere, våpensmuglere og islamister. Det var han som kidnappet en dansk lystseilerfamilie fra Kalundborg i 2011.

Yullux’ hennaskjeggete fetter, Sheikh Abdulqader Mumin, som leder Islamsk Stat i Somalia, er en del av dette såkalte Quandala-Hafun-nettverket. Blant dets kjente politiske venner i Puntland er en tidligere fiskeriminister og regionen Baris guvernør fra 2011 til 2015. En representant for nettverket overfører ifølge rapporten hver måned 4000 dollar til en konto i Puntlands finansministerium for hver av de ulovlige utenlandske fisketrålerne som de har ansatt tidligere pirater til å være private vakter for.

Jonnah Leff, som siden 2013 har forsket på somaliske smuglernettverk for Conflict Armament Research, bekrefter på epost at Puntlands regjering etter alt å dømme stadig bruker disse smuglerne til å skaffe våpen til soldatene sine.

– Det er systemisk. Det er derfor smuglerne fortsetter å handle med straffefrihet. De er forbundet via klantilhørighetsforhold.

Antipiratenheten

En av de mest prominente kritikerne av disse foruroligende sterke båndene mellom pirater, politikere, smuglere og terrorister er Abdirizak Dirir «Duaysane». Han startet Puntlands anti-piratenhet i 2010 og ledet den inntil nylig med betydelig suksess. Fra mai 2012 til i år fikk ikke én pirat utbetalt løsesum i Puntland.

Pirateriet har ifølge Duaysane vendt tilbake, fordi iranske, yemenittiske og asiatiske trålere nå igjen driver rovdrift på tunfisk og andre ettertraktede fiskearter. Stopp den, ellers vil enda flere sinte fiskere slutte seg til piratene, advarte han i et intervju med BBC Somali den 19. mars i år. Samme kveld fikk han sparken.

Jeg møter han på det ekstravagante Leico Regency Hotel i Kenyas hovedstad, Nairobi.

– Puntlands regjering samarbeider systematisk med pirater og ulovlige bunntrålere, sier han. Han flytter RayBan-solbrillene sine opp i pannen, bestiller ostekake og appelsinjuice og fortsetter så med spinkel stemme:

– Regjeringen i Puntland gir dem fisketillatelser, selv om Somalias forfatning kun tillater sentrumsregjeringen i Mogadishu å gjøre dette. Den nåværende fiskeriministeren Abdirahman Jama Kulmiye, mottar penger under bordet. Jeg tror han deler dem med Puntlands president, som han er i familie med. De bekjemper ikke den maritime kriminaliteten, men står i ledtog med den.

Den sparkede antipiraterisjefen hevder at beviset er at da to yemenittiske trålere uten gyldige fisketillatelser ble arrestert for et år siden, møtte folk tett på presidenten opp hos marinepolitiet. De krevde dem løslatt, noe de ble.

En av dem var Abdul Rashid «Abwaan», som har bodd i Aarhus i Danmark og arbeider på presidentens kontor. Det er ifølge Duaysane piratbakmenn i Puntland, som regjeringen vet hvem er og hvor bor, men som de likevel ikke fanger, fordi det ville utløse nye klankriger.

Teksten er oversatt fra dansk av Anne Marit Jordahl.