Drømmer og ­mareritt om tysk opptur etter brexit

Mannen som skal gjøre Frankfurt stor, elsker sin «stue», som de innfødte kaller «Römerberg», rådhusplassen som er omkranset av bindingsverkshus. Peter Feldmann liker å la seg fotografere foran arbeidsplassen sin. Men denne dagen før jul presser tusenvis av asiater, amerikanere og sør-tyskere seg inn på julemarkedet. Ordføreren må holde seg inne.

Kulissen gir ham stikkordet til å snakke med blanke øyne om mulighetene og utfordringene til «hans» by. Feldmann har kastet av seg dressjakken og bøyer seg over bordet.

– Frankfurt er Tysklands mest internasjonale, mest globale by, sier han og legger til noen fortreffeligheter, på syngende hessisk dialekt. Som at Frankfurt snart kan være den første tyske storbyen som erklærer arbeidsledighet som et fremmedord.

Frankfurt og brexit

Alt som nå venter Frankfurt på grunn av Londons brexit – tilflyttingen av forretningsfolk, tilstrømmingen av kapital, boligmangelen og påvirkningen fra andre kulturer – er ikke noe nytt for den gamle handelsstandsbyen. Også integreringen av mer enn 5000 flyktninger har Frankfurts 730.000 innbyggere håndtert lekende lett.

Med sin provoserende avslappethet får ordfører Feldmann mange i byen mot seg. For siden britene 23. juni 2016 vedtok å forlate Den europeiske union, har Frankfurt vibrert. Forretningseliten vil at ordføreren mer offensivt utnytter konsekvensene av brexit og at han endelig gjør Frankfurt til kontinentets viktigste finanssentrum. Byens voksende betydning, men fremfor alt utsikten til tusenvis av nye betalingssterke bankfolk som leier dyrt boareal og som befolker «diettrestauranter», gleder spekulanter.

På den annen side forsterker brexit redselen for et sosialt nedrykk hos dem som bare har gjennomsnittlig inntekt. De lider allerede i dag under at livet generelt blir dyrere, og boligprisene høyere i Main-metropolen, mens lønningene står på stedet hvil. I årevis har inntil 15.000 innbyggere flyttet til byen hvert år. Det er trangt om boplassene.

Tidligere alternative bydeler som Bockenheim og Nordend er nesten blitt uoppnåelige for «Otto normalforbruker». Skoler og barnehager er overfylte. I kvartalet rundt sentralbanestasjonen, beryktet for sitt narkotika- og prostitusjonsmiljø, vokser hipsterlokaler fram. Spekulanter kjøper seg inn, og frykten for gentrifisering sprer seg.

Mange tyske storbyer kjemper med lignende problemer, men Frankfurt har i tillegg fått brexit i fanget. Det gjør situasjonen unik. Og i midten står 59 år gamle Feldmann, SPD-medlem siden 1974 og siden 2012 etterfølger av den kristelig-demokratiske ordføreren Petra Roth. Han ønsker seg fremfor alt fred i stua si. Mange kaller ham derfor en sosialromantiker og anser ham som en politisk lettvekter.

– Det handler om å finne den rette balansen, sier Feldmann.

– Selvfølgelig vil Frankfurt tjene på brexit. Men det må ikke under noen omstendighet skje på bekostning av befolkningen.

Men å få til begge ting samtidig, er vanskelig. Til det er interessene i byen for forskjellige. «Skyttergravene» mellom kapitalisme-kritikerne og bankfolk, fattige og rike, profitører og utmanøvrerte blir dypere. Og tilstrømningen fra London leverer en syndebukk som kan gjøres ansvarlig for utviklingen: investeringsbankenes ansatte.

Den som kjenner på byens puls, føler oppbruddet. Men også at stemningen raskt kan skifte.

Lobbyisten: «Welcome to Frankfurt»

Drøye to kilometer unna Feldmann, på den andre siden av elven Main, har lobbyorganisasjonen «Frankfurt Main Finance» sine kontorer. Rett overfor Den europeiske sentralbank (ESB) som nå har styrket sin maktposisjon og dermed gitt byen et løft etter at Frankfurt hadde blitt svekket av storbankenes motgang etter finanskrisen.

I årevis jobbet Main-Finance-direktør Hubertus Väth nærmest på egenhånd med å forbedre Frankfurts image – uten nevneverdig suksess. Inntil brexit ga ham tidenes mulighet.

I avgjørelsens natt hadde 57-åringen vært på restaurant Main Nizza for å følge med på britens avstemning på tv. Da han gikk til sengs klokka to, sto det 52 mot 48 prosent for at Storbritannia skulle forbli i EU.

Like over klokka seks ble han ringt opp av en journalist. Hva han syntes om at britene hadde stemt for brexit?

– 15 minutter senere var jeg på kontoret, forteller Väth.

– Vi startet en kampanje, blant annet via sosiale medier. Vårt budskap var og er: «Welcome to Frankfurt».

Inntil i dag har han gitt nesten 800 intervjuer. Frankfurt Main Finance er blitt nevnt i 5700 artikler, i 2000 medier fra 94 land.

Väth elsker å jobbe med tall. Han har vært markedsforsker, rådgiver, talsmann. Kort tid etter brexit-voteringen lanserte han to tall som siden har satt seg i alles hode: 25.000 ansatte i finansbransjen kommer til å forlate London i løpet av de neste fem årene. 10.000 av dem vil komme til Frankfurt.

Han mener å vite hva slags stillinger som bør flyttes til EU hvis bankene, fondsforvaltere og forsikringsselskap i Europa vil «stay in business». Og han vil lokke flest mulig av dem til Frankfurt.

Lobbyisten forsøker å overbevise med økonomiske argumenter: arbeidsproduktivitet, nærheten til Den europeiske sentralbanken, data-infrastruktur, internasjonalt miljø, Frankfurts overskuelige størrelse.

– Den minste verdensbyen som finnes, svermer Väth.

Men den politiske støtten mangler. Mens andre byer sendte regjeringssjefer og ministre til London, kom Hubertus Väth for Tyskland.

– We do it differently in Germany, sa han i London.

Men til slutt ropte han på hjelp likevel – i delstatsregjeringen i Wiesbaden. Ministerpresident Volker Bouffier, lederen av delstatsregjeringen, trommet sammen styrene til de fem største US-bankene og overleverte en hilsen fra kansler Angela Merkel:

«Vi vet at dere kommer, og vi ønsker dere hjertelig velkommen».

Londons blindtarm?

Men er det nok? Selv hans egen bransje svikter Väth.

– Lenge var det bare noen få som identifiserte seg med Frankfurt, beklager han.

En gang i tiden var sjefen av Deutsche Bank byens ansikt i verden. Rolf Breuer, som ledet konsernet ved årtusenskiftet, liker fortsatt å bære tittelen «Mr. Finansplass». Men han og hans etterfølger Josef Ackermann forvandlet Deutsche Bank til en britisk bank. Dens hjerne styrte fra London, mens dens hjerte gikk til grunne i Frankfurt.

Selv i dagene etter brexit-avstemningen skal nøkkelpersoner på Frankfurts bankscene ha uttalt seg nedlatende om byens beliggenhet. Brexit kunne gi hele byen et betydelig løft, sier Väth. Den kunne sørge for økt kjøpekraft og innovasjon. Og framfor alt: Igjen gi Frankfurt mer relevans i finansverdenen.

– For Frankfurt er dette en sjanse, fortsetter Väth, nærmest bønnfallende. Bankene har for lenge mistet for mange talenter.

– Frankfurt har i den internasjonale forretningsverden for ofte blitt sett på som Londons blindtarm.

Väth tror at dette kan endre seg – nå. Fordi Frankfurt er en by av mennesker som gjenoppstår. Sønderbombet under krigen, levde menneskene ikke på historien, men på «her og nå».

– Jeg er ikke redd når folkene fra investeringsbankene kommer med sitt know-how.

Skeptikeren

Lothar Reininger er heller ikke redd for folka fra investeringsbankene. Men styrelederen av Club Voltaire synes ikke Frankfurt trenger flere av dem. Miniatyrkunst-puben i en sidegate til flanérstrøket Fressgass er et av de siste arnestedene til venstre-protestkulturen. Nylig gjestet en av Che Guevaras reisekamerater puben. Klubben var stappfull med mennesker som forenes av følelsen at de kjemper for en bedre verden.

Men egentlig ønsker Reininger, en 68-er med skjegg, høy panne og høyhalset hettegenser, flere politiske diskusjoner med personer som ikke bare får bekreftet sin verdensoppfatning i Voltaire-klubben.

Venstre-politisk protest er blitt «sjelden vare» i Frankfurt. Det er vanskelig å forestille seg at det noble Nordend en gang har vært opphavssted for studentprotester og utenom-politisk opposisjon. At det er blitt gjennomført husokkupasjoner og utkjempet gatekamper i denne bydelen, og at den huset terrorister fra Den Røde Armé Fraksjon.

I dag begrenser protestene seg til bydelsinitiativer som med fredelige demonstrasjoner gjør oppmerksom på bolignøden. 68-ere som Joschka Fischer, Daniel Cohn-Bendit eller Johnny Klinke er for lengst blitt en del av det tyske establishment.

Først under finanskrisen i 2008 tok menneskene til gatene igjen, men uroen som ble skapt av Blockupy (anti-ESB-demonstrasjon, red. anm.), forstummet like fort som sjefenes beklagelseserklæringer. Etter krisen, forteller Reininger, kom også bankfolk til Voltaire.

– På leting etter meningen med livet, tilføyer klubbens sjef og smiler skjevt. Men de fleste vendte snart tilbake til Fressgassens barbord og fortsatte med å slurpe sjampagne.

Reininger har ikke glemt finanskrisen. Derfor forstår han ikke mennesker som Väth.

– Det ville være galskap å skru tiden tilbake og gjøre Frankfurt til Europas finanshovedstad.

På grunn av krisen har bankene i Frankfurt mistet økonomisk tyngde. 40 prosent av inntektene fra bedriftsskatten kommer i dag fra industribedrifter. Men brexit-boomen, frykter Reininger, kan igjen forskyve strukturen i favør bankene. Og det nå – da mange finansguruer advarer mot neste krasj.

– Og hvor dyp faller byen da hvis det smeller igjen?

En fase med avindustrialisering

På 90-tallet opplevde Frankfurt en fase med avindustrialisering. Mange arbeidsplasser ble borte. Storselskap som Hartmann & Braun, VDO, Telenorma og Triumph Adler måtte enten redusere, flytte ut eller stenge. Reininger var på den tiden fagforeningsleder i Adler-konsernet og organiserte motstanden mot nedbyggingen. Ettervirkninger fra den tiden kjennes fortsatt, 20 år senere.

Mange av Frankfurts innbyggere har måttet betale med tap av inntekt for byens forvandling til et tjenestesamfunn. 30 til 40 prosent av dem, anslår Reininger, har ikke hatt reallønnsøkning på 25 år. Halvparten tjener ikke mer enn 2.000 euro netto i måneden (knappe 20.000 kroner).

Samtidig strømmer høytlønnede til både byen og omlandet. Særlig siden Den europeiske sentralbank «residerer» i byen, har det kommet til tusenvis av pengepolitikere, økonomer, banktilsynsfolk og andre, høyt kvalifiserte og godt betalte mennesker.

Leieprisene har steget dramatisk – og det i en årrekke, forteller Reininger. Flere og flere får følelsen av å være utestengt fra byens velstand.

– Bare utsikten til nye tilstrømninger etter brexit har sørget for at prisene og husleienivået har fortsatt å øke. Det har spredt seg en slags gullgraverstemning, klager han.

Boligpolitiske grep

Også ordføreren ser faren for at eiendomsboomen kan dele byen, men han signaliserer: Vi har dette under kontroll.

– Brexit-hypen finner først fremst sted i hodene til eiendomsspekulantene, sier han.

– Vi må nå åpne ventilene for å senke trykket i eiendomsboblen.

Feldmann viser til at leieprisene for 52.000 av byens leiligheter som forvaltes av boligselskapet ABG, er blitt «låst». I tillegg kommer pålegget om at 40 prosent av alle nybyggingsprosjekter skal inneholde boliger til rimelig leie. Byen bygger for tiden tusenvis av nye leiligheter. Og private investorer er blitt pålagt til å stille en drøy tredjedel av sine nybygde leiligheter til rådighet slik at byen kan disponere dem – til dem som trenger et rimelig sted å bo.

– Til tross for påleggene investeres det flittig, påpeker Feldmann.

Men så problemfritt som han fremstiller det, forløper byutviklingen ikke.

– Frankfurt hadde en gang 40.000 sosialboliger. I dag er det bare mellom 20.000 og 23.000 igjen fordi flere faller ut av den sosiale bindingen, sier Reininger.

Byen har forsømt å bygge selv i tide, mener han.

I området rundt storbyen støter Frankfurt på motvillige kommuner. Feldmann vil bygge et boligkvarter ved siden av Taunus-tettstedet Steinbach, men den kommunen vil ikke miste sine grøntarealer og utsikten til Frankfurt.

Riktignok fungerer samarbeidet med nabobyer som Offenbach bedre, slik Feldmann understreker. Men er det nok?

Nei, er Reininger overbevist om. Brexit bringer byen ut av balanse.

– 10.000 flere bankfolk, det vil gi Frankfurt det siste støtet, sosialpolitisk sett.

Profitører og pendlere

Ulrich Höller ser helt annerledes på det. Den veltrente lederen med den tunge lokale Pfalz-dialekten er sjefen til «German Estate Group», en av Frankfurts største boligutviklere. Hans nyeste, kanskje mest spektakulære prosjekt, kalles «Riverpark Tower» og var tidligere et kontorbygg. Muligens det styggeste i hele byen, men med uslåelig utsikt over elven Main og Sachsenhausen.

Nå forvandler han den 95 meter høye Tower-bygningen for 220 millioner euro til et boligtårn, etter tegningene til arkitekten Ole Scheeren som er populær i Asia. En såkalt «Landmark Building» med asymmetriske etasjer, gjennomsiktig, uten fasade. Perfekt for interessenter med fulle lommebøker som det snart vil finnes flere av i byen.

Foreløpig har det nesten ikke kommet forespørsler fra «brexiteers», innrømmer Höller.

– Men de vil komme.

I løpet av de neste årene vil minst ti slike boligtårn stå innflytningsklare. Tusenvis av luksusleiligheter kommer på markedet, til kvadratmeterpriser fra 5.000 til 18.000 euro (50.000 til 180.000 kroner). Det er for dyrt for folk med gjennomsnittlige inntekter, men «røverkjøp» sammenlignet med London.

Investorer som Höller har ikke bare flyttingsvillige brexit-bankere som målgruppe. Byen blomstrer uansett. Også i den tyske finansbransjen betales det godt over gjennomsnittet.

– Her tjenes det mye penger, blant forretningsfolk fra hele verden. De vil bo deretter, understreker Höller.

Egne penger og andres ansvar

At titusenvis av mennesker er på jakt etter bolig til overkommelig pris, er han også klar over. Men det er først og fremst en politisk oppgave, mener han.

I Riverparkens suiter som han bygger ved foten av tårnet, har Höller reservert 30 prosent av boarealet til sosialt vanskeligstilte.

– Det minsker selvfølgelig min avkastning, sier Höller.

På den andre siden: det neste prosjektet kommer helt sikkert. Da kan det være verdifullt å ha et godt forhold til byforvaltningen.

Han tjener godt på det knappe bolig-godet også privat. Höller er medeier av et såkalt Boarding House i vakre Westend. I en av de møblerte luksusleilighetene bor han selv.

Hovedutleier er Michael Schramm, den tidligere sjefen for privatbanken Hauck & Aufhäuser. I 2016 tok han farvel med bankjobben og gikk over til meglerbransjen. I dag eier han 15 boardinghus med rundt 550 leiligheter, pluss tre hoteller, hovedsakelig i Frankfurt. Hans forretningspartner er Hasan Salihamidzic, bedre kjent som sportsdirektør i fotballklubben Bayern München.

Pengene fra salget av hans eierandel i Hauck & Aufhäuser brukte Schramm i 2012 på sine fire første hus, samtidig som han ansatte sin sjåfør som vaktmester. Sitt gjennombrudd hadde han da han vant anbudskonkurransen til Den europeiske sentralbank i 2014. Den måtte innkvartere hundrevis av nye medarbeidere i Frankfurt. Nå leier Schramm og Salihamidzic ut 150 appartements til ESB.

– Det er rundt 250.000 euro per måned, fra Europas mest kredittverdige leietakere, forteller Schramm.

Og snart skal han utvide sin beholdning med ytterligere 100 leiligheter. En kinesisk investor har allerede spurt om å få bli med.

Schramm har regnet ut hvordan han kan profittere mest mulig på brexit. Resultatet var entydig: med boardinghus.

Riktignok har Schramm ennå ikke opplevd den store etterspørselen etter boplass av «brexit-flyktninger», men han mener at det bare er et spørsmål om tid.

– Mange blir snart flyttet til Frankfurt, på tidskontrakt. De vil nok ikke ta med seg familiene sine med en gang, men pendle tilbake til øya i helgene.

Midlertidige innbyggere

Hvordan det kan bli, kan kanskje Deutsche Bank være et eksempel på. For ni måneder siden lot Sylvie Matherat det skinne gjennom på en finanskonferanse hva brexit betyr for den tyske banken. Hun er den første franske kvinnen som ble valgt inn i pengekonsernets styre og er ansvarlig for regulering og overholdelse av regelverk (compliance).

Ifølge Matherat vil Deutsche Bank måtte hente 4000 medarbeidere fra London til Frankfurt: kundekontakter, dataeksperter og risikomanagere. Dette fordi finanstilsynet til Den europeiske sentralbank krever av banker som gjør sine Europa-forretninger fra London, at de flytter avgjørende funksjoner som risikostyring til euro-området.

Men vil disse bankansatte, etter år i London, ta med seg familiene sine og bosette seg for godt i Frankfurt? Sannsynligvis ikke. En rekke ledende Deutsche-Bank-ansatte praktiserer nemlig noe annet. Noen av styremedlemmene har ikke engang en boadresse ved Main-bredden. Den verdensvante Matherat, som siden 2014 har jobbet i Deutsche Bank, oppgir at hun hovedsakelig oppholder seg bare to dager i uken i Frankfurt. Resten av tiden er hun på flyreise, verden rundt, eller så er hun i hjembyen sin, Paris.

På samme måte vil også medarbeiderne i lavere posisjoner innrette seg i Frankfurt – provisorisk. Deutsche Bank skal i arbeidskontraktene ha lovet sine ansatte møblerte leiligheter.

Bankmannen

En som allerede har tatt skrittet fra London til Frankfurt, er Sven Baumann. Etter tolv år hos Merrill Lynch i London begynte 48-åringen i 2015 hos rivalen Citigroup. Han er i dag ansvarlig for rådgivningen av tyske firmakunder. Med kone og tre barn bor han i Kronberg i fjellområdet Taunus hvor det finnes flere millionærer enn i Frankfurt.

Om han tror at hans kolleger fra London sentrum kan venne seg til tanken om å flytte til Frankfurt?

– Den som har anledning, kommer til å unngå det. Og den som må, kommer som skiftarbeider, sier Baumann.

– Det finnes definitivt flere ubesatte stillinger enn kandidater.

Også fordi det fortsatt finnes tallrike, ekstremt godt betalte jobbalternativer i London.

Ofte blir Baumann spurt av kolleger og venner om det er øde i Frankfurt. Han kan ikke nekte for det, mener han.

– Gastronomisk og kulturelt henger byen etter. Så multikulturell som London er den heller ikke. Der har jeg følt meg som verdensborger, her føler jeg meg som tysker.

Frankfurt er mer provinsiell, synes han, men mer behagelig for familien. Livskvaliteten er høyere.

–Frankfurt er det følte kompromisset.

Det er et dilemma.

Mannen som skal vise vei

Mannen som skal binde sammen de motstridende interessene, og som skal vise vei, er altså Frankfurts ordfører Peter Feldmann. De som søker etter bolig til overkommelige priser, setter sin lit til ham. Det samme gjør finanslobbyen som vil dra nytte av brexit.

Feldmanns problem er ikke bare at han stiller til gjenvalg 25. februar. Det finnes et større hinder: Selv om han ville, så kan ikke ordføreren bare skjære gjennom og bestemme. Byens politiske regelverk slår fast at den direkte-valgte ordføreren må forholde seg til flertallet i rådhuset Römer. For tiden er dette en svart-rød-grønn «Kenya-regjering» derl to tredjedeler består av politiske motstandere.

Også i regionen mangler han gjennomslagskraft.

– Det finnes ikke noe regionalt parlament, ingen som er hovedansvarlig for hele regionen Frankfurt/Rhein-Main, sier Feldmann. Det ville Hessens delstatsregjering neppe tillate, uansett hvem som styrer.

Den føderale regjeringen kan han heller ikke regne med. Du vinner ikke valg ved å kjempe for investeringsbanker. Da det gjaldt å hente over banktilsynet EBA fra London, ble han sviktet av koalisjonsforhandlerne i Berlin. Frankfurt kom ikke en gang til den siste runden.

Hans by er i en historisk enestående situasjon. Den står foran en syretest. Men Peter Feldmann, mannen som må forene alle motsetningene, er en konge uten land.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---