Slik vil Spekter-sjefen fikse Norge

Dette er kun noen punkter der administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, mener Norge har «noe å gå på».

–  Norge er i verdenstoppen i gode forutsetninger. Likevel har vi fortsatt «noe å gå på» for å møte utfordringer i samfunns- og arbeidsliv, sier Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten. Tirsdag inviterer hun til Spekterkonferansen 2019. På agendaen står trender som treffer oss, og potensialet vi i Norge har for å ruste oss enda bedre for fremtiden.

Overskrift for årets konferanse er altså «Noe å gå på …».

Dagens Perspektiv møtte Anne-Kari Bratten, og utfordret henne til å konkretisere nærmere hva hun mener Norge «har å gå på».

– Det er mange lavthengende frukter å plukke. Hvis vi tar grep og høster disse nå, kan vi unngå mange krevende tiltak om noen år. Jeg blir mindre og mindre bekymret for fremtiden. Vi har mye å gå på.

– Som for eksempel?

– Styrke arbeidslinjen er en av dem. Vi trenger flere som jobber mer, sier Bratten. Og da tenker hun ikke på å tvinge syke og slitne ut i jobb, men å høste der frukten henger lavt.

– Fortsatt jobber nesten 40 prosent av alle yrkesaktive kvinner i Norge deltid. Her er det mye å hente. Det samme gjelder avgangsalderen. Den bør opp, mener Bratten, og fortsetter med ferieloven.

– Den sjette ferieuken for alle over 60 år, hvor nødvendig er den? Det er flere av dem mellom 60 og 64 år som går Birkebeinerrennet enn de mellom 40 og 44 år.

– Alle snakker om å ta i bruk seniorene våre. Men se bare på tariffavtalene, de er stappet med bestemmelser som skal holde seniorene borte fra jobb. Er det rimelig at alle som er 60 + skal ha seks ukers ferie?

Økt produktivitetsvekst

Å øke produktiviteten er også noe som bør prioriteres, ifølge Spekter-sjefen.

Hun viser til Produktivitetskommisjonen som la fram sin rapport for tre år siden, der det kom en rekke forslag som det fortsatt ikke er tatt skikkelig tak i.

– Endring av arbeidstidsbestemmelsene er ett tiltak. Det vil øke produktiviteten om vi klarte å tilpasse arbeidstiden mer etter folks behov, sier Bratten.

Ett eksempel: Oslo Economics har beregnet at dersom 10 prosent av personer som reiser i rushtiden fordeler seg til andre tider av døgnet anslås gevinstene å være opp til 6 milliarder som følge av redusert kø og trengsel.

– Her er det noe å gå på.

Studenter bruker for lang tid

Dessuten begynner folk i jobb senere enn tidligere. Hver fjerde student i Norge er over 30 år.

– Du bør begynne å jobbe før du er 30, for å si det forsiktig …

Anne-Kari Bratten mener at mange flere studenter bør fullføre studiene på normert tid. De som bruker ett eller to år ekstra koster samfunnet 20 milliarder kroner årlig.

– 20 milliarder i året er mye penger. Det tilsvarer et nytt regjeringskvartal og en fregatt, for eksempel.

– Så må vi passe på å satse på utdanninger som det er bruk for, fortsetter hun.

Og da snakker hun ikke bare om helse og omsorg.

– Jeg håper inderlig vi klarer å ta grep, slik at SSB ikke får rett i sine framskrivninger som sier at hver tredje yrkesutøver i framtiden må jobbe med helse og omsorg.

– Vi må også utdanne folk som skal bidra til økonomisk vekst og skape nye jobber i privat sektor, understreker Bratten.

Hun har snakket om dette før, og gjentar gjerne seg selv:

– Hvor mange ulike masterutdanninger trenger et land med fem millioner innbyggere?

Da Spekter talte opp for noen få år siden, hadde antall mastertilbud doblet seg på rundt ti år – fra 456 i 2002 til 937 i 2013.

– Nå har det sikkert blitt flere, sier Bratten.

– Siste skudd på stammen er at NOKUT nylig godkjente en fagskoleutdanning i astrologi. Du skal altså få studielån for å studere astrologi? Og begrunnelsen er ikke at dette er en vitenskap, men at astrologi er en del av underholdningsbransjen.

– Er det riktig å la veldig mange unge mennesker følge drømmen å bidra til at de kan ta utdanning innen astrologi?

– Vi må bli mye flinkere til å veilede ungdommen inn i utdanningsløp som samfunnet vil ha behov for. At vi ikke er flinke nok, ser vi jo på at så mange bruker for lang tid på sine utdanninger, sier Bratten, og kaster en aldri så liten brannfakkel inn i utdanningsdebatten:

– Vi bør også diskutere studiefinansieringsordningen. I Norge får du studielån i åtte år. I Sverige og Danmark er grensen seks år. Kanskje det er en bedre løsning?

Re-kommunaliseringsbølgen

Anne-Kari Bratten synes det ris for mange ideologiske kjepphester i norsk politikk.

– Fra Stortingets talerstol så skjeller man ut de som tar risiko og vil investere i privat omsorg og kaller dem «velferdsprofitører».

– Det blåser en re-kommunaliseringsvind over kommune-Norge, som er skummel, og ikke minst dyr. Og det er det rene ideologiske årsaker til, sier Bratten.

Hun går langt i retning av å si at småpartiene har fått for mye makt i Norge:

– Det er grunn til å spørre om det nå tas for mye hensyn til små partier og særinteresser, og om det politiske ordskiftet bærer for lite preg av de lange linjene og de store sakene.

Anne-Kari Bratten er skeptisk til det hun kaller en «re-kommunaliseringsbølge» hun mener å se brer om seg. Særlig i Oslo.

– Halvparten av norske barnehager er private. Nå skal liksom alle de bli kommunale? Det er vanskelig å forstå.

– Vi ser at det særlig er Oslo som fører an i dette korstoget mot private, gjennom blant annet å skulle re-kommunalisere all eldreomsorg.

– Hvorfor skal de det? Jeg synes det er riktig at kommunen driver sykehjem, men hvorfor skal den absolutt drive allet? Det vil koste veldig mye.

Hun viser til at Carl I. Hagen nylig ba Oslo kommune å regne ut hva kommunen kunne spart i årlige utgifter hvis all eldreomsorg ble privatisert. 440 millioner var svaret.

– Jeg sier ikke at alt nå bør privatiseres, men skjønner altså ikke hvorfor alt må kommunaliseres.

– For å få en mest mulig effektiv anvendelse av de offentlige ressursene som bevilges til helse og velferd, er vi avhengige av et godt samspill mellom offentlige, ideelle og kommersielle aktører.  Det vil være avgjørende for at vi også fremover skal kunne ha et best mulig helse- og velferdstilbud. Vi trenger private som supplement til det offentlige.

– Jeg registrerer at Arbeiderpartiet står i front for denne re-kommunaliseringspolitikken i Oslo. Og det synes jeg er trist. Arbeiderpartiet har alltid vært kjent for å føre en konstruktiv og pragmatisk politikk.

Vi ser at det særlig er Oslo som fører an i dette korstoget mot private

– Det er fare på ferde dersom ideologi blir mer styrende enn å finne frem til pragmatiske løsninger som gir best mulig tjenester for pengene som bevilges.  Å bruke «100 millioner her og 100 millioner der» bare for å ri ideologiske kjepphester, er en lite hensiktsmessig bruk av skattepenger. 

– Husk at det var SVs Øystein Djupedal og Frps Siv Jensen som i sin tid fikk til barnehageforliket og inviterte private aktører inn for å sørge for full barnehagedekning her i landet. SV og Frp!  Tenk deg det. Vi trenger mer av slike initiativer.

Å bruke penger vi ikke har

I en befolkningsundersøkelse som Spekter har fått laget i forbindelse med tirsdagens Spekter-konferanse, spørres det om viktigheten av å «skape verdi før man fordeler dem». En kjent politisk klisje, som blant andre Jens Stoltenberg elsket å bruke.  

– «Er det viktig å skape verdier før man bruker dem?» 56 prosent av de spurte er enige i den påstanden.

– Det betyr at nesten halvparten mener at vi ikke trenger å skape verdiene før vi bruker dem! Å sette tæring etter næring er altså ikke så nøye lenger.

Spekter stilte også samme spørsmål til et utvalg folkevalgte i kommune- og fylkeskommunestyrer rundt om i landet. Her mente 68 prosent at man nok burde skape verdiene før man brukte dem.

– Men, altså… Mer enn 30 prosent av de folkevalgte i norske kommuner mener det ikke er nødvendig å skape verdiene før de kan fordeles.

– I dag er det liksom blitt helt greit å herse med dem som skaper verdier …

Hun begynner å bli varm i trøya nå, Bratten.

– Så har vi dem som vil stenge oljekrana umiddelbart. Greit, da trenger vi inndekning for over 300 milliarder kroner hvert år for å kompensere for inntektene fra olje- og gassindustrien.

For hver arbeidsplass som blir borte i oljenæringen taper Norge verdier tilsvarende sju millioner kroner.

– Vi skal skape nye jobber i andre næringer, sies det. Flotte greier. Kom igjen.

For at for eksempel reiselivet skal kompensere for oljenæringen trengs det 15 nye reiselivsarbeidsplasser for å erstatte én oljearbeidsplass.

– Jeg er helt klart for et grønt skifte og at vi på sikt må fase ut oljen. Men vi må skape noe som kan erstatte oljenæringen, og her har vi virkelig noe å gå på.

– Nå vil noen ut av EØS også, begynner Bratten neste argumentasjonsrekke med.

– Hæ…!? – Nå? Midt under brexitkaoset. Vet de noe om hvilke konsekvenser det kan få?

– Her har heldigvis Ap satt foten ned.

Det er gjerne de samme folka som vil ut av oljen og ut av EØS som i tillegg vil ha sekstimersdag

Må våge å prioritere

Men vi har som kjent mer å gå på, ifølge Spekter-sjefen. Og hun har mer på hjertet.

For eksempel kravet om sekstimersdag.

– Det er gjerne de samme folka som vil ut av oljen og ut av EØS som i tillegg vil ha sekstimersdag.

For å starte på en slags oppsummering: Anne-Kari Bratten mener altså Norge Nasjonen har litt å gå på, og at velferdsstaten dermed ikke kommer til å rakne om få år. Men da må det tas grep. Vi må:

• Prioritere bedre
• Øke produktivitetsveksten
• Å få flere til å jobbe mer

– Det er mange som har sagt disse tingene før deg, uten at det har skjedd noe særlig?

– Ja, men vi bør klare dette. Vi er svært produktive i Norge, vi har stor omstillingsevne og er høyt utdannet. Ifølge OECD er det kun seks prosent av jobbene våre som står i fare for å bli automatisert bort. Vi har gjort mye av den jobben allerede.

– Men da må vi begynne å tenke litt nytt. Og å prioritere.

Hun drar et eksempel: Inn til Hamar skal det i forbindelse med ny E6 lages fem to-plans avkjøringskryss. Det høres flott ut.

– Men Hamar har 30.000 innbyggere. I Frankfurt har de samme løsning, fem to-plans avkjøringskryss. Men der bor det over 700.000 innbyggere. Trenger Hamar dette?

Det er mer å ta av innen samferdsel, mener Bratten. Fergefri E39 fra Stavanger til Trondheim. Er det strengt tatt nødvendig, unders hun? Det vil bli veldig dyrt i alle fall.

For ikke å snakke om den nye skipstunnelen ved Stad. Som skal gjøre det enklere å passere det værutsatte området. 3,8 milliarder mener Oslo Econimics at tunellen vil koste.

– Hurtigruta har sagt at de ikke kommer til å bruke den. Det vil koste samfunnet 26.000 kroner for hvert eneste skip som kjører igjennom i 40 år.

Heller ikke egenandelsordningene vi har i Norge, er hellige for Anne-Kari Bratten.

– 60 prosent sier de er villige til å betale ekstra ved sykdom eller skade. De siste 20 årene har egenandeler og egenfinansiering av helse gått ned med fem prosentpoeng. Dette utgjør 17,5 milliarder kroner i året. Man kan ikke skylde på at folk har fått dårligere råd til å betale for seg, for i samme periode har reallønnsveksten vært på 54 prosent.

– Vi har mye å gå på. Det er mange nye investeringer som trengs i framtiden. Grønt skifte og opprettholdelsen av en bærekraftig velferdsstat. Heldagsskole, som blant annet vil gjøre det lettere for kvinner å jobbe heltid, er noe vi etter min mening bør prioritere.

– Skal bi klare disse løftene må vi evne å prioritere noe bort.

– Det er blitt for mye hutte-tu-argumentasjon i Norge. Alt nytt er hutte-tu. Eldrebølgen, innvandring, klima. Vi må se mulighetene i stedet for problemer hele tiden.

– Det er jo bra at folk lever lenger. Det viser at vi har lykkes med folkehelsearbeidet vårt. Men det krever også at de som har helse til det jobber lenger.

Sykefraværsdebatten

Vis bildetekst

Spekter-sjef Anne-Kari Bratten er ikke redd for å si hva hun mener. Og slik blir det ofte debatt av. (Fredrik Varfjell / NTB scanpix)

Som leder i en arbeidsgiverorganisasjon er Anne-Kari Bratten naturlig nok opptatt av sykefraværet. «Sykefraværet må ned», sier hun i kor med alle andre arbeidsgivere. Men Bratten er ikke av dem som skyter fra hofta med quick fix-løsninger, som for eksempel innføring av karensdager eller kutt i sykelønnen.

– Vi vet ikke om det vil hjelpe en gang og hvilke utilsiktede konsekvenser det vil ha, sier hun.

Rett før nyttår ble den IA-avtalen revidert med noen nye mål. Det er satt noen nye mål i den reviderte IA-avtalen. Blant annet at innen 2022 så skal sykefraværet skal reduseres med 10 prosent sammenlignet med årsgjennomsnittet for 2018.

– Det er vår siste sjanse, tror jeg. Klarer vi ikke å nå målene og redusere sykefraværet innen fristen, så vil hele sykelønnsordningen vår settes i spill. Det er jeg nokså sikker på, sier Bratten.

– I den debatten vil Spekter uansett argumentere kraftig for at eventuelle nye ordninger ikke skal belastes arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne finansierer nok allerede.

Et eksempel er den såkalte inkluderingsdugnaden som regjeringen i disse dager har gått i front for – en dugnad som skal få flyktninger og andre som sliter med å få jobb inn i arbeidslivet.

– Og arbeidsgivere flest blir med på denne dugnaden. Det er veldig bra, sier Anne-Kari Bratten.

– Men da trenger vi insentiver som skaper engasjement om inkluderingsdugnaden. Det jeg er redd for er at politikerne kommer med en sykelønnsfelle rett etterpå.

Bratten frykter at eventuelle endringer i sykelønnsordningen vil belaste arbeidsgivere enda mer. Og at det faktisk kan gå utover kvinneandelen i arbeidslivet.

– Fram til 1980 hadde kvinner lavere sykefravær enn menn. Nå er kvinnenes sykefravær 50 prosent høyere, helt uavhengig av yrke, og da har jeg tatt vekk sykdom i forbindelse med graviditet.

– Ingen vet hvorfor.

– Skal da arbeidsgiver belastes mer ved sykefravær, kan vi risikere at det faktisk vil gå utover ansettelse av kvinner.

Arbeidsgivere har nok forpliktelser

Arbeidsgivere i Norge har altså nok utfordringer som det er, mener Anne-Kari Bratten.

Rammebetingelser og arbeidstidsbestemmelser er to stikkord her.

En annen ting Bratten ikke er helt fortrolig med er flere av modellene for etter- og videreutdanning som nå debatteres heftig både i arbeidslivet og i politikken.

Alle, også Anne-Kari Bratten, er skjønt enige om at behovet for stadig kompetanseheving og livslang læring – eller var læring hele livet? – bare vil øke i årene som kommer.

– Arbeidsgivere gjør mye på dette feltet allerede. De bør ikke få regningen for nye forpliktelser alene. Både det offentlige og den enkelte arbeidstaker må bidra for at kompetansen skal være relevant og oppdatert, mener Bratten.

Men at spørsmålet om kompetanse vil bli en viktig del av arbeidslivet framover er hun ikke i tvil om.

– I framtida vil kompetansetrygghet være viktigere enn stillingstrygghet. Det kommer ikke til å nytte å snakke om stillingsvern hvis bedriften du jobber i er tre dager unna skifteretten fordi markedet er forsvunnet eller bransjen forvitret som følge av nye digitale løsninger.

Sterk privat sektor er avgjørende

Anne-Kari Brattens hovedanliggende med sin mildt opprørte analyse av status i norsk politikk- og samfunnsliv er følgende:

– Vi må klare å opprettholde en sterk privat sektor. Hvis ikke klarer vi ikke å skape nok verdier til å opprettholde velferdsstaten.

– Økonomisk vekst er løsningen på problemene, ikke årsaken til dem. Jeg er lei av alle som skal skyte på verdiskaperen hele tiden.

Hun viser igjen til regjeringens perspektivmelding, der det kommer fram at vi trenger å skape 20.000 nye arbeidsplasser hvert år framover for å kunne holde verdiskapningen og velferdstjenestene på samme nivå som i dag. De fleste av disse arbeidsplassene må komme i privat sektor.

Bratten mener det er viktig at man klarer å sikre oppslutning om alle verdiene den norske modellen er tuftet på.

– Skal vi unngå gule vester i norske gater må vi sikre fortsatt oppslutning om våre grunnleggende verdier: små forskjeller, en effektiv offentlig sektor, allmenne velferdsordninger og en sterk privat sektor.

– Det er en sterk sammenheng mellom en strek offentlig sektor, en sterk velferdsstat og en sterk privat sektor.

Men Anne-Kari Bratten tydelig på at Norge er heldig stilt, sammenlignet med resten av Europa.

– Politikerne våre er jorda og fornuftige. Vi har høy tillit til systemet.

– Jeg er grenseløst glad i den norske velferdsstaten. Men vi må bevare den. Jeg vil ikke stramme inn på velferdsgodene. Men skal vi unngå å måtte gjøre det, må vi øke inntektene. Så enkelt er det. Men altså, som sagt, jeg tror vi har mye å gå på.