Annonse
Sivil ulydighet som nyttet. I 1963, etter den berømte «marsjen mot Washington», holdt borgerettighetslederen Martin Luther King sin berømte «I have a Dream»- tale. Foto: AFP
Kommentar

Vi trenger å gjenopplive 60-tallets sivile ulydighet

Med økende populisme og mer autokrati rundt om i verden, har det vært mye snakk om «motstand» de seneste årene, spesielt i USA.

Motstand er et relativt bredt begrep, og kan referere til alt fra det å støtte opposisjonspartier til det livstruende arbeidet utført av dem som gikk under jorda for å sabotere den nazistiske okkupasjonen under andre verdenskrig.

En slik vaghet kan være nyttig, hvis man ønsker å appellere til så mange borgere som mulig. Men det kan også tåkelegge tankene når man vil reflektere over hvordan man best kan nå konkrete mål.

Samtidig finnes det et mer presist alternativ til «motstand» som knapt nevnes nå for tiden. Nemlig begrepet «sivil ulydighet».

I teorien burde sivil ulydighet vært et effektivt våpen mot populister. Men i praksis står vi overfor to store utfordringer:

  • For det første er det en utbredt misforståelse når det gjelder hva sivil ulydighet faktisk innebærer.
  • For det andre har endringer i medielandskapet gjort det vanskeligere å formidle budskapet om sivil ulydighet til et stort og mangfoldig publikum.

Den amerikanske filosofen John Rawls ga en klassisk definisjon av sivil ulydighet tidlig på 1970-tallet.

Enkelt sagt, betyr det åpent å bryte loven, men på en pliktoppfyllende, fredelig måte, og med motiv om å overbevise andre medborgere om at en lov bør endres fordi den er urettferdig. Ifølge Rawls definisjon bør de som begår sivil ulydighet være forberedt på å akseptere straff for den.

I dag fordømmes selv de protestene som ikke bryter noen lov som «usivile» eller for «splittende» i et allerede polarisert samfunn.

Da borgere konfronterte politikere under høringen av USAs høyesterettsdommer Brett Kavanaugh, ble de latterliggjort ved å omtales som «mobben». Selv likesinnede liberalere har anklaget Black Lives Matter-bevegelsen for å være for aggressiv.

Og de støyende demonstrantene som samlet seg i Budapest for å protestere mot statsminister Viktor Orbáns økende autoritære styre har blitt avvist som «liberale anarkister».

For Rawls var sivil ulydighet et uttrykk for respekt. Han gjentok Martin Luther King Jr.s ord, om at den som bryter loven ved sivil ulydighet «i virkeligheten uttrykker den høyeste respekt for loven», fordi man retter fokus på dens fundamentale urettferdighet på en slik måte for ikke å forhindre fremtidig samarbeid med sine medborgere. Slik mente King – og Rawls – at «en som bryter en urettferdig lov må gjøre det åpent, i kjærlighet, og med vilje til å akseptere straffen».

Denne påkallelsen av kjærlighet skulle ikke bli oppfattet som at sivil ulydighet må være ikke-konfronterende.

En svært snill og sentimental historisk oppsummering av 1950- og 1960-årene ville trolig konkludere med at menneskerettighetsbevegelsene ble vellykkede bare fordi de appellerte til de erke-amerikanske politiske prinsippene frihet og likhet. I virkeligheten var en del av bevegelsens strategi å få til konfrontasjoner med politi og forsvarere av hvit overlegenhet.

Disse kampene brakte frem mange bilder av hvit brutalitet som fikk i det minste noen hvite til å revurdere sitt uforbeholdne bifall til den «lov og orden» – og rasemessige segregeringen – som datidens lovgivning innebar.

Ifølge en nylig studie av protestbevegelser gjennom mer enn hundre år, viser vitenskapskvinnene Erica Chenoweth og Maria J. Stephan at tøff men ikke-voldelig konfrontasjon har forekommet dobbelt så ofte som voldelige alternativer for å få frem uttalte mål.

Ifølge deres funn kan vedvarende deltakelse med knapt 3,5 prosent av en befolkning være nok til å oppnå grunnleggende politiske endringer.

Likevel kan historien til amerikanske menneskerettighetsbevegelser også peke på et nytt problem i vår tid. Rawls, King og andre forsvarere av sivil ulydighet tok det for gitt at budskapet – en appell om rettferdighetsprinsipper – ville nå majoriteten av borgerne uten å bli forvrengt på noen måte. Men i dag har de offentlige sfærene i mange land blitt så fragmenterte og partiske at Kings ide om en «nasjonal opinion» nå virker som det rene nonsens.

Som en nylig banebrytende studie av tre professorer ved Harvard University viser, har USA blitt hjem for et svært trangsynt «høyrevridd medie-økosystem» hvor alle «nyheter» straks blir omdefinert for å bekrefte identiteten til de høyrelente borgerne.

Og i semi-autoritære sammenhenger som Orbáns Ungarn er media fullstendig dominert av regjeringsvennlige aktører.

Under slike forhold blir de fleste appeller til det Rawls kalte en «offentlig rettferdighetssans» skjøvet til side, alvorlig forvrengt eller forbigått i fullstendig stillhet.

Som en følge av dette burde potensielle praktiserende av sivil ulydighet ikke tillate seg selv å bli fanget i en felle av krav om høflighet og respektabilitet.

Når opposisjonelle politikere nylig avbrøt forhandlingene i det ungarske parlamentet ved å blokkere tilgangen til talerstolen og avbrøt Orbán med hånlige kommentarer, ble de anklaget for kuppforsøk. Egentlig satte de bare lys på det faktum at nasjonalforsamlingen ikke lenger er et normalt representativt organ som vedtar legitime lover.

Likevel vil fremadstormende ulydige måtte bekjempe den økende fragmenteringen og den forurensede naturen av det offentlige rommet.

Av og til vil det si å engasjere medborgere direkte på gaten, på handlesenteret, eller til og med ved dør-til-dør-agitasjon.

I andre situasjoner vil det bety direkteoverføring av sivil ulydighet i håp om at de autoritæres brutale metoder vil bli synlige for et stort nok publikum gjennom sosiale medier.

Og ved enda flere anledninger vil det si å presse på for strukturelle endringer.

Sivil ulydighet ville helt sikkert vært mer effektivt i et mindre forvrengt medielandskap. Men det er fortsatt en av de mest effektive formene for demokratisk «motstand» som er tilgjengelig.

 

Jan-Werner Mueller er professor i politikk ved Princeton University. Hans siste bok var «What is Populism?»

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse