Annonse
Oslo er hovedstaden i Norge. Her bor visstnok eliten. Foto: Berit Roald / NTB
Uken som gikk

By mot land, mann mot mann

KOMMENTAR. Er det det offentlige ordskiftet blitt mer polariserende her i landet?

Ja, litt. Men ikke så veldig, er svaret i en ny bok om politikk, makt og kommunikasjon i Norden − «Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries» .

Boken viser blant annet til studier som har vist at såkalt «mediepopulisme» vinner terreng. At mediene styrker konfrontasjonen mellom vanlige borgere og den politiske eliten og oftere bruker en slags «oss mot dem»-vinkling. Dette prøver politikerne å tilpasse seg og utnytte til sin fordel.

Folkedypet mot Osloeliten. Klimafundamentalister mot dieselpopulister. Bygdefolk mot Grünerløkka. Fattigfolk mot Tesla-eiere. Raymond Johansen mot Bent Høie.

De siste ukene har den offentlige debatten i Norge dreid seg om «polarisering» i diverse varianter. Vi nevner i fleng:  

Dieseldebatten: At Oslo ønsker å innføre forbud mot bensin- og dieselbiler i enkelte sentrumsområder, har fått både politikere og redaktører over hele landet til å dra både «Grünerløkka- og elitekortet». Samtidig har stortingsrepresentant Espen Barth Eide − som ikke bare representerer Oslo Ap, men som attpåtil er bosatt på Oslo Vest, ifølge en nordopplyst redaktør − svart på kritikken ved å innføre begrepet «dieselpopulisme». I engere distriktskretser er det nesten like ille som å si «ja til ulv».

Trygve Slagsvold Vedum har fått folket med seg i kampen mot Oslo-eliten. Det det skrives mindre om er at Senterpartiet i Oslo faktisk stemte for forslaget om utslippsfrie soner i bystyret. For å polarisere: Så mye er altså det lokale partiselvstyret verdt for Sp-lederen.

Boken Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries ligger åpen for nedlasting. Den gir en god analyse av ståa for den politiske debatten i Norge og Norden de siste 10 årene.  

En annen polariserende sak fra den siste uka handler jo om denne ulven. Nok en gang. En sikker vinner i NRKs debattprogrammer, som kun kan slås av en god gammeldags innvandringsdebatt når det kommer til steile fronter.

Er dette eksempler på reell polarisering i det norske samfunnet?

La oss ta dieseldebatten i hovedstaden. At et lokalt politisk vedtak i Oslo klarer å fyre opp nærmest hele landet er mildt sagt litt pussig. Kanskje har det å gjøre med at forslaget er så konkret? At det er lett for folk å forholde seg til? Noe konkret å ta standpunkt til har ofte manglet når man har diskutert klima her i landet. Kvoteberegninger, hva som må gjøres i 2030 og abstrakte prinsipper er vanskeligere å ta stilling til.

Helt til nå. For den virkelige klimadebatten framover vil nok ikke handle om noen dieselfrie gatestubber i Oslo. Den vil blant annet stå om regjeringens nye klimaplan der det foreslås en tredobling av CO2-avgiften.

Dette forslaget bør ønskes velkommen av alle i alle fall av én grunn: Det er sjeldent konkret og tvinger fram et standpunkt om hvor langt man våger å gå i retning av å nå målsettingene om CO2-reduksjon. Om den høye CO2-avgiften kan innføres uten en rekke kompensasjoner og unntak, virker tvilsomt. Motstanden i distriktene og i industrien er ganske massiv. Frp sier tvert «nei» til en så stor økning, Sp er også særdeles skeptisk, mens jeg ikke har klart å få med meg hva Arbeiderpartiet mener om saken.

Ulvedebatten er på sin side er foreløpig mer følelser enn realpolitikk. Hvis man legger bort Senterungdommens «radikale og modige forslag» om å utrydde all ulv i Norge, så handler så vidt jeg skjønner den realpolitiske ulvedebatten om vi skal ha cirka 80 eller cirka 100 ulv i Norge? Altså om hva som er «rett» hvis man skal følge de forvaltningsmålene som Stortinget allerede har vedtatt?

Så lenge både politikere og medier ser seg tjent med skarpere konflikter, vil polariseringen fortsette

Korona-motstand. Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen kan også sies å bidra til å «splitte» landet. Han har flere ganger våget å opponere mildt mot både Bent Høie, helsedirektøren og Folkehelseinstituttet. Han mener Oslo som «episenter for koronasmitte» bør prioriteres høyere for vaksinering. Og han «truer» med å bestemme tiltaksgraden selv i neste uke, da Oslos befolkning nærmer seg et «bristepunkt». Å stå opp for egen by på denne måten gjør at folket i og utenfor Oslo enten elsker eller hater «sinna-Raymond». Høyre snakker allerede om en unødvendig politisering, og polarisering, av koronakrisen.  

Men er «koronadebatten» polariserende? Er Raymond Johansen det?  Noen mener han er tøff. Andre at han bare tøffer seg.

Men, altså  − å stille noen relativt enkle spørsmål om den nasjonale koronastrategien, etter snart et år i politisk pandemimodus, er det polariserende? Den må du lenger ut på landet med.   

Tilbake til boken om den politiske debatten i Norden. Den framhever at selv om den offentlige samtalen er blitt noe mer polarisert, så har den også fått flere deltakere. Det ser de fleste som positivt for demokratiet. Dessuten er forskerne bak boken tydelige på at polariseringen er mye mindre i Norge og Norden enn i de fleste andre vestlige land. Faktisk gis vårt flerpartisystem, med mange små partier, noe av æren for dette. Det er mange meninger å forholde seg til.   

Men så lenge både politikere og medier ser seg tjent med skarpere konflikter, vil polariseringen fortsette. Kanskje gir det en bedre og mer opplyst debatt? Eller skaper det et falskt inntrykk av en polarisering som ikke er reell?

Nå skal jeg konkludere på uhørt vis: Jeg vet ikke. 

Annonse
Annonse