Et lokalvalg i dyrtid

­

De blå og grå søylene i NRK-grafikken vokste mest på valgnatta. De tilhørte Høyre, Fremskrittspartiet og Industri- og næringspartiet, som gikk mest fram. Samtidig krympet søylene til Senterpartiet, Arbeiderpartiet og MDG mest. Det generelle bildet i 2023-valget var et tydelig skift til høyre.

Hvorfor var det så mange som byttet parti i år? Jeg mener det ikke er overraskende. Det går inn i en lang, tung, historisk trend i demokratiet vårt, samtidig som 2023-valget skjedde i helt spesielle omstendigheter.

Færre har et ekteskaps-forhold til partiet sitt

Etter valget i 1957 fikk forskerne Stein Rokkan og Henry Valen for første gang tilgang på offisielle, detaljerte velgerdata som kunne fortelle hvem de norske velgerne er. Folk flest opplevde en valgkamp som handlet om bolignød og skattenivå. Men i Rokkan og Valens tall stod det fram et underliggende mønster: Det var en skarp deling etter sosial bakgrunn, arbeiderne stemte på Ap og middelklassen stemte Høyre, bøndene stemte på Bondepartiet. Det var et mønster valgforskerne fant igjen i mange land. Demografi avgjorde valg. Partiene var nærmest en forlengelse av velgernes egen identitet og verdensbilde. I den nye boka Norske partier og velgere: Valgresultatenes historiske røtter, skriver jeg og Tor Bjørklund om hvordan dette bildet har vært i gradvis endring.

På 2000-tallet er det det nemlig ganske annerledes for mange velgere. Mer enn halvparten av velgerne bestemmer seg for parti løpet av valgkampen. Siden åttitallet har denne andelen økt. Omtrent hver tiende velger er usikker på partivalg, helt frem til valgdagen. Noen av disse igjen, bestemmer seg nok først når de står inne i valgavlukket, har lukket gardinen, løfter litt på ulike stemmesedler, tenker seg om og lander på en konklusjon. Mange skiftet parti i 2023, men det har de også gjort en stund. Valgdagen har fått mer preg av shopping, og mindre av fornyelse av et ekteskapsløfte.

Årsakene til at koblingen mellom parti og velger er svekket, er sammensatte. For eksempel er det vanlig å peke på at den politiske konflikten i Norge er forandret over tid. Et valg er ikke lenger bare et spørsmål om økonomiske høyre-venstre-spørsmål som bolignød og skattetrykk, men også nye konflikter som har kommet til. Partier er av seigt stoff, og klarer ofte å tilpasse seg nye konflikter som kommer opp. Når de ikke klarer det, bryter imidlertid nye partier gjennom. Det var tilfellet med SVs forgjenger SF og Nato-spørsmålet, med Frp og innvandringsspørsmålet og med MDG og klimaspørsmålet. Dette er konflikter som ofte går på tvers av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Velgerne får da flere valgmuligheter, og kan velge bort Høyre til fordel for Frp hvis de ønsker høyreorientert økonomisk politikk, men strengere innvandringspolitikk. Eller velge bort Ap til fordel for SV hvis de ønsker en annen miljøpolitikk, men venstreorientert økonomisk politikk. Og velgerne har fått flere å velge mellom om de ønsker å gå et knepp til høyre eller venstre på den økonomiske skalaen.

Ikke minst: Selv om avstanden i rikdom og inntekt mellom de som har mest og de som har minst er større i Norge i 2023 enn den var i 1957, er koblingen mellom egen økonomi og egen politiske identitet svekket. Da blir en overgang fra rød til blå side eller motsatt, ikke lenger utenkelig.

«It’s the economy, stupid»

Men man forstår lite av 2023-valget, om man bare slår fast at velgere oftere skifter parti. Det var også et helt konkret skifte som skjedde, bort fra røde og grønne partier. Hva handlet det om?

Mye er fremdeles er uavklart om 2023-valget. Vi vet for eksempel ikke hvilke velgere som byttet mellom hvilke partier, og partiene har ikke ennå gjort innsamlingen av erfaringsbasert kunnskap om valgkampen fra lokallagene. Jeg mener likevel det går an å gjøre noen ganske sikre, empirisk baserte antakelser.

Det første handler om den økonomiske situasjonen.

Det er nærmest en statsvitenskapelig jernlov at når økonomien går dårlig, så straffer velgerne partiene med makt. Studie på studie har gjentatt dette funnet, i ulike land og til ulike tider. Valgkampsjefen til Bill Clinton gnålte så mye om dette poenget i valgkampen mot Bush sr. i 1992 at det har blitt stående igjen som et av de mest kjente sitatene fra amerikansk politikk: «It’s the economy, stupid». Clinton vant valget, med et budskap om at økonomien gikk for dårlig, at det var på tide med et skifte og at det måtte satses på helse.

På valgtidspunktet i 2023 stod Norge i en svært vanskelig økonomisk situasjon: Prisene på helt vanlige nødvendighetsvarer stiger, renta stiger. Næringslivet står i en kraftig spagat mellom sektorer hvor det går som det griner og andre som rammes hardt av økte kostnader. Lønningene til det brede lag av befolkningen stiger ikke i takt med prisene. Fattigdommen øker.

Selv om den viktigste forklaringen på dette er ettervirkninger av korona-pandemien og Putins invasjon av Ukraina, og ikke styringspartienes feil, blir det deres ansvar når det skjer på deres vakt. Siden 2021 har maktpartiene i Norge vært Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De har hatt regjeringsmakt og nesten alle ordførerposter i landet. Det fremstår svært sannsynlig at den økonomiske situasjonen er en viktig årsak til Arbeiderpartiet og Senterpartiets fall i dette valget.

Tall fra Norsk medborgerpanel understøtter dette bildet tydelig. Det har vært en kraftig økning siden 2022 i andelen velgere som oppgir at de ser negativt på nasjonale økonomien, og denne utviklingen er helt parallell med et kraftig fall i tilfredsheten med regjeringen. Bare i månedene før korona-nedstengingen var folk like utilfreds med Solberg-regjeringen som folk har vært med Støre-regjeringen nå.

Det er ikke lett å overbevise noen som helst om at det har blitt vanlige folks tur når du er blakkere på slutten av måneden enn på lenge og har utgifter som bare vokser.

En dagsorden preget av velferd og økonomi

Også sakene i valgkampen bærer preg av et valg i en spesiell økonomisk situasjon. Tall VG har innhentet viser at folk hadde eldreomsorg som sin aller viktigste sak i årets valg, foran helse og miljø. Legger man sammen velferdssakene på VGs liste, har 4 av 10 velgere oppgitt en velferdssak. Årets valgkamp var ikke dominert av nye enkeltsaker. Det har de siste lokalvalgene vært. Vi har hatt bompengevalg, klimavalg, sentraliseringsvalg, innvandringsvalg og 22. juli-valg. Kanskje reflekterer dette, i hvert fall til dels, at materielle spørsmål, som kommunens velferdsordninger, blir viktigere når økonomien blir trangere.

Her ligger kanskje også en del av forklaringen på Senterpartiets bratte nedgang i valgoppslutning siden 2019. I de to regjeringsperiodene til Erna Solberg vokste Senterpartiet på motstanden mot Solberg-regjeringens sentraliserende reformer. Senterpartiet var svært effektive i å fange en stemning i distrikts-Norge og løfte sentralisering høyere på agendaen. I valgkampen 2023 har sentralisering ikke vært like høyt på dagsorden. Selv om regjeringen har gitt bygde-Norge blanke seire som billigere barnehage i distriktene, gratis ferge og lavere flypriser på kortbanenettet, har det ikke vært disse sakene som har preget medienes dagsorden. Når ikke sentraliseringsutfordringer diskuteres i avisene, faller også etterspørselen etter Senterpartiet.

En lignende forklaring virker sannsynlig for MDGs fall. Klima var ikke like høyt på medienes dagsorden i årets valg som i de foregående valgene. Velferd var viktigere. Det gjør det vanskeligere for et parti som MDG å bryte lydmuren. Bompengesaken var ikke like brennheit i 2023 som i 2019, og MDG mistet en effektiv fiende i Bompengepartiet. MDG falt i de største byene, og bompengespørsmålet har i stor grad vært en by-konflikt. Industri- og næringspartiet, som ligger MDG lengst unna i klimapolitikken (INP vil melde Norge ut av Paris-avtalen om klima), hadde sin største oppslutning i bygdekommuner langs kysten, hvor MDG har lite fotfeste.

Det er urettferdig mot valgåret 2023 å snakke om dagsorden uten å nevne politikerskandalene. Hvor mye hadde skandalene politikere fra Sp, Ap og Rødt var involvert å si for resultatet? Og hva kunne det hatt å si om saken om Solbergs habilitet knyttet til ektemannens aksjer ble kjent tidligere? Når denne teksten skrives, er det for tidlig å konkludere om det. Men noe empiri finnes: Hverken Ap, Sp eller Rødt opplevde bratte fall på meningsmålingene i forbindelse med sine politikerskandaler våren og sommeren 2023. Så vet vi selvsagt ikke om de ville hatt en opptur uten dem. Det virker imidlertid trygt å oppsummere at skandaler var i beste fall en av flere faktorer som gav dårlige valg for sentrum-venstre.

Det store bildet: Stabil velgergeografi

Men under bølgene, hvor mange velgere byttet partier, ligger også en tydelig stabilitet. I boka Tor Bjørklund og jeg gav ut før sommeren, er dette et hovedpoeng: Valgresultatene har noen historiske røtter de ikke helt kan løsrives fra.

I fjor høst intervjuet jeg Ap-ordføreren i den lille bygda Folldal i Østerdalen til podcasten Noen har snakket sammen. Vi snakket om rensing av elva Folla, om hvordan høye strømpriser rammet kommuneøkonomien og om hvordan man bidrar til nye arbeidsplasser i ei lita bygd. Dagen etter valgdagen i år satt jeg og bladde gjennom kommunevalgresultater – og så også hvordan valgresultatet ble i Folldal: Arbeiderpartiet 51 prosent, Sp 30 prosent, Folldalslista 12 prosent og Rødt 7. Et ganske annerledes bilde enn det nasjonale snittet, men ikke uvanlig for Folldal. Jeg vet ikke hva valgkampen handlet om lokalt, men jeg tror likevel Folldal illustrerer et litt større poeng.

Uten å trekke tolkningen for langt, har Folldal en stolt historie som et stolt, gammelt gruvesamfunn, og ligger i en viktig landbruksregion. Det taler for at Ap og Sp skal gjøre bedre valg her enn i snittet av andre kommuner.

Partienes sterkeste og svakeste områder er i stor grad de samme som gjennom hele etterkrigstiden. Dette bryter tvert med bildet av velgere i fri flyt som «shopper» partier som om det var lørdagshandelen på Kiwi. Valgresultat er en speiling av mye, men også hva slags lokalsamfunn vi har og hvilken historie de har.

Det er ganske fascinerende hvor stabile mange mønstre i partienes oppslutning er, tiår etter tiår, og også i 2023.

Gjennom 1900-tallet mobiliserte og organiserte Arbeiderpartiet sterkt i de klassedelte samfunnene i Nord-Norge. Nedover langs svenskegrensa, som på Hedmarken, befant Senterpartiet og Arbeiderpartiet seg på hver sin side i «to-parti-systemer» − der storbøndene stod på den ene siden, mot arbeidere i landbruk og skogbruk på den andre. For ikke å snakke om industrisamfunnene, som Årdal, Sunndal og Høyanger, hvor det nærmest bare var verksdirektørens familie som ikke stemte sosialdemokratisk og sosialistisk. Også i 2023 har Ap sine sterkeste valgresultater i disse områdene. Jeg tror det var viktig for Aps oppslutning på 75 prosent i Årdal at ordføreren snudde fra nei til ja om vindkraft. Men at Ap skulle gjøre et godt valg i Årdal, ja, det er uansett hovedregelen.

SV hadde sine aller sterkeste kommuner i 2023 i periferien i nord. Dette er de samme områdene hvor SF i sin tid «overtok» sterke NKP-områder på 60-tallet. En distriktsopposisjon som lignet mye på det som man i Finland omtalte som «ødemarks-kommunisme». SV har i 2023, i motsetning til historisk, hovedtyngden av sine velgere i de største byene, men 2023-valget var en videreføring av et mønster som allerede har vært en hovedregel for SV i lang tid.

Høyre har hatt sin base nær det geografiske og politiske sentrum rundt Oslofjorden. Etter at Venstre og de motkulturelle bevegelsene har blitt svekket på det rurale Vestlandet, har Høyre fått kommuner her som nye spydspisser. Høyre er i dag ikke bare Oslo, Asker og Bærum, det er også Austevoll og Øygarden. Men mellom disse tyngdepunktene i øst og vest, ser det ut til å være en liten tyngdeforskyving i favør Østlandet for Høyre i 2023. I 2021 bodde 22 prosent av Høyre-velgerne i Hordaland og Rogaland, 31 prosent i Oslo og Akershus. I 2023 var de tilsvarende tallene 19 og 34.

Under det nasjonale snittet, med velgerskift mellom partier, ligger en stabilitet hvor mange velgere stemmer slik de alltid har gjort, og slik naboen, kollegaen og familien gjør.

Et mindre styringsdyktig politisk system?

Når 2023-valget skrives inn i historiebøkene, tror jeg det vil omtales som et økonomisk misnøye-valg. Den lave valgdeltakelsen i gamle arbeiderbydeler i storbyene bør bli behørig debattert før neste valg. I flere bydeler i Groruddalen var valgdeltakelsen under 50 prosent. Fjell i Drammen hadde en valgdeltakelse på sjokkerende 33 prosent. Det er et demokratisk problem om vi får permanente hjemmesittere, og i annen potens om det er slik at de velger bort valget fordi de ikke har tillit til at det politiske systemet er deres.

Men kanskje er det også en ytterligere en fortelling her, når vi ser det lange tidsperspektivet: Velgerne skifter parti hyppigere, og velger mellom flere partier. Når dette skrives er det Høyre, Fremskrittspartiet, Bergenslisten, Industri- og næringspartiet og Pensjonistpartiet som prøver å finne sammen om et flertall i Bergen. Særlig er det samferdselspolitikken som har drevet velgerne bort fra de tradisjonelle partiene. I Porsgrunn og består flertallet bak ordføreren av Ap, SV, Frp og INP. Her kommer særlig vindkraftutbygging til å bli en vanskelig sak.

Utradisjonelle og mangfoldige flertall i kommunene er ikke nytt. Men med et mer fragmentert politisk system, med nye konflikter som deler de tradisjonelle partiene midt på, blir det vanligere. Med store skifter som i 2023-valget, er det flere partier som må finne seg nye partnere. I beste fall er små nye partier et godt tegn – misnøyen finner en demokratisk form. I verste fall kan de skjøre samarbeidene gi et mindre styringsdyktig politisk system.

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama skreiv for litt over ti år siden om «getting to Denmark», om hvordan man skaper stabile, rike, fredelige, inkluderende og ærlige samfunn – som Danmark. Men Danmark har også en annen side, et mer fragmentert, uoversiktlig politisk system. Kanskje er det dit vi er på vei?