Fornybar energi: Nå kommer arealkonfliktene i Nordsjøen

­Havvind omtales nå som selve nøkkelvektøyet i arbeidet for å etterleve Parisavtalen og verdenssamfunnets felles ambisjon om å bremse global oppvarming. En storstilt havvindsatsing, og påfølgende hydrogeneksport, kan forlenge det norske industrieventyret når olje- og gassvirksomheten må fases ut.

Olje- og energiminister Terje Aasland mener at «ingen enkeltstående kilde til kraftproduksjon har større potensial i norsk kontekst enn havvind». Andre mener hele havvindsatsingen er et luftslott. Og slett ikke et nytt industrielt eventyr. Den profilerte professoren i økonomisk historie, Einar Lie, ved Universitetet i Oslo (UiO) mener at ministeren tar feil. Og at havvindsatsingen er «usedvanlig lite realitetsforankret». I flere kronikker i Aftenposten i fjor og i år har han gått ut mot regjeringens holdning, og er svært skeptisk til at vindkraften kan gi et nytt norsk industrielt eventyr. Han peker på at «eventyrmetaforen er treffende. Et eventyr er en fortelling som utspiller seg i en fantasiverden, der man ofte begynner med en slags realisme og gradvis går over i det magiske». «Ingen vet hva fremtiden bringer» skriver han.

Men vi vet noe: at det første vindkraften fører med seg er interessemotsetninger og arealkonflikter. Konflikter som kan komme til å prege utviklingen i Nordsjøen i flere tiår fremover.

− Utbyggingen av havvind åpner for konflikter, mer av politisk enn juridisk karakter, sier jusprofessor Sigrid Eskeland Schütz ved Universitet i Bergen (UiB) til Dagens Perspektiv.

Hun leder universitetets forskergruppe for naturressurs-, miljø- og utviklingsrett.

Supernæring mot urnæring

Den tydeligste politiske konfliktlinjen når Nordsjøen nå skal re-brandes skapes av at havets nye supernæring – havvindbransjen − barker sammen med havets urnæring, fiskeriene.

En uttalelse fra en arbeidsgruppe nedsatt av fiskeriorganisasjoner fra Danmark, England, Irland, Norge, Skottland og Sverige slo i mars fast at «fiskeriinteresser og våre lokalsamfunn kan bli ødelagt i jaget etter å ta i bruk havet til nye formål». Norges Fiskarlag er Norges representant i The Northern Fishing Alliance (NFA) som er svært kontant i sin språkbruk. I en fellesuttalelse skriver alliansen at «energiselskap og investorer ser store fortjenester fra kortvarige, men massive utbygginger av vind til havs, samtidig som regjeringer ser etter politiske fordeler».

Fiskeriorganisasjonene har en grunnleggende skepsis til havvind, og til de nordeuropeiske regjeringenes dømmekraft. Denne harde retorikken, fremsatt i felleskap av fiskeriaktører i land der fiskeriene spiller en viktig samfunnsøkonomisk rolle, viser at havvind på ingen måte er en harmonisk veiviser inn i en utslippsfri fremtid.

Eskeland Schütz vet at temperaturen knyttet til havvindsatsingen lett kan piskes opp, og grunnen til det, er slik hun ser det, at fiskeriene til nå har kommet for sent inn i prosessene. Hun har sett at det har skjedd i Nederland tidligere. Professoren peker på at det også skjedde her hjemme i forkant av utbyggingen av Hywind Tampen, verdens første flytende vindpark. 140 kilometer fra kysten av Vestland fylke, skal 11 vindturbiner produsere fornybar kraft til Snorre- og Gullfaksfeltet. Turbinene som er dobbelt så høye som Oslo Plaza − hovedstadens høyeste bygg − er verdens første fornybare kraftkilde for olje- og gassindustrien til havs, og en industriell milepæl. Men vindturbinene er plassert i et av Norges og Nordsjøens beste fiskefelt. Fiskeribransjen følte seg overkjørt da Hywind Tampen ble etablert, og er slett ikke trygg på å bli hørt i fremtiden heller.

Norsk havvind skal i 2040 stå for minimum 30 gigawatt (GW), eller omtrent like mye som hele Norges kraftproduksjon i 2022. Denne ambisjonen ble i fjor sommer vedtatt av Stortinget, uten stor ståhei, og Norges Fiskarlag mente da at dialogen med Olje- og energidepartementet (OED) var bedre enn på mange år.

Men nå høynes konfliktnivået, ikke fra myndighetens side, men gjennom rapporten Nye områder for havvind som ble publisert 19. april. Rapporten er laget av Multiconsult for industriklyngen Norwegian Offshore Wind, i samarbeid med Equinor, Hafslund, Source Galileo og Deep Wind Offshore. Her legges det frem resonnement om at den norske havvindsatsingen kan tidobles, sammenlignet med regjeringens plan, og kan gi opp til 338 GW. Fiskarlaget har til nå hatt få innsigelser mot at 4900 kvadratkilometer planlegges brukt til vindkraftproduksjon til havs. Vindkraftfeltene den nye rapporten har kartlagt er arealer på til sammen nesten 55.000 kvadratkilometer, fra Skagerak og Nordsjøen i sør til Barentshavet i nord.

Ber om bråk

− Rapporten er et innspill, og ikke fasiten, sier Arne Vatnøy, kommunikasjonssjef i Norwegian Offshore Wind til Dagens Perspektiv. − Den legger frem potensialet for norsk havvind, og det er gledelig å se at det er så stort, sier han.

Hovedbudskapet er at de fleste av de i alt 48 feltene som identifiseres som velegnet for produksjon av havvind kan bygges ut uten, eller med mindre interessemotsetninger. 28 felt er identifisert for bunnfaste havvindinstallasjoner, mens 18 felt peker seg ut som klare havvindfelt.

Til tross for at Vatnøy mener at rapporten viser at en storstilt utbygging er mulig uten store konflikter, forventer han at rapporten vil vekke debatt og møte motstand. Fiskerne har over lang tid argumentert for at vindkraftproduksjon til havs må bli mer arealeffektiv, og advart mot vindkraftens store arealbehov.

Kåre Heggebø, leder i Norges Fiskarlag, mener rapporten øker konfliktnivået mellom vindkraftbransjen og fiskeriene.

− Med denne rapporten viser havvindbransjen sitt sanne ansikt, og dette er alt annet enn en invitasjon til dialog, sier Heggebø til Dagens Perspektiv. − Dersom dette blir retningen for norsk vindkraft til havs i fremtiden vil masse fiskerier bli radert ut. Det vil få kolossale negative følger, sier han.

Synliggjør problemer

Da rapporten ble lagt frem uttalte Arvid Nesse, klyngeleder i Norwegian Offshore Wind, til NTB at «det er svært viktig for bransjen at vi tar hensyn til fugl, fiskerinæringen og marint liv». Han mener at kartleggingen viser at det er mulig å bygge ut «en formidabel kapasitet, samtidig som vi ivaretar flere interesser».

Likevel bringer rapporten en rekke uavklarte problemstillinger til overflaten. Den viser at havvind og fiskeriene vil ha problemer med å kunne eksistere sammen på flere av feltene, og at havvindsatsingen kan havne i konflikt med fiskeriene, olje- og gassbransjen og skipsfarten i de travleste og mest industrialiserte delene av Nordsjøen. Her vil vindturbinene stå på havbunnen, og vindfarmer kan bli etablert midt i økologiske svært viktige områder. Blant annet i områder med store forekomster av tobis − en liten fisk som er føde for flere torskefisker, sild og makrell.

Nesse sier til Dagens Perspektiv at jo større andel av havvindkraften som bygges ut på flytende havvindparker, jo mindre blir konfliktene med fiskeriene. Av den enkle grunn at flytende vindparker kan legges på områder på dypt hav, det vil si i de delene av Nordsjøen som ikke er de viktigste fiskeriområdene. I dag utgjør flytende havvind bare rundt 20 prosent av havvindproduksjonen i Nordsjøen, men Nesse forventer at rundt to tredjedeler av den norske havvindproduksjonen kommer til å være fra flytende anlegg i fremtiden.

Heggebø i Norges Fiskarlag er enig med Nesse i at flytende havvind er å foretrekke, men mener at vindkraftbransjen ikke ser andre enn seg selv.

Blir vindkraft lønnsom?

Det spørsmålet som opptar offentligheten mest, er om norsk havvind kan bli lønnsom. Alle er enige om at veien dit er lang og dyr, og for et år siden spissformulerte økonomihistoriker Lie seg slik i en av sine kronikker: «Kan hende vi får havkraft til halve kongeriket. Men det mest eventyrlige vil nok ligge i kostnadene». I en fersk kommentar minner han om at det blåser også andre steder enn i norske farvann, og at produksjonskostnadene kan være lavere i andre land.

Han peker ikke på geografiske konkurrenter, men Spania, Portugal og Italia har tydelige ambisjoner for flytende vindkraft. I Sør-Europa er Portugal tydeligst på at landet ønsker å spille en rolle for at havvind skal stabilisere europeisk energiforsyning i fremtiden.

Men den sterkeste grønne vinden blåser over Nordsjøen − som faktisk er Europas mest vindfulle område. Derfor er energistormakter som Storbritannia og Norge opptatt av å gjøre vind til en stor kraftressurs til havs. Der det blåser aller mest er i det sørligste norske området av Nordsjøen. Akkurat der havvindinteressene og fiskeriinteressene står sterkest mot hverandre.

De seks landene som regnes som nordsjøland, Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Storbritannia og Tyskland, har mye av sin historie og sin moderne velferd knyttet til havet og ressursene under havbunnen. Særlig gjelder dette Norge, som i over 50 år sammen med Storbritannia har vært førende i industrialiseringen til havs.

Nordsjøens «game changer»

I den nye debatten som har oppstått, er Norges Fiskarlag nøye med å påpeke at de norske fiskeriene er en sentral historisk forutsetning for at Norge i dag har råderett og kan drive differensiert næringsaktivitet i et sjøareal seks ganger større enn Norges landareal. I fjor var eksportverdien for norsk sjømat på over 40 milliarder kroner, og mye av fisken ble fanget i Nordsjøen.

I kjølvannet av krigen i Ukraina har vindkraft og hydrogen blitt løsningsordene for svært mange europeiske ledere, da fossil energi nå er uakseptabel, i alle fall i teorien og i den politiske retorikken. Men så dukker et velkjent problem opp, også til havs − kampen om arealer. For nå ser vi at det kan bli ubehagelig trangt om plassen, særlig på fiskerienes beste fiskeplasser.

Nordsjøens grunneste områder, kjent gjennom århundrene som livsviktige fiskebanker, viser seg nå å være ideelle for energiproduksjon. I dagens miljø-, energi- og sikkerhetspolitiske situasjon har vindkraftbransjen sterk politisk medvind − på toppnivå. Statsledere nøler ikke med å karakterisere havvindnæringen som Nordsjøens «game changer».

«Ute av syne − ute av sinn»

For tre år siden uttalte daværende statsminister Boris Johnson at «Storbritannia skulle bli vindkraftens Saudi-Arabia». Hans etterfølger Rishi Sunak vil neppe artikulere seg slik i dag, og holde ørkenstaten frem som en ledestjerne. Målet for alle som skal kapitalisere på vindkraften i Nordsjøen er at havvind blir kommersielt lønnsom så raskt som mulig. Ifølge olje- og energiminister Aasland mener NVE at norsk havvind skal være konkurransedyktig i 2030.

Likevel er vindkraft akkurat nå et skjellsord blant mange; for til lands er vindkraft synonymt med steile arealkonflikter og stadig dypere politisk uenighet. I Fosen-saken slår Høyesterett fast at vindkraftproduksjon i samiske reinbeiteområder kan være i strid med menneskerettighetene til samene, som urfolk. Alle mener nå noe om vindkraft til lands.

− Men det er annerledes til havs, sier Jan Henrik Sandberg, seniorrådgiver i Norges Fiskarlag til Dagens Perspektiv.

− Til havs er vindkraftproduksjon både ute av syne og yte av sinn, for folk flest. Derfor tenker nok mange at havvind er å foretrekke. Så slipper vi konfliktene, men så enkelt er det ikke, sier han.

Slik Sandberg og Norges Fiskarlag ser det, vil områder med vindkraftverk i åpent hav ikke kunne brukes til fiske. Denne absolutte holdningen har fiskernes organisasjon påpekt skriftlig overfor Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) i en rekke brev. Blant annet i brev med innspill til regjeringens påbegynte arbeid med en næringsplan for Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Redd for nederlandske tilstander

Eskeland Schütz påpeker at vindkraft til havs allerede har ført til dramatiske arealkonflikter. Hun peker helt konkret på Nederland, som har opplevd arealkonflikter med ubehagelige kompromisser mellom havvindbransjen og fiskeribransjen. Kompromisser som de nederlandske fiskerne har akseptert, men likevel ikke har vært villig til å signere noen avtale om.

− De nederlandske tilstandene kan bli norske om 20 år, sier Eskeland Schütz til Dagens Perspektiv. Hun mener det er viktig å se på hva som har foregått i Nederland, et land som har vært i front i vindkraftutviklingen i Nordsjøen. Aktørene i arealkampen i Nederland er i tillegg til fiskeriene og olje- og gassnæringen også mindre aktører − blant dem fiskeoppdrettere, bedrifter som lever av krabber og kreps, de som arbeider for at produksjon av tang skal bli en viktig fremtidsnæring og naturvernerne.

Den nederlandske regjeringen var tidlig ute med en strategi for hvordan Nordsjøen skulle utnyttes frem mot 2030. Likevel havarerte strategien straks den var ferdigskrevet. Hovedgrunnen er at alle, bortsett fra vindkraftnæringen, følte seg tilsidesatt, særlig fiskerne.

Det resulterte i 2020 i en omkamp der alle interessentene, sammen med flere NGO-er, blant dem WWF og Greenpeace, møttes til bredt anlagte forhandlinger for å bli enige om hvilke arealer som skulle tilfalle de ulike gruppene.

I dette andre forøket på å få til en arealfordeling − Nordzeeoverleg − Nordsjødialogen, overlot regjeringen ansvaret for fremdriften til en «nøytral» sjefsforhandler, den tidligere toppolitikeren Jaques Wallage. Han maktet å lose partene til en slags enighet, selv om de nederlandske fiskerne måtte gi avkall på store fiskefelt til vindkraftprodusentene. Dette var likevel den eneste mulige konsensusløsningen, i og med at fiskerne ble kompensert med midler til restrukturering fra et nyopprettet overgangsfond på 200 millioner euro.

Med andre ord, fiskene ble kjøpt ut med det vi i her hjemme ville kalt «avbøtende tiltak». Likevel nektet de nederlandske fiskeriorganisasjonene, Nederlandse Vissesbond (fiskere) og VisNed (fiskeindustrien) å signere forhandlingsresultatet.

Sikkerhetspolitisk komplisert

En grunn til at vindkraftbransjen står så sterkt politisk er at den kan knytts til Europas sikkerhetspolitiske behov. Vind skal redde Europa fra kraftkrise, men vindturbinene til havs og olje- og gassinstallasjonene anses som mulige mål for russisk sabotasje. Flere av de 15 russiske diplomatene som nå utvises fra Norge fordi de skal ha drevet ulovlig etterretning, har ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vært spesielt interessert i norsk undervannsteknologi.

PSTs analyse støttes av blant andre forskere ved Sjøkrigsskolen. De mener at norsk verdensledende undervannsteknologi som kan anvendes både militært og sivilt, er av stor interesse for Russland. Dette underbygges i NRK Brennpunkts ferske dokumentar «Skyggekrigen» som viser at russiske fiskefartøy og frakteskip trolig i årevis har deltatt i en systematisk kartlegging av norsk infrastruktur til havs og på havbunnen utenfor Norge.

I ytterste konsekvens «er denne etterretningen en form for krigsplanlegging, og en trussel mot norsk suverenitet» sa sjefen for PST i Finnmark, Johan Roaldsnes i NRKs Dagsnytt 18 den 19. april.

I februar kom den nederlandske etterretningsorganisasjonen Militaire Inlichtingen- en Veiligheidsdienst (MIVD) med en rapport om at Russland kartlegger energiinfrastrukturen i Nordsjøen, både på havbunnen og på overflaten.

General Jan Swillens i MIVD bekreftet til Reuters at et russisk fartøy ble tatt på fersken, og eskortert ut av Nordsjøen før en «sabotasjehandling kunne finne sted». De nederlandske vindkraftanleggene var mulige mål.

Trenger medvind døgnet rundt

EU alene har en ambisjon om at det skal produseres 300 GW vindkraft innen 2050, noe som grovt sett betyr 20.000 vindturbiner, en vesentlig andel av disse i Nordsjøen.Innen sju år skal EU hente 42,5 prosent av energien fra fornybare kilder som vind og sol.

FN har slått fast at innen 2050, skal 80 prosent av all global energiproduksjon komme fra fornybare energikilder. For å nå dette målet trenger vindkraften i Nordsjøen politisk og industriell medvind døgnet rundt, da gapet mellom «vanlig» energiproduksjon og fornybar kraft fortsatt er enormt.

De seks Nordsjølandene har ifølge The Economist en samlet kraftproduksjon på 830 GW i året. Av dette er bare 90 GW basert på fornybare energikilder. Dersom FN-målet skal nås må den fornybare andelen opp fra 90 til 670 GW de kommende 27 årene. Dette tilsvarer 300 vindfarmer på størrelse av den snart ferdigstilte Dogger Bank utenfor nordøstkysten av England.

Dogger Bank er verdens største vindkraftanlegg til havs, og er anlagt på et grunt havområde som er et viktig gyteområde for sild og rødspette. Men utbyggingen har de siste årene pågått uten stort mer enn akademisk kritikk fra fiskeribransjen. Totalt vil vindkraftanlegget ha 277 vindturbiner, og er et signalprosjekt for Storbritannia, men også for Equinor som har en eierandel på 40 prosent. Britene er i dag verdens nest største havvindprodusent, etter Kina.

Fortsatt olje og gass

Både den norske og den britiske havvindbransjen mener at den generelle havvindutviklingen går for sakte. Offshore Energies (OEUK), Storbritannias ledende representant for offshore-industrien, er bekymret over fremdriften. De peker på at bare halvparten av de britiske anleggene som må til for at landets havvindmålsetning kan oppnås − 50 GW innen 2030 − vil være kommet ut av konseptstadiet og til produksjon i 2030. Over 18 GW av den kapasitetsveksten som britene vil ha på plass innen 7 år, er fortsatt er på tegnebrettet. I dag tar det 13 år å utvikle et vindprosjekt til havs fra konsept til produksjon.

Konkret peker OEUK på at Storbritannia må installere «større og mye kraftigere vindturbiner, og at det frem til 2030 er behov for 3200 turbiner, noe som «grovt sett betyr at det må installeres tre nye turbiner annenhver dag».

Fortsatt er det først og fremst olje- og gass Nordsjøen kan by på. David Whitehouse, direktør i OEUK, sier at «olje og gass fortsatt står for 76 prosent av energien i Storbritannia». Så det er ikke noe enkelt valg mellom olje og gass på den ene siden og fornybar energi på den andre siden. Alle politiske partier har et ansvar for å være ærlige i offentligheten om den sentrale rollen olje og gass kommer til å spille også i de kommende tiårene», utaler Whitehouse i en pressemelding.

Havenergiloven styrker fiskeriene

Foreløpig er det liten forskning på hva Dogger Bank og Hywind Tampen vil ha å si for fiskeriene i to av Nordsjøens beste fiskeområder.For å unngå at havvindetableringene fører til konflikter med fiskeriinteressene, er det slik Eskeland Schütz ser det, svært viktig at vindfarmene til havs etableres på gode kunnskapsgrunnlag. Eventuelle uenigheter under etableringene, eller senere, vil som regel skyldes «feil i kunnskapsgrunnlaget», sier hun.

Da Norges første havvindpark, Hywind Tampen, ble anlagt helt nord i Nordsjøen, skjedde dette med utgangspunkt i petroleumsloven (1997). I denne loven står fiskeriinteressene svakere enn i den nyere havenergiloven (2010), som nå ligger til grunn for de kommende havvindparkene. Norges Fiskarlag understreker at Stortinget i havenergiloven i motsetning til petroleumsloven slår fast at «det er avgjørende at en satsing på havenergi lar seg forene med god sameksistens med fiskeriinteressene». I petroleumsloven heter det at «petroleumsvirksomhet må ikke i unødvendig eller urimelig grad vanskeliggjøre eller hindre skipsfart, fiske, luftfart eller annen virksomhet.» Med andre ord skal havvindutbyggingene ta mer hensyn til fiskerinæringen enn det olje- og gassutbyggingen var lovpålagt å gjøre.

«Et forkapittel er over»

Den 30. mars gikk startskuddet for å få bygge ut norsk havvind, i første omgang på to felt Utsira Nord, og Sørlige Nordsjø 2. Disse to feltene skal produsere kraft nok til i underkant av en million norske husstander. I Dagsrevyen slo statsminister Jonas Gahr Støre fast at «et langt forkapitel er over», og at havvind nå skal skape «kraft, verdier, arbeidsplasser og velferd». Regjeringen fikk i samme sending kritikk fra Høyres Mathilde Tybring Gjedde for at satsingen er for defensiv, i og med at bare halvparten av arealet er lyst ut.

To uker tidligere, på et møte i London, forsøkte flere av nordsjølandenes fiskeriorganisasjoner å slå alarm. Men utspillet fra The Northern Fishing Alliance (NFA) om at utviklingen går i feil retning, at regjeringene i landene rundt Nordsjøen må «prioritere matforsyning, helsetilstanden til det marine miljøet, og vanlige folk liv og levebrød», fikk liten medieoppmerksomhet.

Den norske vindkraftbransjens ambisjoner om å tidoble Norges vindkraftproduksjon, og fiskernes kontante svar om at en slik utvikling vil være katastrofal for fiskeriene, er samlet sett et stormvarsel for Nordsjøen. Et varsel om en politisk storm som også vil bli merkbar i Skagerak, Norskehavet og i Barentshavet.

Frykter 20000 vindturbiner i Nordsjøen

Her vil NVE utrede mulighetene for å bygge ut havvind de kommende årene.

Foto

NVE

Mens den store norske havvindsatsingen fortsatt er på tegnebrettet, har regjeringen forpliktet seg til å øke ambisjonene for havvind fra Nordsjøen. En avtale mellom ni land, Oostende-erklæringen, kan gi mellom 10 og 20.000 vindturbiner i Nordsjøen, frykter Norges Fiskarlag.

Den 25. april pekte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) på et samlet areal på 54 000 kvadratkilometer fra Skagerak til Barentshavet for mulig produksjon av kraft fra havvind.

Arealet er fordelt på 20 felt, fra Skagerak i sør til Barentshavet i nord. Det samlede arealet NVE anbefaler er omtrent like stort som det industriklyngen Norwegian Offshore Wind ønsker seg (se kart på side 63).

Audun Maråk, direktør i Fiskebåt, sier i en pressemelding at han registrerer at Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet ikke har fått medhold i å hindre utbygging i området Sønnavind A i Skagerrak. Han presiserer at resultatet av denne prosessen må være i tråd med regjeringens lovnader om å ikke svekke fiskeriressursene eller føre til at fiskerne må oppgi viktige fiskefelt.

Også leder i Norges Fiskarlag Kåre Heggebø er kritisk til NVE’s planer. Og til de internasjonale ambisjonene i Oostende-erklæringen. Dagen før NVE la frem sin plan for norsk havvind signerte ni land (Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Luxemburg, Nederland, Norge, Storbritannia og Tyskland) en avtale om å øke ambisjonsnivået i den samlede energiproduksjonen fra havvind.

– Alle disse planene er i overkant ambisiøse, sier Kåre Heggebø til Dagens Perspektiv. Han mener trykket på Nordsjøen blir uansvarlig høyt.

– Regjeringene i landene rundt Nordsjøen og energibransjen ser hvert enkelt prosjekt isolert fra totalbildet. Oostende-erklæringen vil åpne for mellom 10 000 til 20 000 vindturbiner i Nordsjøen. Det gjør meg redd for hele biologien i Nordsjøen, sier Heggebø.