Tormod Heier: Å tape en krig

ESSAY. I 1991 valgte Norges eksistensielle trussel, Sovjetunionen, å oppløse seg selv. Dermed trodde norske myndigheter at freden var kommet. I stedet endte Norge opp i en sammenhengende krigstilstand. Ikke hjemme, men i utlandet. I Gulfkrigen i 1991, på Balkan gjennom store deler av 1990-tallet, i Afghanistan fra 2002, i Irak fra 2003, i Libya i 2011, i Syria fra 2014.¹ For selv om forsvarsminister Johan Jørgen Holst og forsvarssjef Torolf Rein sa at norske styrker verken var godt nok trent, utrustet eller mentalt forberedt på krig, snakket de for døve ører. I USA var det ingen vei utenom. 1990-tallet gjorde det klart for alle og enhver: det var payback-time. Etter 40 år med amerikanske sikkerhetsgarantier på norsk jord var det Norges og Europas tur til å bidra der USA trengte det mest. Og Norge stilte velvillig opp i de nye krigene. Ikke i starten, men fra slutten av 1990-tallet og utover. Ikke fordi norske myndigheter hadde tunge nasjonale sikkerhetsinteresser i Sentral-Asia, i Midtøsten eller i Nord-Afrika. Men fordi Norge hadde ett mål: å vise USA at Norge støttet opp under det kollektive fellesskapet i Nato. For uten USA, intet Nato. Og uten Nato, intet forsvar av Norge.²