Aslak Bonde: Mer skatt for flere enn rikingene

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Senterpartileder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum ser ikke ut til å være veldig preget av de dårlige meningsmålingene.

Han holder fortsatt fast ved retorikken som gjorde ham til valgvinner i fjor høst, selv om de aller fleste utenfor Senterpartiet mener at slagordene nå er kraftig undergravet av det siste halve årets begivenheter.

I et intervju som han ga til Dagbladet i slutten av forrige uke fortsetter han eksempelvis med å love skatte- og avgifslettelser som han mener vil gjøre økonomien for vanlige folk bedre. De skal komme allerede i høstens forslag til statsbudsjett.

I Hurdalsplattformen ble Ap og Sp enige om at «vanlige folk» i skatteteknisk forstand er de som tjener mindre enn 750 000 kroner. De som tjener mer, kan få beskjed om å betale mer til staten.

Regjeringspartienes skatte- og avgiftsløfte dreier seg om at det ikke skal bli noen økning totalt sett. Dersom en skatt eller avgift øker på et område, skal den settes ned et annet sted. Summen skal være null.

Rikingene skal tas

Følgelig har det ligget i kortene at skatten for de som tjener aller mest kommer til å bli økt i høstens forslag til statsbudsjett. Enten ved at det innføres enda et trinn på toppskatten og/eller at satsene øker for de som tjener mest. I tillegg kan det bli høyere skatt for de med store formuer. For å si det med LO-lederen: Nå er det payback-time. Rikingene skal tas.

Man kan mene hva man vil både om retorikken og om politikken, men ingen av delene er overraskende. Den politiske retningsforandringen var så godt varslet før høstens valg, at det uten videre kan fastslås at regjeringen handler på mandat fra velgerne.

Det vil være noe helt annet om den øker skatten for næringslivet. Både i valgkampen, og i den erklæringen som ble forhandlet frem ved Hurdalssjøen, er det forutsigbarhet som er nøkkelordet. Både selskapsskatten og ulike særskatter skal være forutsigbare og uendrede. Det varsles heller ingen nye skatter.

De løftene skal det bli ekstremt vanskelig å holde den kommende høsten. I hvert fall dersom presset i økonomien holder seg på omtrent samme nivå som nå. Da vil det være behov for å legge frem et forslag til statsbudsjett for 2023 med langt mindre oljepengebruk enn i dag. Når regjeringen skal bruke mindre oljepenger, kan den enten redusere statens utgifter og/eller øke inntektene – hovedsakelig i form av økte skatter og avgifter.

Oljepengebruk

Da Norges Bank i slutten av forrige måned hevet styringsrenten med et halv prosentpoeng, la den også frem en pengepolitisk rapport der det er laget anslag for den økonomiske utviklingen neste år. Oljepengebruken er satt til 2,3 prosent av Bruttonasjonalprodukt. I dag ligger den rett under tre prosent.

Norges Banks anslag for oljepengebruk er mye mer enn en prediksjon basert på en rekke usikre faktorer. Anslaget fungerer også som en forutsetning for rentesettelsen neste år.

Det er bare om regjeringen klarer å redusere oljepengebruken så mye som Norges Bank anslår, at det er grunnlag for spådommen om at styringsrenten blir liggende rundt tre prosent neste sommer.

I en politisk sammenheng er det enklere å forklare betydningen av sentralbankens anslag: Dersom regjeringen bruker mer oljepenger enn det Norges Bank tror, kommer regjeringen til å få skylden for at renten øker.

Strategene i Ap og Sp vil gjøre alt som står i deres makt for å unngå å bli syndebukk. En valgkamp der de med ganske god grunn blir beskyldt for å ha satt økonomien over styr er umulig å vinne.

Slanke budsjettposter

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum ga allerede i vinter uttrykk for at de forsto alvoret. De varslet at flere av løftene i Hurdalsplattformen kunne bli satt på vent.

Samtidig ble det startet et arbeid internt i regjeringen med å finne budsjettposter som kunne fjernes eller slankes.

På statlige bygg så vi allerede noen resultater da forslaget til revidert nasjonalbudsjett ble lagt frem i mai. Vi må vente til høsten før vi får se hvor mye som skal kuttes og utsettes i den nasjonale transportplanen.

SV, som er regjeringens foretrukne budsjettpartner i Stortinget, kan tenkes å være med på en god del av de kuttene regjeringen foreslår.

Smalere og billigere veier er, som et eksempel, noe SV lenge har jobbet for. Samtidig har SV så store ambisjoner for å bygge ut andre deler av den offentlige velferden at det ikke er noen grunn til å tro at regjeringen vil komme veldig langt i arbeidet med å begrense den statlige og kommunale pengebruken.

SVs ledelse har mange ganger gjort det klart at den i hvert fall ikke vil gå med på at det bare er de kostnadskrevende løftene i Hurdalsplattformen som blir lagt til side.

Løftet om ikke å øke skattene må i så fall også brytes. Oljeselskapene, kraftselskapene og oppdrettsnæringen tjener nå så mye penger at de er opplagte kandidater til å få økte skattesatser. Det er også mulig å øke den generelle selskapsskatten fra 22 til 23 prosent. Bare for å nevne noe.

Bryte skatteløfte

For Støre og Vedum sitter det langt inne å bryte et skatteløfte. Spesielt Aps leder vet at Høyre alltid vil beskylde venstresiden for å øke skattene.

I fjorårets valgkamp var Høyres hovedargument at Ap forsåvidt var til å stole på, men at partiet kom til å bli presset av SV og/eller Rødt til å øke skattene.

Jonas Gahr Støres svar på Høyres påstander var at Jens Stoltenberg hadde styrt i åtte år uten at han noen gang ga etter for Sps og SVs ønske om økte skatter. Ap-ledere er til å stole på når det gjelder skatt.

Kanskje kommer Ap-strategene i høst til å komme opp i en pest eller kolera-diskusjon med seg selv. Hva er verst? Å miste troverdigheten som et forutsigbart skatteparti, eller å miste innstramningsmuligheter i budsjettet slik at man om et år blir beskyldt for å ha satt økonomien over styr?

Eller kanskje blir Støre-regjeringen reddet av økonomiske nedgangstider. I 2014 var Solberg-regjeringen på ett vis heldig ved at oljeprisene falt så kraftig. Da ble også vekstutsiktene for norsk økonomi kraftig nedjustert – noe som gjorde det mulig å bruke ekstra oljemilliarder uten at det ble for stort press i økonomien.

Så uforutsigbar som verdensøkonomien er nå, kan det ikke utelukkes at det allerede i høst vil være så tydelige tegn på nedkjøling av økonomien, at det kan være mulig å bruke litt mer oljepenger enn det Norges Bank ser for seg nå. For det må også sies: Sentralbanken sliter også med uforutsigbarheten ute i verden.