Et norsk flagg på programvaren gjør oss ikke frie

Greg Taube er daglig leder i det norske regnskapssystemet ReAI og regnskapskontoret Aiak. Han har tidligere arbeidet som utvikler i Tripletex. 

SYNSPUNKT. Diskusjonen om digital selvstendighet handler ofte om hvor programvaren er utviklet og hvor dataene lagres. Det er viktige spørsmål. Men et norsk organisasjonsnummer og norske servere gir ikke automatisk kunden kontroll. En norsk leverandør kan gjøre det like vanskelig å slutte som en utenlandsk.

For ledelsen er den praktiske testen enkel: Kan virksomheten bytte leverandør uten å miste sammenheng, dokumentasjon eller flere måneders arbeid?

I en anskaffelse er det naturlig å sammenligne pris, funksjoner, sikkerhet og oppstart. Kostnaden ved å avslutte avtalen får langt mindre oppmerksomhet. Den står sjelden i tilbudet. Først når virksomheten vil ut, oppdager den om eksporten faktisk kan brukes videre.

Dette er spesielt tydelig i regnskapssystemer. Dataene er ikke bare en liste med summer. Verdien ligger også i koblingen mellom faktura, betaling, bilag, vedlegg, kunde, leverandør og endringshistorikk. Hvis man får ut noen standardfiler, men ikke dokumentasjonen eller sammenhengen mellom dem, har man tilgang til deler av informasjonen. Man har ikke nødvendigvis fått med seg virksomhetens hukommelse.

Problemet gjelder langt mer enn regnskap. Kundehistorikk, prosjektdokumentasjon, personaldata og kommunikasjon kan bli liggende i systemer som er enkle å kjøpe, men vanskelige å forlate. Et API (grensesnitt som lar ulike programmer og tjenester ‘snakke sammen’) er heller ikke alltid en vei ut. Tilgangen kan være begrenset, kreve et aktivt abonnement eller mangle innhold som bare vises i brukergrensesnittet.

God ledelse bør derfor behandle muligheten til å gå som en del av kjøpsbeslutningen. Be leverandøren demonstrere en full eksport før avtalen signeres. Spør om vedlegg og historikk følger med, hvordan formatet er dokumentert, og om en annen leverandør kan bruke materialet uten et eget redningsprosjekt. Avklar også hva som skjer når abonnementet avsluttes.

Det bør samtidig finnes en enkel minsteplikt for leverandører av sluttbrukersystemer: Kunden skal kunne hente ut egne data og tilhørende dokumentasjon i et dokumentert, maskinlesbart og praktisk anvendelig format. Kravet må gjelde sammenhengene i materialet, ikke bare muligheten til å laste ned enkeltfiler.

Jeg mener derimot ikke at Norge trenger autoriserte programvaresystemer eller en omfattende produkterklæring. Slike ordninger kan gjøre det dyrere å starte og lettere for etablerte leverandører å beskytte posisjonen sin. Vi bør stille krav til resultatet for kunden, ikke kreve offentlig tillatelse til å bygge et produkt.

Dette er mulig å gjøre enkelt. Leverandøren kan selv velge teknologi, arkitektur og forretningsmodell. Kravet er bare at kundens egen informasjon ikke skal brukes som stengsel når kunden vil videre.

Jeg har en tydelig interesse i denne saken. Jeg bygger regnskapssystemet ReAI og har tidligere arbeidet som utvikler i Tripletex. ReAI har også klaget Tripletex inn til Konkurransetilsynet med bakgrunn i erfaringer med dataeksport. Men et minstekrav må selvsagt gjelde oss på nøyaktig samme måte som de etablerte aktørene.

Det er fristende å gjøre digital selvstendighet til et spørsmål om flagg. For virksomheten som sitter fast, spiller flagget liten rolle. Friheten ligger i om leverandøren fortsetter å måtte fortjene kunden etter at alle data er lagt inn.

Den beste leverandøren er ikke den som gjør det vanskeligst å gå. Det er den kunden velger å bli hos, selv når døren står åpen.