Annonse
Samfunn
I maktens randsone
Som leder av Produktivitetskommisjonen hadde Jørn Rattsø politisk innflytelse. Han er en av premissleverandørene som dytter, presser eller bremser politikerne.
I en ny artikkelserie skal Dagens Perspektiv søke ut i maktens randsoner, i et forsøk på å identifisere dem som har de folkevalgtes øre.
«Du er avhengig av innspill. Av et omland»
– Du har veska full av politikk og nye forslag når du kommer i regjering. I regjeringsjobben er man ekstremt opptatt av gjennomføring. Det blir sjelden rom for å tenke så veldig mye nytt. Derfor er man ofte avhengig av innspill fra andre aktører. Av et omland.
Det sier en tidligere statsråd og partileder i en samtale med Dagens Perspektiv. Politiske karrierer blir både løftet fram og til tider bremset av «omlandet» vedkommende snakker om. Av en rekke ulike premissleverandører fra ymse sektorer, organisasjoner og virksomheter.
Valget 11. september ga oss et nytt storting og med det kommer også en ny (sminket) regjering. De neste fire årene skal ny politikk snekres og utvikles. Nye allianser skal inngås og flere nye ansikter inntar den politiske ledelsen i våre departementer.
Statsråder, statssekretærer, stortingsrepresentanter og politiske rådgivere vil de neste fire årene bli teppebombet med innspill, råd, tips og kanskje også advarsler – fra sitt «omland».
Artikkelserie
Alle som ønsker å påvirke norsk politikk – og det er mange – vil gjøre sine hoser grønne overfor de nye og gamle kostene på Stortinget og i regjeringsapparatet. Og selv om Erna Solberg forblir statsminister, har det nå oppstått en helt ny situasjon der regjeringen ikke har noen egen samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, som i forrige periode sikret flertall i en rekke vanskelige saker.
Det gir lobbyister, påvirkere og premissleverandører større spillerom. Har du et ønske om å påvirke regjeringen i en bestemt retning, bør du derfor legge din elsk på Kristelig Folkeparti. Etter valget sitter de på vippen i Stortinget, og får dermed mye mer reell makt enn valgresultatet på 4,2 prosent skulle tilsi.
Akkurat nå er det mange reelle og «wannabe» premissleverandører som garantert finspisser sine KrF-budskap. Enten det er enkeltpersoner, organisasjoner, alliansepartnerne, særinteresser eller motstanderne av regjeringens politikk.
Mange av dem «har vært med lenge», andre går mer inn og ut av varmen etter som hvilket politikerlag som styrer skuta. Deres mål er å påvirke det som til slutt bli ny politikk.
«Til lags åt alle kan ingen gjera», men skal man få en sak igjennom, gjelder det å gjøre de rette folka til lags
Formalitetene er stramme
Den formelle gangen i hvordan politikk blir vedtatt er ganske stram. Politiske forslag kommer gjerne fra regjeringen, og behandles og vedtas – eller forkastes – av Stortinget. Så får regjeringen ansvar for å effektuere det som er vedtatt.
-
SE OGSÅ: Formell oppskrift på politikk
Men det er med politikk som med pølser, alt innholdet står ikke på emballasjen. Før en sak kommer til Stortinget, har den gjerne vært innom flere instanser. Departementet sender gjerne en sak ut på høring før den behandles i regjeringen. Under disse høringsrundene får man høre fra både de som liker forslaget og de som ikke kan fordra det.
Også under komitébehandlingene i Stortinget er det høringer. Her blir gjerne interessenter og involverte parter invitert «live» til komiteene for å legge fram sitt syn for stortingsrepresentantene. Det kan ofte bli mye å høre på for en stakkars folkevalgt. Under behandlingen av statsbudsjettet tropper hundrevis av ulike interessenter opp for å si sin hjertens mening om saker som angår dem.
Annonse
Ingen vet hvor mange organisasjoner det finnes i dette landet – veldig mange av dem har mye de vil si, færre har noe de skulle ha sagt
Hvem blir en ekte premissleverandør?
Argumentene som framkommer i høringene er ofte velkjente. Politikerne vet hvem «der ute» som er for og hvem som er mot de ulike forslagene.
Men hvem står bak de ulike argumentene? Hvem dytter hvem i «sin retning»?
Dagens Perspektiv skal de kommende ukene rette søkelyset mot aktørene i maktens randsone. De som kanskje ikke har noen formell rolle i den politiske saksgangen, men som like vel kan ha avgjørende betydning for at akkurat det forslaget blir en realitet.
Eller omvendt: den eller de som står i veien og hindrer at et forslag settes ut i livet. Å skyte ned forslag man ikke liker, er også en viktig del av det politiske spillet om Norge.
«Til lags åt alle kan ingen gjera», men skal man få en sak igjennom, gjelder det å gjøre de rette folka til lags.
Er du politiker, må du kjenne både dine venner og dine fiender. Og dersom du vil påvirke politikerne, så må du kjenne det politiske spillet og du må vise deg tilliten verdig. Klarer du det, kan du bli en viktig premissleverandør.
Dagens Perspektiv har kartlagt aktørene i den politiske randsonen i et forsøk på å nærme seg svaret på følgende spørsmål:
Hvem er de viktigste premissleverandørene til norsk politikk?
Det svaret er ikke entydig. For eksempel har nok både Civitas Kristin Clemet og Zeros Marius Holm innflytelse, men politikk er mer komplisert enn å sette to streker under enkeltnavn.
Like viktig som enkeltpersoner er rolle og posisjon.
Er du en sterk og tillitsvekkende person i en viktig rolle, da har du kommet langt.
-
PREMISSLEVERANDØR: Gerd Liv Valla
Mer enn posisjon
De fleste norske toppolitikere har sitt eget nettverk med folk de stoler på, som har «fulgt dem» gjennom karrieren. Dessuten er Norge et organisasjonsland. Ingen vet hvor mange organisasjoner det finnes i dette landet – veldig mange av dem har mye de vil si, færre har noe de skulle ha sagt.
Og noen få av dem er avgjørende for at norsk politikk skal ha mulighet til å finne veien fra seminaret til stortingssalen.
Bare spør tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen. Han som ville at NAV-brukere skulle stå tidlig opp om morran. I 2006 kunne regjeringen Stoltenberg med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i spissen tenke seg å endre sykelønnsordningen og avtalen om inkluderende arbeidsliv. Alt var klappet og klart. Men han hadde «glemt» å forankre forslaget skikkelig i LO, og både Hansen og forslaget ble offentlig skutt til jorda på en pressekonferanse av daværende LO-leder Gerd Liv Valla.
Som en tidligere politisk rådgiver sier det: «Finansdepartementet har liggende en mengde ferdigtygde forslag til statsråder som ønsker å gjøre noe ekstra. Men noen dem av kommer med påtrykket advarsel».
Endringer i sykelønna er et slikt forslag. Gerd Liv Valla skjøt ned sykelønnsforslaget. Men hun kunne også ta motsatt posisjon. Hun var sentral i gjennomføringen av pensjonsreformen som kom i 2005. Sannsynligvis var hun den viktigste premissleverandøren for regjeringen i den saken – en sak en rekke politikere hadde jobbet med i årevis, uten å komme noen særlig vei.
Annonse
Her finner du premissleverandørene
Etter våre samtaler med nøkkelpersoner i og rundt det politiske apparatet, har vi kommet til at de fleste premissleverandører til norsk politikk har sin hjemmehavn i minst en av følgende 12 maktbaser:
Roller er viktig:En rekke personer har innflytelse i kraft av sin rolle. Sentralbanksjef Øystein Olsen, NAV-direktør Sigrun Vågeng, Oljefond-sjef Yngve Slyngstad, rektorene ved de store universitetene, departementsråder, toppsjefer i nøkkelvirksomheter – dette er roller der den som til en hver tid besitter den, uansett har politisk innflytelse.
Men om vedkommende bruker sin rolle til å legge premisser for politikken som føres i kongeriket, kommer an på. Her spiller personlige egenskaper inn.
Posisjoner:Noen roller har en viktigere posisjon enn andre. Lederne av de største bedriftene våre for eksempel: Statoil, Telenor, Hydro og enkelte andre, har tung innflytelse, og sjefene her har nesten alltid politikernes øre.
Politikerne hører heller på Eldar Sætre i Statoil enn på Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass – ikke fordi «Schjøtten» som tidligere toppolitiker og statsråd ikke holder mål – men fordi enkeltbedriften Statoil er viktigere enn organisasjonene som representerer dem.
Personlige forhold: Personlig tillit er ekstremt viktig i politikken – så også for en premissleverandør. Høy tillit skapes jo gjerne over tid. Derfor har personlige nettverk betydning. De fleste politikere har med seg «sine» kontakter og samtalepartnere også inn på Stortinget eller inn i departementet.
Under finanskrisen i 2008 fikk DnB-sjef Rune Bjerke en viktig posisjon. Ja, som sjef i Norges største, og delvis statseide bank, har han i utgangspunktet en viktig rolle. Men statsminister Jens Stoltenberg kjente ham også privat, fra «gamle dager›. Det styrket hans posisjon og rolle som premissleverandør for hvordan krisen skulle løses.
Partene i arbeidslivet:Det er nærmest umulig å få til endringer på arbeidslivsområdet uten at man «har med seg» de såkalte «partene». Her har LO hatt den klart tyngste rollen de siste 50 åra, og særlig når Arbeiderpartiet har sittet i posisjon. De siste 10-15 årene har imidlertid NHO også våknet rent taktisk-politisk, og fått stadig større innflytelse. Og hvis de to organisasjonene står sammen om en sak, er det nærmest umulig for politikerne å ignorere deres standpunkt.
En aktuell sak i så måte er oljepolitikken. Både LO og NHO mener Norge må ha høy oljeaktivitet i «mange år til». Da blir det gjerne sånn. Skal oljepolitikken endres, må de mindre miljøpartiene gå foran og kjempe små, tunge enkeltslag om Lofoten og iskanten. Her tar endring lang tid.
Toppsjefene Hans Christian Gabrielsen (LO) og Kristin Skogen Lund (NHO) er selvsagte eksempler på viktige premissleverandører her. Men også representanter fra andre organisasjoner, som for eksempel president Marit Hermansen i Legeforeningen og administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten – begge er viktige premissleverandører til norsk helse- og sykehuspolitikk.
Organisasjonene:Vi er et organisasjonsland. Organisasjonene har ekstremt mye makt og innflytelse i Norge, og det finnes knapt noen gruppe som ikke har en eller annen organisasjon til å representere seg. Organisasjons-Norge mener mye – om det meste.
Henriette Westhrin i Norsk Folkehjelp, Kreftforeningens generalsekretær Anne Lise Ryel og hennes kollega Jan Egeland i Flyktninghjelpen er eksempler på folk som vet å fremme sine organisasjoners synspunkt når politikk skal snekres.
Næringsinteressene: «Det er nettopp i dialog med næringsinteressene at du får forståelsen for konsekvenser og hvordan politiske grep vil fungere i praksis», sier en tidligere statsråd. Det er ikke alltid departementet har full oversikt – mens næringsaktørene sitter tettere på. Norske politikere lytter faktisk til dem som «har skoen på».
Men næringsaktørene må kunne skille den politiske klinten fra hveten – miljøer som stadig sutrer og sier nei, mister etter hvert politikernes interesse.
Industriherrer som Kjell Inge Røkke, Telenorsjef Sigve Brekke og Hydro-direktør Svein Richard Brandtzæg har vist at de kan påvirke politikere i det de mener er «riktig retning», for å nevne noen.
Særinteresser: Dem er det mange av i Norge. Bøndene og deres organisasjoner og virksomheter har i årtier vært blant de mektigste særinteresseaktørene her i landet. Dagligvarebransjen, kraftkommunene, pensjonistene, veteranene i Forsvaret, bokbransjen … – de har alle klart å holde på sine særordninger i en årrekke.
Miljøene som har egne særordninger, kjemper med nebb og klør og politiske kontakter for å styrke eller beholde dem.
En som tidligere var en sterk premissleverandør for LOs største forbund Fagforbundet, er Jan Davidsen. Han har nå skiftet beite, og er leder av Pensjonistforbundet. Derfra lar han ikke politikerne få et øyeblikks fred for pensjonistenes behov.
Forskningsmiljøene er også viktige – i alle fall som kunnskapsleverandører. Politikere elsker å vise til forskning. Da framstår de som faktabaserte.
For eksempel blir Knut Røed ved Frisch-senteret ofte brukt av både blå og røde politikere når det handler om arbeidsstyrke, sysselsettingsgrad og demografi sett opp mot offentlige inntekter og utgifter.
Embetsverket: Det er underkommunisert at embetsverket øver sterk innflytelse på politikken. Og det er ikke alltid byråkratene bare sier «nei».
Et artig politisk jungelord om byråkratiets makt handler om landbruksavtalen mellom staten og bondeorganisasjonene. Det er en særdeles kompleks materie, og det sies at det i hele verden kun er tidligere departementsråd i Landbruksdepartementet Per Harald Grue som faktisk forstår hele avtalen. Grue satt som departementsråd i Landbruksdepartementet fra 1985 til 2009 – og fikk enorm innflytelse på landbrukspolitikken her i landet.
Geografiske pressgrupper: De er viktigere enn mange tror. De har alltid noen i Stortinget «å spille på». Politikere nomineres hjemmefra – fra sine hjemfylker. Tenk på – lokaliseringsdebattene – de typisk norske stridighetene som dukker opp hver eneste gang noe skal plasseres geografisk …
Et nærliggende eksempel er ulvesaken for Høyre i Hedmark.
Stortingsrepresentant for Høyre i Hedmark, Gunnar Gundersen, fylkesleder i Hedmark Høyre, Lise Berger Svenkerud og fylkets førstekandidat ved høstens stortingsvalg – og nå ny stortingsrepresentant – Kristian Tonning-Riise, sto i spissen for det etter hvert så berømte «ulveopprøret» i Høyre.
Med massiv lokal støtte gikk denne gjengen regelrett i strupen på både klima og miljøminister Vidar Helgesen og partileder og statsminister Erna Solberg, etter at regjeringen vedtok å redusere antall fellingstillatelser på ulv i blant annet Hedmark. Saken har rullet og gått med ulik intensitet i snart et år.
Nylig kom Helgesen & co med en tynnslitt utstrakt hånd, og ga tillatelse til felling av 26 ulv. Men det er fortsatt strid om 24 andre. Fortsettelse følger – garantert.
«De andre» – konsulenter og rådgivere: Noen er ikke knyttet til en bestemt organisasjon, faggruppe eller et politisk parti. De er heller ikke personlige venner av nøkkelpolitikere. De får likevel innflytelse i kraft av seg selv, sitt nettverk og sin evne til å spille sine kort riktig – og til rett tid. Dette er personer du finner i bedrifter, i konsulentselskaper og rådgivningsfirmaer. De kan fått et oppdrag eller være leder av et utvalg. Fellesnevneren er gjerne at de i kraft av unik faglig kompetanse blir en person politikerne vet det lønner seg å lytte til.
Jørn Rattsø, Produktivitetskommisjonens far og høye beskytter, er eksempel på en som har fått en sterk stemme innen et snevert felt. Rattsø er professor i samfunnsøkonomi, men har inntatt posisjonen som premissleverandør og ekspert nr. én på produktivitet.
Pressen er litt på siden her, men våre samtalepartnere påstår hardnakket at pressen er viktig. Den kan bygge opp – eller rive ned – et forslag og en statsråd. Å håndtere pressen, er noe enhver politiker må lære seg.
De har maktens øre
Hvem opererer i maktens randsoner og gir politikerne innspill, råd og advarsler? Hvem foreslår ny politikk? Hvilke formelle og uformelle roller påvirker en regjerings arbeid?
Dagens Perspektiv har snakket med tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere. Vi har intervjuet tidligere departementsråder og andre nøkkelpersoner i embetsverket. Vi har snakket med lobbyister, konsulenter og organisasjonsfolk. Lest bøker, biografer og analyser.
I denne artikkelserien vil vi forsøke å komme litt nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er de viktigste premissleverandørene til norsk politikk?
ALT OM PREMISSLEVERANDØRENE HER:
INTRO
ORGANISASJONENE
KLIMAKAMP OG OLJELOBBY
HODEJEGERNE
STATSFORVALTNINGEN
EU
HELSE
ØKONOMI
MAT OG DRIKKE
BISTAND
TANKESMIENE
-
Små med stor Innflytelse | De som tenker for oss
-
Omtalevinner | Clemet i Civita styrker posisjonen
-
Dette er tankekrigerne | Blant økonomer og filosofer
-
Verdens mektigste tenketank | Tapetserer Det hvite hus
ARBEIDSLIVET
