Tone Hansen, nyvalgt leder av Norsk Kulturråd: Noe med kvalitet

– Da jeg ble spurt om jeg kunne overta måtte jeg bruke litt tid på å forstå funksjonen til det, sier hun. – Jeg tror kanskje det er på tide at man enda tydeligere foretar en grenseoppgang mellom kulturrådets tre funksjoner: Norsk Kulturfond (som hun leder), Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde. Selv om jeg leder den største av dem, så leder jeg altså ikke hele Kulturrådet. Jeg tror de færreste er klar over det.

Utenfor hennes vakre 60-talls kontor, som mer eller mindre er intakt siden bygget ble innviet i 1968, danser frostrøyken poetisk forbi vinduene og etterlater seg et finmasket slør av hvitt. Denne januar-dagen er på hell, men skumringstimen byr på sitt vakreste lys. Her ute på den 140 mål store eiendommen, kun med den gamle eneboligen til nå avdøde Schibstedeier «Tinius» Nagell Eriksen som nabo, er det fredelig, bare med noen gjester i restauranten til Bølgen og Moi, som dette året feier sitt 20 års jubileum. For det var her deres restaurantreise begynte, og i starten satset de også på nyskapende gourmet, som skulle stå i stil med både kunsten og huset. Siden er menyen betydelig nedskalert, selv om de skal ta sin del for at Høvikodden er blitt en destinasjon, ikke bare for kunsten alene. Dette til tross; det er foreløpig ikke noen institusjoner utenfor allfarvei i Norge som har klart å bli en like folkekjær destinasjon om Louisiana utenfor København, som hvert år besøkes av rundt 500.000.

Senmodernistisk

I dette raffinerte, senmodernistiske bygget signert de unge norske arkitektene Jon Eikvar og Svein Erik Engebretsen, var målet til ekteparet Henie Onstad at det skulle formidle og ta del i den aktuelle samfunnsdebatten ved å være et moderne møtested for publikum og kunstnere. At det var her Arne Nordheim i sin tid urfremførte mange av sine elektroniske verker og den kontroversielle koreanske performancekunstneren Nam June Paik opptrådte til skrekk og advarsel for et bornert kunst-borgerskap, var helt i tråd med bestillingen i testamentet til Henie Onstad. I beste tradisjon fra avansert kunstformidling i USA, foredlet gjennom mange år med filantropisk modning, var det den gamle storkapitalen som bestilte opprøret og nyskapingen hvor frykten for moderniteten ikke hørte hjemme. Åpningen av Henie Onstad Kunstsenter i 1968 innebar en ny type institusjon, som ikke bare huset kunstsamlingen til Henie og Onstad, men som også var et levende senter for tverrkunstnerisk virksomhet.

Kanskje det var i lys av denne tradisjonen at nå avgåtte kulturminister Thorhild Widvey like før jul ganske overraskende valgte å bytte ut Yngve Slettholm med Tone Hansen som rådsleder. Nettopp å få privatkapitalen på banen for i langt større grad å virke for kunsten og kulturen, var en av hovedsatsingene til Widvey. Og det burde være nok å ta av. Norske fond og stiftelser deler årlig ut rundt 3 milliarder kroner (2012) av en forvaltningskapital på rundt 124 milliarder kroner. Og Tone Hansen er helt klar på at privat næringsliv i større grad bør forstå kulturens kraft og betydning i samfunnet.

Til debatt

Et slikt «vita activa» som Høvikodden har tilstrebet i alle år, og som Tone Hansen adopterte som et helt selvfølgelig premiss da hun overtok som direktør i 2011, var kanskje en medvirkende årsak til at hun ble spurt, men det har ikke Tone Hansen noen formening om. Henie Onstad Kunstsenter har 2/3 av inntektene fra det offentlige, og skaffer en tredjedel selv.

Nå sitter hun på toppen av det offentlige kulturlivets største pengebinge, som i år har 885 millioner til utdeling. Og rådet er mer populært enn noen gang, for søknadsmassen øker jevnt og trutt år for år. Da er det godt å vite at det først og fremst er kvalitet som gjelder.

– Det står i vårt mandat at vi skal være med å løfte kulturpolitikken på fritt grunnlag og med armlengdes avstand til departementet, samtidig som vi skal være rådgiver for departementet. Vi kan faktisk ha en politisk rolle. Samtidig skjønner jeg at departementet ønsker å ha en forlenget arm inn i rådet ved å ha en stedlig representant fra embetsverket tilstede på rådsmøtene.

– Men du er jo allerede oppnevnt av departementet som statens representant?

– Ja, det er jeg, men jeg skjønner det allikevel med så mye penger som skal deles ut. De vil jo aldri legge seg opp i hvordan vi deler ut pengene, så lenge det er innenfor vårt mandat.

Hennes viktigste jobb nå er å ta stilling til reformene som er foreslått og legge en strategisk retning for finansieringen av kulturinstitusjonene og det frie kunstfeltet. Blant reformene som er foreslått er å flytte deler av Kulturrådet ut av Oslo.

– Dette er jeg ganske skeptisk til, og jeg mener det økonomiske aspektet er ganske relevant her. Jeg tror måten Kulturrådet er organisert på i Oslo er veldig bra. Men jeg innser jo at Kulturrådet har ekstremt stor symbolsk makt, kanskje større enn det man aner og tror.

Åpne armer

Hun smiler når jeg påpeker at ordførere over det ganske land i fylker og kommuner allerede står med åpne armer, for å være vertskap for Kulturrådet gir høy kulturell og sosial prestisje. For stedsvalg handler også om strategi. De skal bidra til å produsere for flest mulig innbyggere over hele Norge så ofte som mulig. Litt som mandatet til NRK. Her heter det videre at «Norsk kulturfond skal styrke samtidens kunst- og kulturuttrykk, bevare, dokumentere og formidle kulturarv og gjøre kunst og kultur tilgjengelig for flest mulig … og stimulere den frie delen av kunst- og kulturlivet og bedre vilkårene for kunstnerisk produksjon og formidling». I praksis innebærer dette at de skal gi til rie ensembler i hele kunstfeltet, institusjoner og privatpersoner. Hun mener det er helt naturlig at ulike interesser ønsker å trekke rådet i ulike retninger.

– Å ha en god og formålstjenlig dynamikk i forhold til mindre støttemottakerne mener jeg er viktig, for veldig mye av nyskapingen oppstår her, sier hun.

– Men som leder av en stor institusjon som Høvikodden er det vel ikke utenkelig at du med ditt nettverk ofte kommer til å bli inhabil når du skal behandle saker som omhandler kunstfeltet?

– Ja, det vil jeg tro, og dette er noe både jeg, administrasjonen i Kulturrådet og departementet tar på største alvor. Men det må vi ta fra sak til sak. Jeg er trygg på at vi klarer det.

For nettopp det visuelle kunstfeltet har ifølge både Kulturutredningen, som kom i 2013 og utredningen om kunstnerøkonomien året etter, hatt en mindre prioritet og blitt tilført mindre midler enn de andre kunstområdene. Begge utredningene mener derfor at feltet trengte økte midler, men også mer forskning. Det er et stort behov for mer kunnskap om det visuelle kunstfeltet, i form av utredninger, analyser og statistikk.

– Er det ikke litt rart å sitte i et råd som overhodet ikke har noen vanlige styrefunksjoner som ansettelse av daglig leder, budsjettering og økonomi?

– Ja, det er helt klart annerledes enn det jeg er vant til, men det visste jeg jo. Vi er et fagråd, som også skal mene noe og gi råd til departementet.

– Flere observatører mener at nettopp denne rådgiverrollen har vært ganske usynlig utad iallfall. Hva tenker du om det?

– Det er også noe vi må se nærmere på og diskutere.

Sentrum periferi

Tone Hansen er født i Kirkenes, men oppvokst i Klæbu i Sør-Trøndelag like sør for Trondheim. Gymnaset tok hun i Trondheim og var etter det fast bestemt på å bli ingeniør, som sin far. Men hun var ifølge seg selv håpløst dårlig i matte, og valget en annen vei, og ble kunstner, men det var kuratorrollen hun vokste inn i. Fra en slik oppvekst i utkant-Norge var det ikke alltid like lett å se kunstens rolle i samfunnet for ikke å snakke om dens relevans for vanlige mennesker.

– Alle kunst handler om at noe skal skje, at noe skal oppstå, gjerne en diskusjon. Det norske samfunnet er nå i inne i brytningstid, mellom en oljerelatert økonomi på vei til noe annet som vi ennå ikke vet hva er. Underveis vil mange oppleve arbeidsledighet og andre endringer. Jeg sier ikke at kunsten har svaret på alt, men det er viktig at den oppleves som mest mulig relevant og tilstede i offentligheten. Det betyr for eksempel at den kan ha en sentral rolle i de integreringsutfordringene det norske samfunnet kommer til å møte i mange år fremover.

For å imøtekomme kravet til moderne formidling, hvor en fysisk utstilling på en fysisk plassering bare er èn av flere distribusjonskanaler, vil hun derfor fremover legge mye vekt på hvordan kunst og kultur ikke minst formidles digitalt. Hun er ikke avvisende til at det i fremobver kan bli aktuelt å knytte et digitalt formidlingskrav til utdeling av midler. I denne sammenheng er hun derfor helt enig med Kulturrådet når de skriver at «Den digitale utviklingen gir nye muligheter for kommunikasjon, men den skaper også mer adskilte møteplasser og setter dermed den offentlige samtalen under press. Det er viktigere enn noen gang at Kulturrådet bidrar til at mennesker kan møtes og oppleve det som er likt og ulikt i et samfunn gjennom kunst og kulturuttrykk...»

Et annet viktig aspekt er bedre forskning, som igjen kan danne grunnlagt for bedre beslutninger både hos dem og politikerne. Hun stusser når jeg forteller henne at man faktisk ikke vet i hvilken grad satsingen på Den kulturelle skolesekken har gjort norske barn og unge til mer kompetente mottakere og brukere av kunst og kultur.

Direkte lederstil

I et intervju i Aftenposten blir hun blant annet karakterisert av styreleder Halvor Stenstadvold som «ambisiøs på en positiv måte og at hun er lett tilgjengelig og veldig lesbar. Hun har aldri noen skjult agenda. Jeg vil si hun er ett komplett menneske». Billedkunstner Leonard Rickhard opplevde henne «som en djerv aktør i kunstfeltet i mange år. Klar og uredd», mens kulturminister Linda Hofstad Helleland mener hun er «en dynamisk og kompetent leder som vil tilføre Kulturrådet mye kraft. Hun har vist seg som en sterk leder som kan ta rådet gjennom de endringsprosesser de nå står overfor».

Nå er Tone Hansen tydelig på at lederrollene for henholdsvis Kulturrådet og Høvikodden og helt forskjellige.

– Som leder ønsker jeg å være direkte og alltid åpen for innspill. Jeg tror også på en inkluderende lederstil hvor man forankrer mest mulig nedover i organisasjonen, hvor vi er sammen om å utvikle. I en privat institusjon som Høvikodden tror jeg noe annet ville gjort produktet vårt dårligere. Men for meg er det elementært at alle mennesker ønsker å bli sett, selv om ikke alle kan eller skal ha like mye innflytelse. Vi har ulike roller å spille.

– Er ikke dette sånt tomt lederpreik sånne som deg og dine andre kolleger i kunst og kulturfeltet hater, på samme måte som dere bare ler av moderne ledelseslitteratur?

– Jo, ofte kan det bli det, men man må bare skrelle det bort, fordi den kunnskapen jeg har fått om leder gjennom min tidligere sjef Karin Hellandsjø, styreleder Halvor Stenstadvold og diverse kurs er ikke bare tull. Man kan utmerket godt lære mye av den metodikken som ligger der. Ledelse er jo et fag, og i takt med samfunnsutviklingen har jo lederrollen endret seg. Ledere i kunst og kulturlivet kan ikke bare stille seg på sidelinjen av dette, selv om mange mener at det er faget og fagligheten som skal bære rollen og gi autoriteten og kred’en i miljøet. Da er det viktig å huske på at man ikke skal lede sine kolleger i feltet, men et hus med mange ulike profesjoner. Samtidig er det å lede en kunnskaps-organisasjon komplisert og utfordrende. I min daglige jobb leder jeg direkte, men dette blir annerledes i Kulturrådet. Samtidig er det jo viktig å få frem at man ikke kan lese seg til god ledelse, men hvor mye også er basert på erfaring. Samtidig er jeg jo glad for at jeg er blitt vist tillit og gitt sjansen.

– Denne typen ledelse kalles ofte for «primadonnaledelse»?

– Ja, jeg er kjent med begrepet, men jeg kan ikke si å ha støtt på det i nevneverdig grad.

– Og du tror ikke du kommer til å møte det i Kulturrådet heller?

– Ikke etter det jeg har møtt og erfart så langt.

– Du kommer selv fra Klæbu, hvor jeg formoder det var ganske egalitært og langt til kunst og kultureliten på Frogner hvor du selv nå bor. Hva har slike spenninger gjort med deg som leder?

– Jeg er nok blitt ganske inkluderende tror jeg og jeg tror på formidling for å øke kunnskapen hos folk flest. Min normale bakgrunn tror jeg også har gjort at jeg ikke har et oven ifra ned blikk. Det vil jeg fortsette med.