Annonse
Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin. Foto: REUTERS/Jason Lee.
Kommentar

Menneskerettighetene og den liberale verdensorden under press

Joseph S. Nye jr. er en amerikansk statsviter. Han regnes til den nyliberalistiske tradisjonen innen internasjonal politikk.

SYNSPUNKT: Den hvite duen, menneskerettighetenes symbol, prydet nylig forsiden til magasinet Foreign Policy – dekket av autoritære handlingers blodige piler.

Ifølge forskere på internasjonale relasjoner kan man ikke opprettholde en liberal verdensorden når to av tre supermakter – Russland og Kina – er anti-liberale. I Foreign Affairs tar Yascha Mounk og Roberto Stefan Foa argumenterte de for at tiden der vestlige liberale demokratier er i verdenstoppen når det gjelder kulturell og økonomisk makt, er forbi. I løpet av de neste fem årene «vil andelen av globale inntekter fra land som ikke anses som «frie» – deriblant Kina, Russland og Saudi-Arabia – overgå andelen fra vestlige liberale demokratier».

De er flere utfordringer knyttet til denne påstanden. For det første er den basert på kjøpekraftsparitet, et mål som fungerer utmerket for enkelte hensikter, men ikke for å sammenligne internasjonal innflytelse. I henhold til nåværende valutakurser er Kinas årlige BNP på 12 billioner dollar og Russlands på 2,5 billioner dollar, mens USAs økonomi tilsvarer 20 billioner dollar.

Trist forside på magasinet Foreign Policy nylig. Men stemmer den? (Faksimile: Foreign Policy)

Den mer alvorlige feilen er imidlertid at man plasserer svært ulike land som Kina og Russland sammen i en felles autoritær allianse.

Det er ingenting i dagens verdensbilde som kan sammenlignes med den beryktede alliansen mellom Nazi-Tyskland og dets allierte på 1930-tallet.

Selv om både Russland og Kina er autoritære regimer og finner det meningsfullt å rotte seg sammen mot USA i internasjonale sammenhenger, for eksempel i FNs Sikkerhetsråd, har de svært ulike interesser. Kina er en voksende supermakt som er sterkt sammenflettet med internasjonal økonomi, inkludert USA. Russland er på sin side en «fallende» supermakt med alvorlige demografiske og helserelaterte utfordringer, der energi som råvare – fremfor ferdigproduserte varer – utgjør mer enn to tredjedeler av landets eksport.

«Fallende» land er ofte farligere enn land som er i vekst. Men Vladimir Putin har vært en glup taktiker og arbeidet etter prinsippet «make Russisk great again». Han har gjennomført militære intervensjoner i naboland og Syria, og cyberbaserte informasjonskampanjer for å skape uroligheter i vestlige demokratier – sistnevnte med delvis suksess.

Selv om både Russland og Kina er autoritære regimer og finner det meningsfullt å rotte seg sammen mot USA, har de svært ulike interesser

En studie av russisk kringkasting i Ukraina viste at det kun hadde en effekt blant den allerede Russland-orienterte minoriteten – selv om det skapte polariserende og urolige virkninger i det politiske systemet. Fremveksten av informasjonskrigen fra Den kalde krigen har heller ikke økt Russlands «myke» makt. Den London-baserte indeksen Soft Power 30 rangerer Russland på 26. plass. De har til en viss grad lykkes med å dyrke allierte i Øst-Europa, men landene vil ikke være del av en mektig autoritær allianse lik den man hadde på 1930-tallet.

Kina er annerledes. De har annonsert at de er villige til å bruke flere milliarder på å øke sin «myke» makt. På de internasjonale møtene som ble avholdt i Davos i 2017 og i Hainan i 2018, introduserte president Xi Jinping Kina som en forkjemper for dagens internasjonale orden, men med kinesiske fremfor liberale karakteristika. Kina ønsker ikke å velte dagens internasjonale orden; de vil i stedet omforme den for å øke egen vinning.

Og de har de nødvendige økonomiske verktøyene; de kontrollerer hvem som får tilgang til landets store markeder på bakgrunn av politiske formål.

Norge ble straffet da dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris, imens østeuropeere ble belønnet da de «vannet ut» Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Bedrifter i Singapore og Korea led på sin side store tap etter at landenes regjeringer inntok posisjoner som Kina mislikte. Nå skaper den kinesiske regjeringens initiativ til å etablere en ny handelsinfrastruktur gjennom Eurasia rikelige muligheter for politisk innflytelse gjennom bedriftskontrakter. Samtidig opplever kineserne at menneskerettighetene stadig innskrenkes i hjemlandet.

Og ettersom Kinas makt styrkes, vil utfordringene knyttet til det globale menneskerettighetsregimet øke.

Ingen bør likevel la seg forlede av overdrevne spådommer om Kinas makt. Hvis USA vedlikeholder samarbeidet med Japan og Australia, og fortsetter å utvikle gode relasjoner med India, vil de spille med gode kort i Asia. Når det gjelder den globale militærbalansen, ligger Kina langt bak. USA er også bedre rustet enn Kina med tanke på demografi, teknologi, det monetære systemet og energiavhengighet i det kommende tiåret. Kina ligger på 25. plass i indeksen Soft Power 30, mens USA ligger på tredje plass.

Det er heller ingen som vet hva fremtiden bringer for Kina. Xi har revet Deng Xiaopings institusjonelle rammeverk for etterfølgerplanlegging i fillebiter; men hvor lenge vil Xis autoritet vare? Både USA og det autoritære Kina vil i mellomtiden ha utbytte av å samarbeide om områder som klimaendringer, pandemier, terrorisme og økonomisk stabilitet. De gode nyhetene er at det vil sørge for at enkelte aspekter ved dagens internasjonale ordenen vil bestå; de dårlige nyhetene er at det kanskje ikke inkluderer de liberale elementene ved menneskerettighetene.

Menneskerettighetsregimet befinner seg kanskje i et tøffere klima enn tidligere, men det betyr ikke kollaps. En fremtidig amerikansk administrasjon vil kunne samarbeide tettere med EU og andre likesinnede land for å samles om et toppmøte for menneskerettigheter. Et nytt «G10-møte» for lederne av verdens største demokratier kunne samarbeidet om et felles verdigrunnlag, parallelt med det eksisterende «G20-møtet» som fokuserer på økonomiske utfordringer – og som inkluderer flere ikke-demokratiske land, deriblant Kina, Russland og Saudi-Arabia.

Andre aktører kan også bidra. Professor og ekspert på internasjonal politikk og  menneskerettigheter ved blant annet Universitetet i Colombia (USA), Kathryn Sikking, peker på at selv om amerikansk støtte har vært viktig for menneskerettighetsarbeidet, så var ikke USA alltid en god representant for liberale verdier under Den kalde krigen. Latin-amerikanerne og andre minoriteter må forøvrig få en del av æren for at USA valgte å inngå i menneskerettighetsregimet på 1940-tallet. I tillegg har internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner bidratt å sanke intern støtte i mange land.

Kort sagt; vi bør være bekymret for de mangfoldige utfordringene det liberale demokratiet står overfor, i det Samuel P. Huntington kalte den «tredje demokratiseringsbølgen».

Men det er ingen grunn til å gi opp menneskerettigheter. •

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Prøv DP

Prøv Dagens Perspektiv for kun 20,- første måned.

 


Nyhetsbrev

Dagens Perspektiv rett i innboksen hver formiddag? Meld deg på vårt nyhetsbrev.

* indicates required
Hvilket nyhetsbrev vil du motta?

Annonse