Annonse
forskning
Forskning og politikk
Noen ganger blir det støy rundt forskning og politisk uenighet om hva den viser. I dette innlegget forsøker direktør Tanja Storsul ved Institutt for samfunnsforskning å rydde i forholdet mellom forskning og politikk.
Tanja Storsul er direktør for Institutt for samfunnsforskning.
Debatt om forskning og forskningsresultater er viktig og bra. Samtidig er det viktig at forskning ikke forveksles med politikk. Her er noen tips om hvordan forholdet mellom forskning og politikk kan være mest mulig ryddig.
Noen ganger blir det støy rundt forskning. Det kan være alt fra uenighet om hva forskninga egentlig viser, til at man rett og slett liker noen resultater bedre enn andre.
Det er særlig i tilfeller med sterke motsetninger det blir politisk debatt om forskning. Forskning på spørsmål som migrasjon, ulv, og skatt dras ofte inn i politisk debatt. Noen trykker utvalgte forskningsresultater til sitt bryst. Andre stiller spørsmål ved om resultatene er så solide og trekker fram andre studier som viser noe annet.
Det er sunt både med politisk debatt og debatt om forskning. Men forskning er noe annet enn politikk. Her er noen tips som kan rydde litt i hva som er hva:
1. Offentlig politikk skal være kunnskapsbasert
Det er stor enighet i Norge om at offentlig politikk skal være kunnskapsbasert. Det er én av grunnene til at departementer og direktorater finansierer forskning. Dette gjør de ved å bevilge penger til Forskningsrådet, eller ved å lyse ut forskningsoppdrag direkte. Slike oppdrag kan for eksempel handle om å evaluere en reform eller politisk tiltak som er gjennomført, eller å lage kunnskapsgrunnlag for videre politikkutforming. Dagens pandemihåndtering illustrerer godt hvor viktig kunnskap og forskning er for å møte komplekse utfordringer. Beslutninger om tiltak er politikernes ansvar, men forskningsresultater danner viktig bakgrunn for politiske vurderinger og avgjørelser.
2. Forskning må være åpen om prosess og metode
Når forskning skal gi grunnlag for politikkutforming er det ekstra viktig at forutsetningene for resultatene er åpne. Hvilke problemstillinger som ligger til grunn og hvilken metode som er valgt styrer hva undersøkelsen kan si noe om.
Frischsenteret la nylig fram en forskningsrapport om formuesskattens virkninger på sysselsetting. Rapporten var skrevet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet. Antakelig hadde oppdragsgiver forventa andre konklusjoner enn de som kom. Etter at rapporten ble lagt fram har det blitt både politisk og faglig debatt om rapportens konklusjoner og metoder.
Beslutninger om tiltak er politikernes ansvar, men forskningsresultater danner viktig bakgrunn for politiske vurderinger og avgjørelser.
Det er selvfølgelig noen som avviser rapporten utelukkende på grunn av eget politisk ståsted. I kjølvannet av rapporten har det imidlertid også kommet mer nyanserte debatter, om ulike perspektiver på formuesskattens virkninger, og hvordan man best undersøker slike spørsmål. Dette skyldes blant annet at forskerne ikke bare presenterer konklusjoner, men også redegjør godt for hvilke metoder og data de har brukt. Dermed blir det mulig å vurdere hvilke forutsetninger resultatene bygger på og hva de sier noe om. Det er som det skal være.
Annonse
3. Oppdragsgiver bestiller spørsmål, ikke svar
I alle spørsmål om forskning og politikk er det helt avgjørende at oppdragsgiver aldri skal kunne kjøpe bestemte resultater og konklusjoner. Oppdragsgiver har som regel en konkret problemstilling de ønsker belyst. Noen ganger har de også legitime grunner til å si hva slags metode som skal benyttes, for eksempel om de ønsker en spørreundersøkelse eller kvalitative intervjuer. Men oppdragsgivers interesse skal og må holdes utenfor når forskerne konkluderer og presenterer resultatene.
4. Forskning gir sjelden bare ett svar
De fleste samfunnsfenomener er komplekse. Et forskningsprosjekt rommer sjelden alle sider av et spørsmål. Ta for eksempel retur av avviste asylsøkere. Her kan viktig forskning handle om muligheter for ny aktivitet i opprinnelseslandet, asylsøkernes egne preferanser, økonomiske konsekvenser av ulike scenarier, konsekvenser for barn, og mye mer. Poenget her er at forskningsresultater kan peke i ulik retning rett og slett fordi de ser på ulike sider av et spørsmål. Det er politikernes ansvar å veie disse hensynene mot hverandre.
Annonse
5. Åpenhet bygger tillit
Åpenhet er ikke et krav bare til forskerne, men også til politikere og myndigheter. Hvilket kunnskapsgrunnlag bygger de sine beslutninger på? Og hvilke hensyn har de veid mot hverandre? Er det forskning som peker i en annen retning enn de politiske konklusjonene, er det redelig også av politiske myndigheter å opplyse om dette samtidig som de argumenterer for at de har veid andre hensyn tyngre.
Det synes faktisk å være sånn at tilliten både til forskning og til politiske myndigheter kan styrkes av slik åpenhet. I løpet av de siste månedene med pandemihåndtering har det vært stor åpenhet om hvordan ulike hensyn kan stå mot hverandre, smitteverntiltak kan utfordre økonomi og arbeidsplasser, råd om sosial distanse skaper ensomhet osv. I denne situasjonen har både forskningsmiljøene og myndighetene vært åpne om usikkerheter og motstridende hensyn. Befolkningas tillit til forskning har økt. Tilliten til myndighetene har vært stabilt høy.
Åpenhet bygger tillit, også når spørsmålene er kompliserte og usikkerhetene mange.
