Annonse
Den åpenbare konklusjonen er at dagens, delvis statlig eide, industriselskap på ingen måte er oppstått som et resultat av et vellykket, aktivt statlig engasjement, skriver Bjørnar Barbogen. Foto: Torstein Bøe / NTB
Synspunkt
Synspunkt

Arbeiderpartiets aktive industri-eierskap

Bjørnar Barbogen er pensjonert bedriftslivsleder.

SYNSPUNKT. Da Jonas Gar Støre lanserte Arbeiderpartiets «nye» visjon etter landsmøtet nå i april, liknet det til forveksling den visjonen som Einar Gerhardsen lanserte på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945: Norge skulle møte den nye tiden ved en altomfattende, moderne industrireisning. Staten skulle eie selskapene. Lønnsomhet var intet tema.

I Støres versjon heter det at Norge skal møte den nye, grønne tiden med å etablere statseide selskaper. Og med aktivt, statlig eierskap. Lønnsomhet skal ikke lengre være bedriftenes eneste mål. Statlig nyetablering av arbeidsplasser og fremtidsrettet næringsvirksomhet skal komme i tillegg.

Allerede i 1953 må den daværende toppledelsen i Arbeiderpartiet ha forstått at det ikke er mulig å drive industri uten at kravet til lønnsomhet er det førende. Da inngikk Arbeiderpartiet et omfattende forlik med Høyre: Det «ideologiske kompromiss» som Rune Slagstad kaller det i sitt storverk De nasjonale strateger».

«Arbeiderpartiet skulle dominere i den offentlige sfære, de borgerlige i den private. Det systembestemmende element var kapitalistisk, men modifisert med andre verdier».

Selv om Arbeiderpartiet på dette tidspunkt hadde et solid flertall i Stortinget, forhindret det ikke at partiet avvek fra den sosialistiske linjen de hadde fulgt inntil da.

Det første alvorlige nederlaget for det sosialistiske styringssystemet til Arbeiderpartiet kom med Kings-Bay ulykken i 1961. Da ble det åpenbart at sosialdemokratisk politikk ikke var tryggere for arbeidsfolk enn den kapitalistiske.

I 50- og 60-årene var de største statlige engasjementene i økonomisk betydning jernverket i Mo i Rana, aluminiumsverket i Årdal og Norsk Hydro. Den eneste suksessfulle av disse bedriftene var Norsk Hydro, en bedrift som ikke hadde oppstått gjennom en statlig, aktiv næringspolitikk. Norsk Hydro hadde som privat selskap selv opparbeidet seg til å bli en av landets teknologisk ledende og mest veldrevne bedrifter. Krigsoppgjøret i 1945 førte til at den norske stat fikk den daværende tyske eierandelen i Hydro, en andel på hele 45%.

I løpet av 70 og 80-årene gikk både Jernverket, Aluminiumsverket og de fleste andre statseide bedrifter, som Kongsberg Våpenfabrikk, Nye Tofte og Raufoss Ammunisjonsfabrikk med store underskudd. Noe som førte til både konkurser og restrukturering. Og tapte skattepenger.

I slutten av 1970-årene ble det igangsatt et arbeide med å modernisere Arbeiderpartiets industri- og eierskapspolitikk. Sentralt i dette arbeidet var tidligere industriminister Finn Lied som ledet et utvalg nedsatt av regjeringen Nordli for å stake ut en ny kurs i næringspolitikken. Utvalget tok et kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets aktive, feilslåtte og svært kostbare næringspolitikk. Markedsøkonomien skulle (igjen) være styrende. Men markedskreftene måtte reguleres gjennom rammebetingelser (lover, skatter og forskrifter). Dette ville i lengden være best også for den samfunnsøkonomiske lønnsomheten.

Staten er i dag inne som eier i flere av store selskaper på Oslo Børs.

Omdanningen forvaltningsbedriften Televerket til Telenor var en nødvendig og logisk konsekvens av de store globale og teknologiske endringene i tele- og datasektoren på 1990-tallet. Ikke ut fra ønsket om at staten skulle drive en aktiv industripolitikk.

Etableringen av Statoil var etablering i et godt opparbeidet og lønnsomt marked som olje og gass. Etablering i et slikt marked kan ikke sammenliknes med å etablere selskaper i næringer med både usikker lønnsomhet og ny teknologi. Statoil lot seg lære opp av de de store og etablerte oljeselskapene som hadde monopol på store deler av den viktige teknologien og som hadde gode kunnskaper om markedet. Risikoen ved denne etableringen var nærmest fraværende.

Som en «siste krampetrekning» forsøkte Arbeiderpartiet seg igjen med aktivt og selektivt eierskap gjennom statlig etablering av vindusproduksjon i Årdal og ved å tilføre 5 milliarder til Aker Kverner Holding. Begge forsøkene endte dårlig for oss skattebetalere. Vindusproduksjonen i Årdal gikk konkurs. Og staten gikk ut av Aker Kverner Holding med et antatt tap på ca 4,5 milliarder (E24).

Den åpenbare konklusjonen er at dagens, delvis statlig eide, industriselskap på ingen måte er oppstått som et resultat av et vellykket, aktivt statlig engasjement. Dagens vellykkede form for statlig eierskap er i stor grad en konsekvens av flere mislykkede forsøk på aktivt statlig eierskap. Det er oppstått gjennom kostbare nedleggelser, omfattende omlegginger av statens eierskapspolitikk, delprivatiseringer og avskaffelse av selektive støttetiltak. I tillegg er det etablert en struktur og lovgiving som sikrer at staten har en «armlengdes» avstand til bedriftenes ledelse. Dermed sikres like og forutsigbare betingelser for alle aksjonærer. Slik sikres også at investorer har stor tillit til norske selskaper med stor statlig eierandel. Og at selskapenes verdisetting ikke skades.

Det tjener vi alle på.

 

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse