Annonse
Søpla i havet og langs kysten omtales ofte som eierløst avfall, fordi man som regel ikke vet hvem som har eid og tapt eller kastet gjenstandene, skriver Jan-Gunnar Winther og Anne Katrine Normann ved Senter for hav og Arktis. Foto: iStock
Synspunkt
Synspunkt

Forurenser bør betale – også for plast i havet

Jan-Gunnar Winther er direktør og Anne Katrine Normann prosjektleder ved Senter for hav og Arktis.

SYNSPUNKT. Ett av vår tids alvorligste og mest synlige miljøproblemer er plastforurensning av havet. Plast i forskjellige varianter og størrelser skader dyr, økosystem, økonomi og til syvende og sist oss selv. Vi har et godt og omfattende regelverk som skal hindre forurensning. Lover og regler er en nødvendig ytre ramme som skal fylles med forvaltning, oppfølgning, etterlevelse og sunn fornuft.

Heldigvis har det skjedd en holdningsendring. Vi rydder strender og er mer bevisst skadene ved forurensning enn før. Stadig flere private og offentlige aktører gjør en stor innsats for å bremse forurensningen av havet. Det hjelper. Men forsøpling av havet er fremdeles et problem til tross for at det er ulovlig og overtredelse kan straffes med bøter og fengsel.

«Forurenser betaler» er et etablert prinsipp som er innbakt i avgiftssystemet. Miljøavgifter inngår i prisen på for eksempel biler eller drivstoff. På den måten forhåndsbetaler vi for at vi forurenser. Alternativt betaler vi etterskuddsvis ved at den som forurenser jord, luft eller vann må betale kostnadene ved rensing eller tilbakeføring av naturen til opprinnelig tilstand når skaden har skjedd.

Men når det gjelder plastforsøpling av havet, kommer forurenser betaler-prinsippet til kort. Når man ferdes langs kysten, skjønner man at det er lav risiko for å bli oppdaget og straffet hvis man forsøpler. Langs strendene er det tilsynelatende uendelige mengder tauverk, emballasje, tapte og utrangerte fiskeredskaper og husholdningsavfall av plast.

Informasjon om at Økokrim vurderer plastforurensing som en trussel og risiko har allmenn interesse, og vil være forebyggende

Søpla i havet og langs kysten omtales ofte som eierløst avfall, fordi man som regel ikke vet hvem som har eid og tapt eller kastet gjenstandene. De kan ha kommet langveisfra. Dermed kan forurenser betaler-prinsippet vanskelig legges til grunn, fordi det er ingen å sende regningen til. Her er paralleller til andre aktiviteter til havs som er i utakt med lover og regler. For eksempel har fiskerikriminalitet gitt oss de tre U-ene – ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Det er rett og slett lettere å unngå å bli tatt for ulovligheter på havet enn på land. Men det er i ferd med å endre seg.

Økokrim er blant mange som er bekymret for tilstandene på havet. I sin trusselvurdering for 2020 skriver de at «økt trafikk av fartøy langs kysten vil sannsynligvis øke trusselen for marin forsøpling og dumping av plast i havet», og at marin forsøpling skal behandles som alvorlig miljøkriminalitet. Det tok Vestfold tingrett på alvor like før jul i 2020, da de dømte en mann til 60 dagers ubetinget fengsel for å ha brutt forurensnings- og havneloven. Mannen hadde unnlatt å melde fra til myndighetene da flytebryggene han fraktet på sjøen slet seg, drev i land og ble slått i stykker, med den følgen at store mengder isopor havnet i skjærgården i Grimstad. Det var første gang en person ble idømt fengselsstraff for plastforurensning i Norge.

Noen vil mene man ikke kan forvente alle og enhver skal kjenne til lover og regler. Det mente derimot ikke Vestfold tingrett som i dommen påpeker kravet om allmennkunnskap: «Det har vært mye snakk om plastforurensning, også på havet de siste årene. Til tross for dette varslet han ingen og bidrar dermed ikke til at mest mulig av isoporen blir fanget opp». Altså burde man vite bedre. Alvoret for miljøet ble også påpekt: «Den fare som isopor utgjør når den brytes ned til så små partikler at den blir en integrert del av naturen rundt seg, er svært alvorlig».

Til tross for at rettsvesenet fastslår at folk flest bør vite at man ikke skal forsøple havet, skjer det paradoksale at selv avfallsbedrifter – som udiskutabelt burde vite bedre – forsøpler og forurenser. Et avfallsanlegg for kasserte bildekk, den desidert største kilden til mikroplast i havet, ble nylig politianmeldt av Naturvernforbundet og Statsforvalteren i Vestfold og Telemark for ulovlige utslipp av oppklipte bildekk til sjø. En undervannsdrone dokumenterte store mengder dekkavfall på havbunnen ved avfallsanlegget.

Det som nylig har skjedd i vestfoldsområdet kan høyeste grad gjøre seg gjeldende i våre nordlige farvann. Jo lenger nord man kommer, jo større andel av marin plastforsøpling stammer fra fiskeriaktiviteter. Forståelig nok skyldes forsøplingen delvis uhell som følge av vær, vind og plassmangel ombord. I tillegg vet vi at mange små fiskerihavner mangler tilrettelegging for at fiskefartøy enkelt skal kunne levere egenprodusert avfall, utrangerte redskaper, og søppel de plukker med seg fra sjøen.  Inntil avfalls- og søppelhåndtering er på plass, risikerer normalt sett lovlydige yrkesutøvere utilsiktet å bli forurensere.

Det er bra for miljø, dyrehelse, folkehelse og personlig helse at det ikke er plast i havet. Et slikt perspektiv påkaller flere reguleringer og bedre kontroll. Fra myndighetshold vil det være god samfunnsøkonomi å styre arbeidet med å tilrettelegge for majoriteten som bestreber å etterleve lover og regler. Så tar rettsvesenet seg av de andre. Frivillighet og tillit er sterkt og virkningsfullt, og må fortsette å komplementere strenge reguleringer og bedre kontroll for å redusere plastforurensing.

Vi vet at informasjon hjelper, og at informasjonskampanjer bidrar til holdnings- og atferdsendringer. Sortering av husholdningsavfall er et godt eksempel på det. Informasjon er en nøkkelfaktor også i arbeidet mot plastforurensning av havet. Informasjon må komme jevnlig og være tilpasset nye situasjoner og utvikling. Informasjon om at Økokrim vurderer plastforurensing som en trussel og risiko har allmenn interesse, og vil være forebyggende. Informasjon om alle innovasjonsmulighetene som ligger i arbeidet med å redusere og reversere plastforurensningen vil ha både forretningsmessig verdi og være av allmenn interesse. For eksempel bidrar fiskerinæringa i det viktige arbeidet for sporing av tapte fiskeredskaper, slik at utrangerte og tapte fiskeredskaper ikke lenger er eierløst avfall. Dermed er man et langt skritt på vei mot at forurenser betaler-prinsippet blir gjeldende også for de som forurenser havet.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

 

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse