Støres «kjekt å ha»-plan for Norge

Når Egon i Olsenbanden sa «Jeg har en plan», visste alle at det var alvor. Han kunne legge til: «Alt er taima og tilrettelagt.» Et nytt brekk var på gang. Egon visste at planen var halve jobben. Ingen resultater uten en skikkelig plan.

Regjeringen har neppe følt på plage og ubehag i høst over å ikke ha en skikkelig plan for hva de skal holde på med de neste fire årene. De har tross alt et gedigent budsjett, programmet som Aps landsmøte har vedtatt og Perspektivmeldingen – for dem som liker å dykke lenger ned i tall og trender enn de fleste.

Regjeringen har ikke vært opptatt av å lage en regjeringserklæring for seg selv. De vil heller ikke påføre seg selv så mye vondt de vet det blir ved å prøve å få Sp, Rødt, SV og MDG med på en plan for hva som skal skje de kommende fire årene. De forbereder seg heller på to saftige stridigheter hvert år – én om statsbudsjettet og én om revidert budsjett.

Planen for Norge

Denne uken klinket Jonas Gahr Støre til med «Regjeringens plan for Norge». «Statsministeren taler og svarer på spørsmål», het det i presseinvitasjonen. Noen journalister hadde visst forventet å få være med på noe stort. Det er ikke hver dag regjeringen legger fram en plan for landet.

Støres plan varslet ingen kursendring. 

Det ble heller ikke lansert nye tiltak.

«Regjeringens plan for Norge» er blitt en oppsamling av selvfølgeligheter. Høyre sier de er enige i alt som står der.

Planen oser av profesjonell kommunikasjon – og det er mange velgere dørgende lei av. Planen er strukturert rundt fem trygghetsdimensjoner: trygghet for økonomien, for arbeids- og næringslivet, for barn og unge, for helsen og for landet. Under denne «trygghetsparaplyen» befinner det seg 26 kulepunkter.

Journalistene kommer til å bli like lei av å høre om «Regjeringens plan for Norge» som de i sin tid ble av Jaglands «Det norske hus».

I går varslet Donald Trump at han akter å tale til det amerikanske folk på TV natt til torsdag. Det blir garantert selvskryt på høyt nivå, tvilsomme påstander vil bli bragt til torgs med sekunders mellomrom, men talen kan også inneholde beskjed om viktige grep som skal foretas – om Trump ikke ombestemmer seg. Det vet vi kan skje, før vi vet ordet av det.

Trumps tale vil neppe inneholde en like høy stabel av selvfølgeligheter som «Regjeringens plan for Norge». Jonas Gahr Støre serverte ikke et eneste ord som ikke var balansert og gjennomtenkt. De fleste ordene Trump serverer, er det motsatte: ubalanserte og lite gjennomtenkte.

Finanstalen

Den beste talen som er holdt i regjeringens regi i år, er finansminister Jens Stoltenbergs finanstale. Den var tydelig, faglig sterk og pedagogisk nok til at folk flest fikk med seg poengene.

Vi har sentralbanksjefens årstale. Advokatforeningens leder holder en god tale ved årsmøtet. Det er holdt mange gode taler ved Fritt Ords prisutdelinger.

Det kan være noen gode taler innimellom på NHOs årskonferanse, men de har fått det for seg at det ikke går an å slippe noen til i mer enn 17 minutter.

Noen statsråder inviterer også til årstaler.

Jonas Gahr Støre skulle ha grepet muligheten til å holde en tale til det norske folk. Her burde han stått fram som noe helt annet enn en budbærer for politisk PR-språk.

Støre burde bedt om plass til å utfolde seg som det han er – en intellektuell med solid oversikt over det som rører seg i internasjonal kultur og samfunn. 

Han burde droppet partipratet og all retorikken rundt Ukraina og heller snakket om det som skjer i Frankrike, Tyskland, spenningene innad i EU, om advarslene fra Habermas om demokratiet og sosiale medier, høyrekreftene og presentert noe nytt innen samfunnsvitenskapen.

Støre kan med troverdighet og dyktighet bidra til at vi forstår bedre den verden vi lever i.

I en tid hvor podkastepisodene varer både én og to timer, bør Støre i alle fall få 45 minutter. Ikke noe PowerPoint, men et par skisser han kan tegne der og da går bra. Jens Stoltenberg kan bidra her.

Neste år bør Støre droppe å snakke PR om regjeringspolitikk som få er interessert i å høre på. Han bør legge lista høyere og gi oss noe vi ikke har, men trenger – å se politikken i et større globalt, idéhistorisk perspektiv.