Et barn og avmakt framfor hat og makt

Alexandre Dumas’ Greven av Monte Cristo, som ligger på NRK for tiden, forteller historien om Edmond Dantès, en ung og lovende sjømann som blir falskt anklaget for forræderi av misunnelige rivaler. Han blir arrestert og ført til den beryktede fangeøya Château d’If uten rettssak. De som havner her, kan ikke regne med å komme herfra med livet i behold.

I fengselet møter han den lærde Abbé Faria, som avslører hemmeligheten om en enorm skatt gjemt på øya Monte Cristo. Etter Farias død klarer Edmond, etter 15 år, å rømme, finner skatten og blir ufattelig rik.

Med sin nye identitet som Greven av Monte Cristo planlegger Edmond en intrikat hevn mot dem som ødela livet hans. Han infiltrerer deres liv, manipulerer hendelser og avslører deres korrupsjon og grådighet.

Han oppsøker en kirke der presten tror han vil avlevere sitt skriftemål. Men Edmond forklarer at han er kommet for å ta hevn. Presten advarer, men greven har bestemt seg. Hevn er hans drivkraft. Han ser seg nærmest som et instrument for guddommelig rettferdighet. Det handler om mer enn bare oppreisning for ham selv.

Hevn somm oppgave

Hevnen blir hans altoppslukende livsoppgave. Den skal ikke være rask og brutal, men avansert og ta tid. De første motforestillingene melder seg når han ser hvordan uskyldige – barn, ektefeller og andre – rammes. Han må også innrømme at hevnen ikke gir ham det han søker. Han finner ingen glede i den rettferdige hevn han gjennomfører. Til slutt innser han at det kun er via forsoning, å legge uretten som rammet ham bak seg, han kan finne ny mening i livet.

Hevnens besettende makt er også tema i Moby-Dick, skrevet av den amerikanske forfatteren Herman Melville. Den handler om kaptein Ahab, som er besatt av å fange den hvite hvalen Moby Dick, som en gang ødela foten hans. Historien kulminerer i en dramatisk jakt på Moby Dick. Ahab trosser alle advarsler og setter mannskapets liv i fare. Det ender med at skipet blir ødelagt, Ahab dør, og kun én av mannskapet overlever.

Julefortellingen handler om det stikk motsatte. Det var nok av urettferdighet og grunner til hat for et undertrykket folk. Men hat fører ikke fram. Å la seg styre av hat kan like godt føre oss utfor stupet.

Julefortellingen utfordrer oss til å se at livets mening ikke handler om å få rett, ta hevn og gjøre opp for urett. Det mennesker trenger, kommer utenfra – som en gave, i et sårbart barns skikkelse, som svakhe heller enn styrke.

Et barn kommer til verden under de elendigste forhold. To utslitte foreldre må ta til takke med et fjøs sammen med kyr, okser, esler og sauer. Varmen fra dyrene gjør godt. Jesus overlever.

Det gikk bra – så lenge det varte. Men Maria og Josef ble varslet om at alle nyfødte guttebarn som kunne true makten, skulle tas livet av. De la på flukt til Egypt

Datidens pariakaste 

Det kom noen representanter fra datidens pariakaste, gjetere, for å gratulere Maria med hennes førstefødte, og de hørte englesang. Men i det store og hele er julen en fortelling om avmakt og svakhet.

Det meste av det Jesus sa og foretok seg senere i livet var annerledes og provoserende. Han var et alternativ som truet de bestående makthierarkiene. Derfor måtte han flykte til Egypt.

Det går en linje fra de elendige forholdene i stallen, flukten til Egypt og Golgata, der Jesus ble korsfestet

De troende ville ikke gå med på at historien om Jesus sluttet her. De trodde han sto opp fra de døde – og begynte å leve mest mulig i samsvar med det Jesus sa og foretok seg.

Keiseren i Rom forfulgte de kristne et par hundre år. Den kristendommen viste seg å være mer bærekraftig enn andre trosforestillinger på den tiden. I 380 gjorde keiser Theodosius like godt kristendommen til statsreligion.

Fra da av blir det mer pomp og prakt, glitter og stas. Troen blir de mektiges religion. Kirken får mye makt. Til slutt mistet de av syne «barnet på leie av strå og fattige gjetere», mente Martin Luther.

Den historien skal vi fortelle i den første papirutgaven i 2026, som skal handle om «kontroll».