– Hun er den eneste som kan ta over

På sin vakt har han rapportert til fem ulike justisministre – flere enn alle hans forgjengere til sammen. Men etter seks turbulente år på toppen av norsk politi, ble det denne uken kjent at Odd Reidar Humlegård ikke søker nytt åremål som politidirektør og fratrer stillingen i november.

– Jeg velger rett og slett å ikke søke et nytt åremål. Politiet har gjennomført betydelige endringer de siste seks årene. Nå er vi på vei over i en annen fase, og det kan kreve nytt lederskap med andre tanker, og nytt blod på toppen, sier Humlegård (57) til NTB.

Dermed skal Solberg-regjeringen, med justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) i spissen, for første gang utnevne en ny toppsjef for politiet her i landet.

Klar favoritt

Det skjer samtidig som etaten er midt i tidenes største omstrukturering gjennom Nærpolitireformen, og kritikken hagler fra Riksrevisjonen og opposisjonen for manglende terror- og objektsikring. På toppen av det hele sliter politiet internt med en rekke varsler om sviktende oppfølging av saker og gjengjeldelse fra ledere det blir varslet mot.

– Politiet trenger en sterk, klar og tydelig leder som har resultatfokus. Politireformen har slått sammen politidistrikt med helt forskjellige kulturer som skal jobbe sammen. Det tar tid og er krevende å få en slik organisasjonsstruktur til å fungere. Man trenger gode egenskaper på toppen for å samle organisasjonen og oppnå en felles kultur, sier avtroppende leder av juristforbundet, Curt A. Lier, som tidligere har vært politiinspektør i Oslo.

Lier mener også at det er på tide at en kvinne får jobben igjen. Og han har en soleklar favoritt.

– Vi trenger en person som er god til å fronte politiet utad – bedre, mener jeg, enn det forgjengeren har vært – og i tillegg en som klarer å utvikle politiet til en slagkraftig organisasjon. Benedicte Bjørnland, PST-sjefen, synes jeg hadde vært en god idé. Hun er det naturlige valget, mener han.

Dagens Perpsektiv har vært i kontakt med flere sentrale kilder i politi-Norge som mener det samme.

Trenger fremdrift

For utfordringene står i kø, og fremst står Nærpolitireformen. Så sent som i juli meldte tillitsvalgte i elleve av tolv politidistrikter om kriselignende tilstander. Ifølge NRK kunne de vise til lav bemanning og saker som blir liggende urørt lenge. Politimestrene i mange av de samme distriktene har ikke ønsket å kommentere hvordan de opplever reformen, noe den politiske opposisjonen mener er «pinlig».

– Det er maktpåliggende at vi får dette raskt på plass, for vi begynner å se en del mulige negative konsekvenser av reformen. Eksempler på dette er oppblomstring av gjengkriminalitet og at alvorlig kriminalitet, som for eksempel sedelighetsforbrytelser ikke blir etterforsket tidsnok, sier Lier.

– Det er viktig at vi får tatt ut effektene av reformen så fort som mulig, slik at vi får gjort noe med de problemene. Det er kanskje det aller viktigste, mener han.

Og da trengs en kandidat med kjennskap til både arbeidet som allerede har blitt lagt ned og organisasjonen.

– Etter mitt syn så kommer man ikke inn fra venstre til stillingen som Politidirektør. Man trenger en person med etatskunnskap, som har vist at han eller hun kan levere på et høyt nivå. Slik jeg ser det, er det i dag bare én person i norsk politi som over tid har vist at hun klarer å lede en stor organisasjon på en god måte og som har tilstrekkelig gode resultater å vise til. Derfor vil det være naturlig at hun overtar, mener Lier.

Samarbeid i kryssild

Mens Lier vektlegger å håndtere komplekse problemstillinger, mener hans fagforeningskollega Sigve Bolstad, som leder Politiets Fellesforbund, at den nye direktøren må flytte søkelyset til «kjerneoppgavene i norsk politi».

– Back to basics; primæroppgavene til norsk politi, nemlig å sikre demokratiet og beredskap, sier han.

Det innebærer kjennskap til trepartssamarbeidet og samspillet i arbeidslivet, mener Bolstad.

– Vedkommende må gjerne ha noen tanker og vyer om i hvilken retning norsk politi skal utvikle seg fremover. Men dette må skje i en medbestemmelsesprosess, sier Bolstad.

Han mener i motsetning til Lier at ting har skjedd for fort, og at personen som tar over for Humlegård må ta én ting av gangen. Han viser blant annet til at særorganutvalgets utredning, der det ble foreslått å legge ned både Utrykningspolitiet og Politiets utlendingsenhet, ble lagt i en skuff fordi «kapasiteten til politiet og ellers var sprengt».

– Det ble for mye på en gang. Vi prater om mennesker som skal tilpasse seg. Så det må være en person som skjønner dette. Det er begrenset hvor kjapp en fremdrift skal være, samtidig som de løpende oppgavene skal gjennomføres på en god måte, sier Bolstad.

– Det har blitt for mye New Public Management. Man har gått gradvis over til mer styring enn ledelse. Og det er delvis forståelig. Humlegård skal ha for det; han har stått i en ekstremsituasjon med en kryssild av forventninger fra publikum, ansatte og politikere.

– Ekstremsport

Førsteamanuensis Rune Glomseth ved Politihøyskolen sier at han, i likhet med store deler av politimiljøet, ble overrasket da Humlegård annonserte at han ikke kommer til å søke nytt åremål. Han mener likevel at begrunnelsen for fratredelsen er god nok.

– Det å være politidirektør er svært utfordrende. Jeg vil karakterisere det som en form for ekstremsport, sier han.

– Det innebærer å kunne navigere i et svært varierende politisk landskap. Vedkommende må både kunne lede effektivt drift og reform. Videre må vedkommende evne å tenke og lede strategisk i en oppdragsbasert kultur. Dette stiller store krav til strategiske evner og til evne til å etablere, handle i og vedlikeholde en rekke ulike nettverk.

Han viser til at det er et voldsomt arbeidspress, med mange og sterke ulike krav og forventninger knyttet til jobben.

– En politidirektør må tåle å leve i og håndtere krysspress. Og stadig er han/hun utsatt for kritikk. Og ikke minst tåle og mestre motstand. Dette betyr at vedkommende som skal ha denne rollen må ha tykk hund, være en svært robust person, sier Glomseth.