Hoppet av leder­karusellen

For de fleste næringslivs­ledere kommer det en dag der tanken på å trekke seg ut, uvegerlig dukker opp. Vi har snakket med fire ledere som «tok steget og 'hoppet av'».

Det kan være mange grunner til at man som leder ønsker å hoppe av og begynne for seg selv eller med noe helt annet. Realisere egne ambisjoner og drømmer. Slitasje. Åpne opp for nytt blod. Prioritere egen familie. Konflikt eller uenighet med selskapet der en er ansatt eller leder.

Det er likevel et stort sprang fra å tenke tanken til faktisk å ta steget. Jobben som næringslivsleder gir sikkerhet sammenliknet med å stå på egne bein, og for de fleste, sannsynligvis en heftig lønn på toppen. Steget ut i det ukjente forrykker balansen. Det er litt som å hoppe uten å være sikker på om fallskjermen bærer.

Dagens Perspektiv har snakket med fire næringslivsledere som har tatt sjansen, hoppet uten å vite helt hvor de ville lande. Felles for alle fire, et til to år etter, er at de ikke angrer et sekund. Deres historie og grunn til å ta steget er forskjellig, men rommer også mange fellestrekk.

De fire, Ole Kvelstad, Morten Walde, Ivar Hillestad og Ivar Borge, har alle tilhold i Bergen. Kvelstad var advokat og partner i Advokatfirmaet Rasmussen & Broch. Walde valgte å gå av som konsernsjef i Beerenberg. Hillestad var advokat, partner og leder for Bergenskontoret i Advokatfirmaet Hammervoll Pind, mens Borge sluttet som partner i PwC og leder for PwC Consulting Bergen.

De fire tidligere næringslivslederne samlet seg på en mørk vinterdag for en samtale om prosessen de har vært gjennom.

Hvorfor?

Ivar Hillestad: Det å slutte er skummelt, men det går stort sett bra. Men før du kommer så langt, er hele prosessen som leder fram til at du tar steget utrolig ressurskrevende. Den tar fokus fra jobben og krever mye av deg. Jeg var ikke misfornøyd i jobben. Jeg hadde en kjempebra portefølje og kolleger som faglig sett var veldig dyktige. Men etter hvert hadde vi ulike tanker om hvordan vi skulle gå videre.

Ivar Borge: Det handler om hvem du egentlig er. Jeg pleier å si at det er to ting ingen kan ta fra deg. Det ene er kunnskapen og erfaringen din. Det andre er relasjonene dine. Det får du en skikkelig test på når du står der alene og ikke lenger har en logo å gjemme deg bak. Før kunne jeg gjemme meg bak den store PwC-logoen med 200.000 ansatte i verden. Det var som et skjold. Plutselig står du kliss naken. Jeg er enig, det er skummelt. Men for meg har det vært et eventyr.

Ole Kvelstad: Det er jo i retrospekt. Når du står på hoppkanten, så er avgrunnen stor. Men min erfaring, og det tror jeg gjelder for de fleste, er at når du har gjort hoppet, så lander du trygt på beina og får masse drømmer realisert.

Morten Walde: Jeg var i Beerenberg i 24 år – 10 av dem som konsernsjef – det var en helt fantastisk reise. Og mye av fundamentet for fremtiden, som langsiktig finansiering, ordrereserver på 10 milliarder kroner og robuste styringsmodeller, var på plass i 2018. Det ble åpenbart for meg at selskapet ville klare seg veldig godt også uten min tilstedeværelse. Da var det en fin anledning til å sende stafettpinnen videre.

Andre ser det først

Ivar Hillestad: Jeg fant ut at jeg måtte vekk, at jeg bare måtte hoppe. På det tidspunktet var jeg åpen for å gjøre hva som helst. Men jeg hoppet uten å vite hva som møtte meg nedenfor. Likevel tenkte jeg at «jeg har vært 25 år i business», og at det måtte kunne gi noe.

Ivar Borge: For meg var det en sum av tre ting. Det ene var at jeg lenge har sagt at før jeg er 50, har jeg lyst til å gjøre noe annet. Det andre var at jeg kjente på fallende motivasjon, spesielt etter de to siste sommerferiene. Den tredje årsaken for meg var at jeg begynte veldig forsiktig med å diskutere med folk jeg har høy tillit til. Responsen jeg fikk var at ja, men da kan du jo være med i dette styret her eller dette der. Det å teste dette forsiktig og så få en slik utrolig respons, det var også utløsende.

Morten Walde: Innledningsvis testet jeg bare vurderingene på min kone, og hun trodde vel egentlig ikke helt på meg før den dagen jeg trådte ut.

Ivar Borge: Jeg har vært gift i 30 år, og det er ingen som kjenner meg bedre enn min kone. Hun kjente på at jeg ikke var i modus eller i balanse eller hadde det optimalt. Min kone var den som var aller mest klar når jeg tok beslutningen. For meg var det bra å ha støtte hjemmefra. Hun så det før meg.

Ole Kvelstad: Det handler også om roller, for du er jo lojal i det prosjektet du holder på med. Du legger litt til side signalene. Derfor kan det være lettere for din bedre halvdel å se signalene. Jeg opplevde det samme som deg. Jeg følte at jeg måtte løfte blikket og finne en annen arena. Det var en prosess som tok tid for meg.

Morten Walde: For mitt vedkommende gikk det fort. Fra jeg luftet muligheten hjemme og til jeg involverte styreformannen i prosessen, gikk det vel to uker. Tankene begynte selvsagt lenge før det, de gjorde jeg egentlig allerede da jeg tiltrådte i 2008: Det å være konsernsjef i et stort og internasjonalt selskap er en epoke som bare vil vare i x antall år. Det ligger i rollens natur. Tempoet i mitt tilfelle var kanskje også litt styrt av at da jeg gikk av som konsernsjef, tiltrådte jeg samtidig konsernstyret i Beerenberg, slik at navlestrengen ikke ble kuttet helt.

Ole Kvelstad: Etter så og så mange år, er det rett og slett slik at du bør bytte? Jeg har en antagelse om at man ikke bør sitte i samme system en hel yrkeskarriere, av mange grunner, men kanskje spesielt fordi det kan være vanskelig å holde motivasjonen oppe. Du svir rett og slett litt av kruttet, og da er det godt for deg å få helt nye rammer.

Større frihet

Ivar Hillestad: Når det gjelder styrearbeid er det veldig mye god forskning som sier at det skal være utskiftninger i styret hvert fjerde år. Ellers blir det forgubbing. Det har en verdi i seg selv for organisasjonen – ikke bare for deg selv. For egen del hadde jeg allerede sluttet et halvår før jeg tok steget, jeg gikk rundt og var egentlig ikke motivert.

Ivar Borge: Sett fra innsiden av selskapene er det ingen tvil om at det er for mange som sitter for lenge. Flere selskaper har innført insentiver for at man skal gi seg fra 55 år.

Morten Walde: Det er et godt poeng. Som konsernsjef i et stort og komplekst selskap, var timing viktig. I Beerenberg hadde vi kontinuitet på eiersiden, på styresiden og i ledergruppen. Da var det perfekt at jeg skapte endring ved å gå ut.

Ole Kvelstad: Det er et spenningsforhold i de liberale yrkene, som for advokater og konsulenter, med den friheten som tradisjonelt har ligget i yrkene våre. Som blir bokset inn i de store selskapene som PwC og advokatfirmaer. Dette spenningsforholdet blir større jo høyere du kommer i organisasjonen. Det gir en drivkraft til å løfte blikket for mange.

Ivar Hillestad: For meg har det mest positive med å hoppe av vært større frihet. Jeg startet eget firma som var bygget på de verdiene som jeg mener er riktig. Det er mindre rigid og byråkratisk.

Ivar Borge: Jeg har jo ikke gått inn i ett selskap igjen og opplever at friheten har en litt annen dimensjon. Jeg har gått inn i en rekke selskaper. Det betyr at i sum jobber jeg mye, men jeg trives veldig godt med det. Men friheten til faktisk å kunne ha noen langhelger på fjellet, mye mer enn jeg hadde før, eller reise på ferie i to uker utenom ferietiden, det var utenkelig i den forrige jobben. Det er befriende ikke direkte å ha personalansvar.

Bruke seg selv

Morten Walde: Én av de tingene jeg er mest stolt av, er at det Beerenberg jeg forlot, er et selskap av solid støpning som har stevnet videre med minst like god styringsfart i ettertid. I dag er jeg uavhengig idet jeg hovedsakelig driver med aktiv kapitalforvaltning av egne midler – i tillegg til ulike styreverv og medfølgende rådgivning – hvilket er både berikende og givende. Nå har jeg mer fritid enn tidligere. Det åpner for mer reising, aktivitet og samvær med familie/venner, hvilket i større grad var nedprioritert tidligere.

Ole Kvelstad: For min del var det litt annerledes. Litt av nøkkelen var kanskje det en kan kalle uforløst potensial og ambisjoner. Jeg hadde helt frie rammer, jeg kunne gjøre hva jeg ville og jobbe når jeg ville. Men jeg kom til det punktet at jeg er nå 50 år og jeg har fremdeles mye jeg har lyst å gjøre. Jeg følte at jeg måtte løfte blikket og finne en annen arena.

Ivar Borge: Jeg tenker at jeg får lov til å jobbe med utrolig mange gøye ting sammen med dyktige mennesker. Nå får jeg brukt meg selv på en helt annen måte, og har samtidig skin in the game gjennom eierandeler i ulike selskaper. Både eierskap og variasjon er viktige motivasjonsfaktorer for meg.

Ivar Hillestad: Det er viktig for meg å ha det kjekt i jobben. Tidligere – og det har litt med byråkrati å gjøre – var det slik at du måtte levere det og det i morgen. Nå kan jeg i mye større grad velge hvem og hva jeg vil jobbe for.

Morten Walde: Ethvert samfunn og selskap trenger byråkrati, det er grunnsteinen for å kunne drive systematisk, men når det blir unødvendig byråkratisk, blir det en kraftig hemsko.

Angrer ikke

Ole Kvelstad: Vi sitter fire stykker her som har vært litt heldige der alle har tatt regi på skiftet selv – og det har gått bra. Men jeg har en god del eksempler på venner og andre som har vært ledere i større organisasjoner, som på grunn av omorganiseringer, har stått uten jobb uten at det har vært i egen regi. De sliter. Flere av dem har gått flere år før de har fått noe som helst. De som ikke har hatt regien selv, de faller i en svart hull.

Ivar Hillestad: Vi har jo hoppet frivillig. Hvis du blir tvunget ut, så mister du kanskje selvtillit og selvfølelse.

Ivar Borge: Jeg har utallige ganger blitt spurt om jeg angrer. Refleksen er «nei», for du vil jo gjerne fremstå som at det har vært vellykket, men jeg mener virkelig at det er en realitet. Det har selvsagt vært noen utfordrende sider ved å hoppe av, men alt i alt så tror jeg ikke noen av oss hadde sittet her om vi ikke mente det var bra alt i alt.

Ole Kvelstad: Dette handler jo også om den prosessen som ligger bak. For du har gjort den vurderingen 101 gang før du tar beslutningen.

Ivar Borge: Jeg savner en del av de folkene jeg tilbrakte mye tid med. Når du slutter i en stor bedrift, så mister du også et stort fellesskap, du havner litt i et vakuum. Da må du reetablere et nytt fellesskap rundt deg, finne en måte å bli en del av noe. For egen del føler jeg at jeg har blitt en del av flere ulike nettverk og fellesskap på en måte som gir meg enda mer nå enn tidligere.

Ivar Hillestad: Jeg har ikke angret, men hvis jeg skal si noe generelt, er det klart at det er viktig at man har planlagt det økonomiske, at det ikke blir en stressfaktor.

Morten Walde: Det viktigste når en skal tenke nytt, er kanskje å ha en humankapital i banken. Så er det aldri en ulempe å ha litt finansielle midler i krigskassen. For egen del har jeg ikke angret på min beslutning, men jeg har følt sorg. Du har ikke lenger den tette relasjonen til mennesker du har jobbet med i veldig mange år.