– For oss er det viktigste å være åndelige ledere

«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av mennesker!» Matteus evg. 5: 13a.

Meningen med dette er å ha saltet «i seg selv...». Lukas mente at saltet som har mistet sin kraft, ikke engang kan brukes som gjødsel. Da blir det det helt verdiløst, fordi det mistet sin rensende og bevarende kraft. Lignelsen i dette er at da blir også den kristne bekjennelsen verdiløs.

Men ingen mennesker er i Frelsesarmeens øyne verdiløse, ingen er verdiløse menn, slik nå avdøde Christopher Nielsen bretter dem ut i musicalen med samme navn som har gått for fulle hus på Nationaltheatret. Her handler det om damer og dop, tigging og øl, døde venner og udødelig kameratskap. Det er bokstavelig talt rennesteinsfolket.

I Den sorte gryte

Når den sorte gryten finner sin plass ved byens julegran, blir vi ikke bare minnet om julens og Verdens Frelser som ble født, men også sorgen, fortvilelsen og fortapelsen hos menneskene, de fattige blant oss, de saktmodige, som trenger en varmende hånd, et leie for natten, hvor Frelsesarmeen kan tilby noe for både legeme, mage og sjel - tro og håp gjennom sin «salvasjonisme» – suppe, såpe og frelse.

Det er et sterkt og tilbakevendende budskap, som det er mer behov for enn noen gang. Selv om Fretex er blitt hipt blant vintagehipstere, merker de pågangen på deres mange sentre og mottak, hvor det både er en hånd å holde i, varm mat og åndelig oppbygging dersom man ønsker det. Frelsesarmeen er raus slik; det ligger en stille respekt for mennesket slik vi valgte våre liv etter Syndefallet. Du må nok stumpe røyken utenfor og legge fra deg flaska, men et veldig påtrengende frelsessalg er det ikke.

For du kan ikke være i tvil uansett.

Samtidig er det få kristne eller andre veldige organisasjoner som blir overøst med så mye mammon som Frelsesarmeen, ikke bare oppunder jul, men gjennom hele året. Av totale driftsinntekter i 2014 på 857 millioner kroner stammet 265 millioner fra gaver, innsamlinger og kollekter, som julegryta, som er en av de eldste innsamlingstradisjonene i Norge. I innsamlingsarbeidet er det visse metoder de ikke ønsker å ta bruk, som spilleautomater og telefonsalg. De ønsker heller ikke å eksponere for mye nød og elendighet.

Og alle bidrar, uansett hvor du befinner deg i organisasjonen.

– Det gjelder selvfølgelig også oss, sier Vibeke Krommenhoek, som er dansk og gift med Dick. – Det er vår plikt å gjøre dette. Det er ikke noe som heter at det ikke er fint nok. Slik kan vi ikke tenke.

Før Dick Krommenhoek overtok som såkalt territorialleder – og kommandør - av Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene var han og Vibeke stasjonert i Finland og før det Frankrike. Alltid sammen – som ektepar. Sammen stod de også bak oppstarten av Frelsesarméen i Kuwait, Mali og seks andre land. Med tilstedeværelse i 127 land er Frelsesarmeen en stor internasjonale evangelisk bevegelse, og, som det står i årsberetningen, «en del av den universelle kirke». Her står også at budskapet bygger på Bibelen, og at tjenestene er motivert av kjærligheten til Gud. Oppdraget er å forkynne Jesus Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering».

– Vi lærte oss fransk, men finsk var vanskelig, sier Dick. Språk er helt avgjørende i vårt arbeid, sier han.

Mål og middel

– Vi har en dimensjon som folk ønsker seg. Penger er ikke et mål, men et middel, fortsetter Vibeke Krommenhoek. – Det er en lønn som er bygget på åndelige verdier, som Jesus’ eksempel.

Som ektepar er de godt samsnakket, lyttende til hverandre med en naturlig respekt. De er opptatt av dialog, ikke den salviske enetale, men på å utfylle hverandre, som ektepar og som ledere av Frelsesarmeen. De inviterer deg gjerne inn i varmen, både inn til dem og ikke minst det som er formålet med det hele, forkynningen av Jesu Kristi evangelium. De er effektive, men ikke stressende. For det hviler en varmende ro i dette sjefskontoret i 6. etasje på kommandør T. I. Øgrims plass 4 i Oslo. Kanskje også fordi det er 70-talls brunt og fullstendig ukult, med effektiv linoleum på gulvet. På bordet ligger et rikt utvalg tekniske dippedutter.

Utsikten til maktens og politikkens irrganger er upåklagelig – til en tildekket høyblokk midt imot, regjeringskvartalene, mellom Den katolske St. Olav og Den protestantiske Trefoldighetskirken. Frelsesarmeens hovedkvarter for Norge, Island og Færøyene er ett av de 46 administrative enhetene – territoriene – som Frelsesarmeen har delt verden inn i.

– Ytre rikdom hører ikke til i vår verden. Frelsesarmeen er et helt annet prosjekt, og det virker som vi nyter forståelse og respekt for det. For sammenlignet med mange andre land, sist Frankrike hvor vi var utstasjonert, er kjennskapet til oss forbausende høyt. Ja, selv om vi i denne omgang bare har bodd her siden 2013, registrerer jeg at de aller fleste i Norge kjenner Frelsesarmeen, sier Dick Krommenhoek.

I Frankrike har Frelsesarmeen en helt annen status og er langt mindre kjent enn i Norge. Der måtte de klare seg med mye mindre enn her, «hvor de aldri har hatt det så godt». For det er ikke bare de trengende som er avhengig av gaver og den gode vilje. I de fleste land er også de som er kallet til tjeneste – soldater og offiserer – avhengig av dette.

Frelsesarmeen inndeler sine ansatte i tre: Offiserer/soldater, ansatte og frivillige, hvor det er flest av den siste kategorien.

Arbeidet som offiserer i Frelsesarmeen innebærer å fremme Frelsesarmeens oppdrag: «å forkynne Jesu Kristi evangelium og møte menneskelige behov uten diskriminering». Derfor er deres fremste prioritet å virke ute blant folk, med fokus på fire fremtredende funksjoner i tjenesten: hyrde, forkynner, diakon og forvalter.

Offiserstjenesten er forankret i Jesu kall til disippelskap. Disippelskap innebærer kall, etterfølgelse og utsendelse. Etterfølgelse innebærer å leve nær Kristus, dele fellesskap med andre disipler, være i en livslang lærings- og dannelsesprosess, og selv formidle Kristus til andre. Disiplene ble sendt «ut i all verden». På samme måte må Frelsesarmeens offiserer – som alle først har vært soldater – belage seg på å gå inn i beordringssystem.

Det er, med andre ord, en tydelig bestilling.

Fra samfunnets rennestein

Da William Booth, født i 1829, valgte å stifte The Christian Revival Society (Kristen misjon) i Øst-London den 2. juli 1865 sammen med sin kone Catherine, var det «de beste av tider, det var de verste av tider» i et univers befolket av alle de hjemsøkte karakterene som Charles Dickens spredde ut over sine mangfoldige sider; de hjemløse, prostituerte, fattige, ensomme, drukkenboltene, alenemødrene, tyvene og knektene, de gjerrige og tvilsomme – samfunnets mest «tvilsomme» karakter, som det victorianske England var helt avhengig av og bygde sitt bunnløse klassesamfunn på. Dritten rant og synden florerte. Og midt blant dem stod Herrens soldater og forkynte Guds ord i plettfrie uniformer. Det England Dickens levde i og av var det samme William Booth ble fast bestemte på å frelse – «Alt som er i William Booth skal Gud ha», sa han 15 år gammel. Hans liv var parallelt med Dickens og Victoriatiden.

De første organiserte møtene ble holdt på en kveker-kirkegård, men etter hvert leide de lokaler. Da Booth en kveld så flere hundre mennesker sove ute under Charing Cross Bridge, beordret han sin sønn til å gjøre noe. Dermed ble et lager kjøpt og det ble satt opp enkle senger, og et enormt arbeid hadde startet. Før sin død fikk William Booth se 1000 korps bli virkelighet i Storbritannia og at bevegelsen han startet spredde seg til 58 land og kolonier.

Selv skrev William Booth i 1890 boken om sosiale reformer: «In the Darkest England and the Way Out!», som hadde sin klangbunn i den nød og fattigdom som han og hans folk møtte i datidens England. Han tok også initiativet til arbeidsledighetskontorer, heving av den seksuelle lavalder til 16 år og et alternativ til datidens fyrstikkfabrikker fordi de eksisterende ikke tok hensyn til helse, miljø og sikkerhet.

For mange av dem som har falt utenfor har de store systemene sluttet å fungere. De opplever en sviktende solidaritet. Dette møter Frelsesarmeens ved at Guds kjærlighet er grenseløs og livsforvandlende, hvor alle mennesker har lik rett til forandring, utvikling og vekst. Ingenting av dette var en selvfølge i et strengt klassedelt samfunn i viktoriatidens England.

– Men det Booth raskt fant ut, var at sultne og fornedrede mennesker ikke var i stand til å ta imot budskapet de kom med. Sulten, eller andre grunnleggende behov sto i veien. Denne erkjennelsen har vært viktig for hvordan Frelsesarmeen har arbeidet i alle år siden da, sier Dick.

«Formålet vårt er jo ikke å tjene penger, men å tjene Herren gjennom det arbeidet vi gjør. Det gir et helt annet fokus.»
Dick Krommenhoek, leder av Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene

Lederskap gjennom dialog

Tre ord går igjen når de snakker om å lede en bedrift med over 1000 ansatte: Inspirere, inspisere og instruere – alt med respekt for enkeltmennesket og gjennom dialog, hvor de ansatte blir sett og hørt.

– Jeg tror vi med hånden på hjertet kan si at vi er en svært transparent bedrift, hvor åpenhet blir tatt på alvor, sier Vibeke. – Ja, jeg vil si det så sterkt at det som er dagligdags i alle større bedrifter i dag, har vært vår metode lenge. Vi søker konsensus ved at alle blir hørt fordi vi tror på kraften i enkeltmennesket. – Dessuten var vår grunnlegger William Booth en viktig pådriver for kvinners likestilling blant annet ved å fullt ut akseptere kvinnelige ledere i alle ledd i organisasjonen. Jeg vil kalle vår lederstil for et «tjenende lederskap», sier hun.

Hun blir supplert av sin mann.

– Jeg er leder for Frelsesarmeen fordi Frelsesarmeen har gjort meg til leder. Mine to viktigste verktøy for å få til det er troverdighet og ydmykhet, som jeg mener hele vår organisasjon bygger på. I møte med trengende mennesker må du vise det. I bunn og grunn er jo dette nestekjærlighet. Men i alt vi gjør følger vi vår leder, som er Jesus. Han er vårt lys. Det er en klar og tydelig forpliktelse. Vår lederstil handler derfor om å innse våre begrensninger som mennesker. For oss er det viktig å ikke dømme. Vi skal vise vei gjennom eksempelets makt.

Samtidig påpeker de at Frelsesarmeen ikke er en demokratisk organisasjon, for det gjelder andre regler tross alt. De er forpliktet til å følge teksten, men med visse tillempinger. For som det heter i Frelsesarmeens første av elleve trosartikler: «Vi tror Det gamle og Det nye testamente i Bibelen er inspirert av Gud, og at bare de gir den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv». Gud er med dem og beskytter dem.

Lederteamet består av åtte personer og de har flere underutvalg som finansstyret, som vokter den enorme pengebingen til Frelsesarmeen i Norge, for tiden med over 300.000 millioner på konto. Her diskuteres alle større disposisjoner, for med alle de store og små pengegavene de får hele tiden, er det viktig å ha orden i sysakene. Derfor er de stolte over at alle revisorene så langt har holdt Frelsesarmeens regnskapspraksis frem som forbilledlig.

– Formålet vårt er jo ikke å tjene penger, men å tjene Herren gjennom det arbeidet vi gjør. Det gir et helt annet fokus. Sånn sett befinner vi oss i to verdener, en verdslig og en åndelig, som alle religiøse samfunn, men vi må forholde oss til samfunnet rundt oss. Men vi kan ikke la samfunnet rundt oss definere vårt innhold, sier Dick krommenhoek.

– Kristne bør yte den aller høyeste livskvalitet i alle faser av livet, supplerer han kone Vibeke.

– I den 11 trosartikkelen hos dere heter det: «Vi tror på sjelens udødelighet, kroppens oppstandelse, den alminnelige dom ved verdens ende, de rettferdiges evige lykke og de gudløses evige straff». Det er kraftig kost?

– Ja, det skjønner vi, og det kan virke fremmedgjørende, men det må leses inn i sin kontekst, sier Vibeke Krommenhoek.

– Evangeliet er for alle, og hovedbudskapet er at Gud elsker alle mennesker like høyt. Gud dømmer ikke. Det gjør heller ikke vi.

«Formålet vårt er jo ikke å tjene penger, men å tjene Herren gjennom det arbeidet vi gjør. Det gir et helt annet fokus.»
Dick Krommenhoek, leder av Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene