Forsvarsministerens lederutfordring

Norge vs. Russland. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram må veie opp for årene i hvilestilling. Forsvaret av Norge ble neglisjert i troen på at Russland var et «vanlig land». Nå skjerpes greiene. Forholdet til Russland er på frysepunktet og politikerne kappes om å kaste penger etter Forsvaret.

Gram er gutten i røyken – så lenge det varer

Med ansvar for en sektor som nærmest får kastet penger etter seg, har forsvarsminister Bjørn Arild Gram gode dager som statsråd, selv om bakteppet er mer enn dystert. Men den tverrpolitiske forsvarsidyllen er skjør.

Publisert Sist oppdatert

Det hører til sjeldenhetene at en statsråd som sier hen vil bruke 600 milliarder på sin sektor, møter mindre motstand enn det forsvarsminister Bjørn Arild Gram gjorde da han sammen med statsministeren la fram Langtidsplan for Forsvaret i begynnelsen av april.

TEMA: Sikkerhetspolitikk i nord – Norge vs. Russland

Verden blir stadig farligere, og en av de aller farligste aktørene har en 200 kilometers grense til Norge. Hvordan påvirker Russlands krigføring i Ukrainia og den spente geopolitiske situasjonen norsk politikk, næringsliv og lokalsamfunn?

Dette er spørsmål Dagens Perspektiv søker svar på i en egen artikkelserie de kommende dagene. 

Les om hvordan lokalsamfunn i Nord-Norge tilpasser seg den nye situasjonen, hvor (lite) forberedt man er på en eventuell konfliktsituasjon i nord og hvordan forholdet mellom Nato og Russland nærmest har fryst til is i løpet av få år:

Tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal: Verdenssituasjonen gjør norsk EU-medlemskap nødvendig

Les i morgen: Farligere nordområder gir næringslivet i nord fart

Planen ble møtt med anerkjennende nikk fra hele det politiske spektret, selv om noen partier nok ville spandert enda mer penger på Forsvaret, «slik situasjonen er i dag».

I Forsvaret smiler mange bredt om dagen. Der skal de få mye nytt leketøy i årene som kommer. Allerede i år, i revidert nasjonalbudsjett som blir lagt fram i dag, har Forsvaret fått 7 milliarder kroner i ekstra midler. 

Men smilene er også en smule avventende. For er det nå så sikkert at det også i årene framover  vil følge penger med de hårete planene? Og hva skjer med den rørende tverrpolitiske enigheten når helsevesen, klimaendringer og pensjonister etter hvert ubønnhørlig vil kreve sin del av en kake alle vet ikke vil bli så veldig mye større de kommende årene?

Dagens Perspektiv har snakket med fire framtredende eksperter om innholdet i langtidsplanen, og ikke minst om planens politiske holdbarhetsdato.

– Det politiske problemet er følgende: Norge står foran noen kjempestore økonomiske utfordringer som gjelder Forsvaret, grønt skifte og eldreomsorg. Da blir det svært lite penger igjen til annen politikk, sier førsteamanuensis og politisk analytiker ved Universitetet i Stavanger, Svein Tuastad.

– Spørsmålet er, hvor lenge vil den positive innstillingen til Forsvaret holde? Hvor lenge vil folk godta at vi investerer så mye i ikke-produktive ting, som Forsvaret jo er? Vi avsetter kapasitet fra produktive krefter til noen som bare skal gå rundt og holde vakt, sier professor i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI, Jan Ketil Arnulf. Han har jobbet med Forsvaret i årevis og innehar også en professor II-stilling ved Forsvarets høyskole.

– Det denne planen gjør, er kun å reparere det utslitte bilvraket, mens det vi trenger er en helt ny bil, sier tidligere generalmajor og president i Røde Kors, Robert Mood, som har en lang militær karriere bak seg, blant annet som generalinspektør for Hærenog sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten.

– Det er vanligvis lite populært for politikere å bruke penger på Forsvaret, dersom man ikke opplever en reell fare utenfra. Det gjør vi nå. Men hvis det ikke skjer noe mer dramatisk, og krigen i Ukraina blir en langvarig stillingskrig, vil interessen for Forsvaret dabbe av, sier Janne Haaland Matlary. Hun er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ved Forsvarets Stabskole, og er ekspert på forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hun har også vært statssekretær i Utenriksdepartementet og skrevet en rekke fagbøker. I fjor kom boken «Verden blir ikke den samme. Vår nye sikkerhetspolitiske hverdag» – om krigen i Ukraina og konsekvensene av den. Og nå er Matlary snart klar med enda en ny bok om Ukrainakrigen.

Slik vil regjeringen bruke 624 milliarder på Forsvaret

Regjeringen la fram sitt forslag til langtidsplan for Forsvaret i begynnelsen av april. De neste 12 årene vil det skje en kraftig opptrapping av hele forsvarssektoren og særlig i Sjøforsvaret.

Regjeringen foreslår å bruke 624 milliarder kroner på forsvar de neste tolv årene. Her er noen av investeringene i langtidsplanen:

  • Sjøforsvaret skal få minimum fem nye fregatter med anti-ubåt helikoptre og minimum fem ubåter. Det skal utvikles og anskaffes en standardisert fartøysklasse med inntil 10 store og 18 mindre fartøy.
  • Opp til om lag 4600 flere vernepliktige, 13.700 flere reservister og 4600 flere ansatte i Forsvaret, fram mot 2036.
  • Hæren skal økes fra én til tre brigader, én i Finnmark, én i Troms og en ny Brigade Sør. Den styrkes også med langtrekkende presisjonsild, flere kampvogner, luftvern og helikoptre til Hæren og spesialstyrkene.
  • Heimevernet økes til totalt 45.000 soldater.
  • Det skal anskaffes fire nye batterier med NASAMS-systemer til Luftforsvaret og Hæren, en dobling fra dagens kapasitet.
  • Det bygges en base for langtrekkende droner på Andøya.
  • Natos krav om å bruke 2 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar skal nås allerede i år.

Det som er bra

– Det denne planen gjør, er kun å reparere det utslitte bilvraket, mens det vi trenger er en helt ny bil, sier Robert Mood.

De fire ekspertene har en noe ulik tilnærming til langtidsplanen og den kommende debatten og implementeringen av denne. Tuastad, som understreker at han ikke er noen militær ekspert, mener det er «bra for landet» at man legger opp til en bred politisk forankring i behandlingen av planen.

– Min forståelse er at planen bygger på Forsvarets tilrådinger, noe som er bra. Politisk er dette en type sak der man er enige om verdiene, slik at det er liten politisk sprengkraft i selve opptrappingen. En eventuell politisk splid vil nok mer gjelde evnen til gjennomføring, sier han. – Paradokset er at dette er en kjempestor politisk sak som egentlig mangler reelle politiske motsetninger.

Mitt tips er at den tverrpolitiske idyllen ikke vil vare lenger enn til neste valg eller neste statsbudsjett

Robert Mood

– Jeg tror Forsvarets langtidsplan er god nok som et politisk statement i sikkerhetspolitikken. Den har gjort godt inntrykk både på USA og på våre andre Nato-allierte, sier Robert Mood, som imidlertid spør seg: – Men er den forpliktende nok til å bli gjennomført? Erfaringene fra de siste 25 år er at ingen langtidsplan er blitt gjennomført.

Strukturtabell. Det er veldig mye like prioriteringer i langtidsplanen fra i år (nederst) som den som kom i 2008. Også planen i planen fra 2016 finner man mange av de samme prioriteringene.

Jan Ketil Arnulf deler noe av Moods bekymring: – Langtidsplanen for Forsvaret er en Lotto-kupong som vi håper skal gi gevinst dersom Donald Trump vinner det amerikanske presidentvalget. Den beste måten å stoppe kjeften hans på, er å oppfylle målet om å bruke litt mer enn 2 prosent av bruttonasjonalproduktet på Forsvaret, sier han, og fortsetter:

– Men planen er jo ikke vedtatt. Den skal knas politisk. Det tar tid å bruke 600 milliarder kroner vettugt. De fleste i Forsvaret er nok glade for planen og for at Forsvaret nå får et løft. Men mange er usikre på hva som kommer ut av det. De er jo vant til at ikke alt blir sånn som politikerne sier, framhever Arnulf.

– Det jo en bra plan, slik jeg ser det. Men den forutsetter politisk vilje til å betale ganske mye de neste årene. Jeg tror imidlertid rekrutteringsutfordringene, særlig i Hæren, vil gjøre det vanskelig å gjennomføre planen, sier Janne Haaland Matlary.

Utfordringen er at første prioritet i alle europeiske land nå, er å fylle opp sine egne våpenlagre. Dermed blir det ikke rom for å gi bort så mye mer

Janne Haaland Matlary

To-prosentmålet

– Ukraina var i ferd med å tape denne krigen. Men så kom endelig hjelpepakken fra USA, men den er sannsynligvis ikke nok til at Ukraina vil vinne krigen, sier Janne Haaland Matlary.

I forbindelse med at langtidsplanen ble lansert, lovte regjeringen at det såkalte to-prosentmålet skulle innfris i løpet av det kommende året. To-prosentmålet handler om å bruke minst 2 prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar. Det er et mål Nato har vedtatt for flere år siden, og som USA – og i særdeleshet Donald Trump da han var president – har presset de andre Nato-landene til å nå.

– Det er bra at Norge kommer opp på to prosent. Men det er jo frykten for Donald Trump og vissheten om at Putin ikke vil gi seg med krigføringen i Ukraina som er årsaken til at det skjer nå. Det er ikke en strategisk beslutning, men en beslutning tatt grunnet press utenfra, mener Janne Haaland Matlary.

Men to prosent er et minimumskrav. Haaland Matlary tror det vil komme krav om mer. Nylig varslet statsminister Rishi Sunak at Storbritannia skal opp på 2,5 prosent. Flere andre land er allerede der oppe, noen bruker enda mer.

– Det er et paradoks at vi i Norge er så langsomme til å ta forsvars- og sikkerhetspolitikk på alvor, sier hun. – Vi er både nabo til Russland og har penger til forsvar. Nå har vi endelig klart å følge etter de andre, men det er sannsynligheten for at Trump blir valgt som er årsaken. Vi tør ikke annet.

Gram er i skuddet

– Norge står foran noen kjempestore økonomiske utfordringer som gjelder Forsvaret, grønt skifte og eldreomsorg. Da blir det svært lite penger igjen til annen politikk, sier Svein Tuastad.

Ekspertene mener forsvarsminister Bjørn Arild Gram for tiden opplever gode tider som politiker.

– Akkurat nå har nok forsvarsministeren mye goodwill. Vi føler oss alle truet av både Putin og det kommende valget i USA. Men i det øyeblikk kriseforståelsen ikke lenger er unison, vil det kunne skape problemer, sier Jan Ketil Arnulf.

– Bjørn Arild Gram har nå et stort handlingsrom fordi alle er «for». Samtidig er det fristende for politikere å blande inn andre ikke-militære hensyn som distriktspolitikk og ungdomsoppdragelse inn i forsvarspolitikken. Det samme gjelder anti-EU holdninger som kan skygge for fornuftig samarbeid. Som det står i langtidsplanen, Forsvaret må få legge en faglig vurdering til grunn. Gram må være en ikke-ideologisk forsvarsminister og slik bevare bred støtte, det er hans viktigste oppgave, mener Svein Tuastad.

Gram må være en ikke-ideologisk forsvarsminister og slik bevare bred støtte, det er hans viktigste oppgave

Svein Tuastad

Forsvars- og sikkerhetspolitikk er blitt sentralt igjen i hele Europa etter at Russland invaderte Ukraina. Og Norge kommer etter, ifølge Janne Haaland Matlary.

– Det er nye toner, når det snakkes om å bruke deler av Oljefondet til et nytt forsvarsfond, sier hun.

– Det er klart at Gram nå kan reise rundt i Norge som Senterpartistatsråd og klippe snorer og skryte av alle de nye arbeidsplassene han har med seg. Han er jo en soleklar vinner i dette bildet. Men bildet som sådan er veldig skjørt, sier Robert Mood.

Grams handlingsrom er begrenset, da selve langtidsplanen er skjør, mener Mood. Den enigheten som i dag ligger der, må derfor ikke utfordres for mye. Da kan det fort bli politisk strid.

– Mitt tips er at den tverrpolitiske idyllen ikke vil vare lenger enn til neste valg eller neste statsbudsjett, sier han.

Jan Ketil Arnulf er også opptatt av at utfordringen for Gram og regjeringen er å holde momentum og konsensus over tid.

– I lang tid framover kommer satsingen på Forsvaret til å kreve en tverrpolitisk og nasjonal bevissthet, der man også er villige til å forsake noe, sier han.

– Den store oppgaven blir å få folk til å forstå at selv om satsingen på Forsvaret er kostbar, er det er billigere at det ikke blir krig ... Det samme argumentet brukes jo for å forsvare støtten til Ukraina: Det er billigere å kaste penger etter Zelenskyj enn at Putin vinner.

Arnulfs poeng er at det beste beviset på at det er lurt å bruke penger på å forberede seg på krig, er at det man forbereder seg på ikke skjer.

– Det er en vanskelig pedagogisk og ikke minst politisk øvelse, i alle fall på lang sikt, sier BI-professoren.

Å bygge opp et moderne og slagkraftig forsvar koster ikke bare en hel masse penger, det tar også tid. Lang tid. Derfor er langsiktighet viktig for Forsvaret. Men for utålmodige politikere som lever av å være var for valgvindens retning, er ikke langsiktighet alltid det som sikrer dem gjenvalg.

Så, når planen de kommende årene skal finansieres og konkretiseres – og kanskje veies opp mot andre presserende politiske satsinger – så øker sjansen for at politiske uenigheter vil åpenbare seg

Russland sterke mann, Vladimir Putin, viser ingen tegn til tilbakeholdenhet i Ukrainakrigen.

Å reparere en gammel bil

Hvor militærfaglig god denne langtidsplanen er, er også en debatt som nok vil komme etter hvert. Forsvarsveteranen Robert Mood mener som nevnt at «planen på langt nær god nok for den situasjonen Norge i dag står i. Den reparerer bare åpenbare hull og mangler». 

– Hvis du ser på de langtidsplanene Forsvaret har hatt fra 2005 til i dag, så er de tilnærmet identiske i struktur og volum. Den strukturen regjeringen i dag foreslår at vi skal nå i 2036, i en helt ny og farligere verdenssituasjon, er akkurat den samme som vi hadde for 20 år siden, da alle trodde på «varig fred», sier han.

Mood trekker fram langtidsplanene fra 2008, 2016, 2021 og 2024. Ser man på de såkalte «strukturtabellene» som de fire ulike planene inneholder (altså foreslått struktur), så er de bemerkelsesverdig like i antall og prioriteringer.

Blant annet vil man i alle de fire planene ha fire eller fem fregatter, i alle planene drømmes det om seks ubåter og i alle fire planene vil man ha et Heimevern bestående av mellom 38.000 og 45.000 soldater.

– Politisk pakkes naturlig nok dette inn som en ny, stor satsing. Og det er det jo, dersom det følges opp og finansieres, sier Mood.

– Men, årets langtidsplan gir oss, om 12 år, egentlig bare det vi trodde var nok for 20 år siden.

Budsjettkonferansens gladeste gutt? Forsvarsminister Bjørn Arild Gram trenger ikke jobbe hardt politisk for å få gjennomslag i statsbudsjettet. I alle fall ikke det første året.

Ny situasjon krever ny tankegang

– Det ligger noen politiske dimensjoner her, som kan skape tautrekking. Situasjonen er på mange måter lik den vi hadde under pandemien. Hvor mye frihet skal fagfolkene få? spør Jan Ketil Arnulf.

Ledelsesprofessor Jan Ketil Arnulf kjenner godt til flere av miljøene i Forsvaret. Hans oppfatning er at det er litt ulike meninger om langtidsplanen, litt avhengig av hvilken våpengren den enkelte tilhører. Det er også litt uenighet om hva slags teknologi, hva slags materiell og ikke minst, hvor mange folk og hvilken kompetanse man trenger.

– Personellspørsmålet er noe av det viktigste ved en slik opptrappingsplan. Forsvaret har mistet veldig mye folk og veldig mye kompetanse de siste åra, sier Arnulf.

Dersom man skal få fram flere militære ledere som både har det militærfaglige på plass, og som kan det forvaltningsmessige, må du opp på major-nivå, ifølge ledelsesprofessoren.

– Og hvor lang tid tar det å dyrke fram en major? Det tar mellom om 12 og 15 år å komme seg dit, påpeker han.

Den store oppgaven blir å få folk til å forstå at selv om satsingen på Forsvaret er kostbar, er det er billigere at det ikke blir krig ...

Jan Ketil Arnulf

Et annet dilemma med tanke på personell er hva som skal skje med dem som jobber ved Forsvarets ulike skoler dersom det virkelig blir krig. Tidligere har man tenkt at disse skal ut i skogen og opp på fjellet for å krige og lede soldater på bakken.

Men etter Ukraina-krigen har denne tanken endret seg ifølge Arnulf. I Ukraina ser man i dag et enormt behov for å trene og lære opp personell.

– Så den nye tanken er at instruktørene, lærerne og professorene for guds skyld må holde seg på skolene også hvis det smeller. For da vil man trenge stadig påfyll av ny kompetanse i rekordfart, sier Jan Ketil Arnulf.

– Den personell-logistikken som trengs vil det ta lang tid å bygge opp. Teknologi og utstyr er lettere å få tak i, sier han.

Et annet poeng ved opprustningen av Forsvaret handler om toppledelsens prioriteringer. – De som leder Forsvaret nå er jo stort sett Afghanistan-veteraner. Det er de som har internasjonal erfaring, forteller Arnulf, og legger til:

– Nå står vi i en situasjon der det er en reell sjanse for en reell krig. Vi risikerer å bli utsatt for en invasjon. Men vi avlyste invasjonsforsvaret vårt for 20 år siden, for å bli mer med i internasjonale operasjoner.

Arnulf framhever at det vi nå skal forberede oss på, er noe annet enn raske utrykninger til internasjonale operasjoner. Nå handler det om å forsvare Finnmark fra tung ildgivning og mulig invasjon.

– Sist gang vi sto i en slik situasjon måtte regjeringen evakuere til et annet land ... Det tar tid å snu tankesettet, både for militære ledere og for politikere.

Slik ville Robert Mood brukt 600 milliarder

Robert Mood er kritisk til hvordan man i den nye langtidsplanen ser for seg å bygge opp Forsvaret. 

Så vi spurte «Hva ville du gjort da»? Her er kortversjonen av hans svar: 

– Jeg ville for eksempel ikke ha satset på mekaniserte brigader, slik det gjøres i langtidsplanen. En slik brigade består av mellom 3000 og 5000 soldater med kjøretøy og våpen, sier Robert Mood.

Skal en slik enhet være operativ trengs det ifølge Mood minst tre sett med materiell og personell – det er alltid noen som er under opptrening, og i strid må man også regne med at både materiell og personell går tapt. Med andre ord: Her snakker vi om svært ressurskrevende og kostbare enheter.

– Jeg hadde istedenfor modernisert og doblet størrelsen på Heimevernet. Jeg hadde heller ikke kjøpt fregatter, men heller flere andre, mindre fartøy som egner seg bedre til å beskytte kysten vår. Dessuten hadde jeg kjøpt inn dobbelt så mange ubåter.

Robert Mood sier han i tillegg ville tenkt annerledes om distriktspolitikken, og satset mye sterkere på levende lokalsamfunn.

– Hvis vi ikke har levende lokalsamfunn, er det alarmerende i et totalforsvarsperspektiv. Uten lokale krefter, så det umulig å forsvare et land som Norge. Da hjelper det ikke med flere fregatter.

Rett bruk av mye penger?

Etter å ha hørt ekspertisen snakke, er det ett spørsmål om Forsvarets langtidsplan som tvinger seg fram: Er dette riktig bruk av 600 milliarder kroner?

– Nei, svarer Robert Mood kjapt. – Ikke sett i lys av totalberedskapsbehovet.

– Internt i Forsvaret er det nok mange som er fornøyde. Der har de jo slåss for egen overlevelse i mange år, men ingen har sloss for helheten, fortsetter han, og utdyper:

– Vi skal bruke masse penger på utstyr og tunge våpen. Men det vi ser i Ukraina og på Gaza er at den teknologiske utviklingen går i rasende fart. Med den satsingen langtidsplanen legger opp til, vil Forsvaret være gammeldags i 2036.

– Det vi trenger er et effektivt luftvern, samt en hel masse droner og mange små mobile enheter med høyteknologisk utstyr og kompetanse. Satsingen i planen handler som nevnt om å reparere hull og svakheter. Resultatet er at vi kjøper det forsvaret vi trengte for 20 år siden, ikke det vi trenger om 10 år.

Politiske dilemmaer

Jan Ketil Arnulf mener de økonomiske konsekvensene av en plan som i realiteten handler om å forberede seg på en eventuell invasjonskrig i våre nærområder, vil bli enorme – og etter hvert føre med seg masse støy og bråk.

– En bieffekt vil være bonanza i konsulentbransjen, når myndigheter av alle slag skal bruke sin del av 600 milliarder kroner, sier han. Men det ligger politiske dilemmaer bak hver eneste krone som skal brukes på Forsvaret framover:

Som eksempel trekker Arnulf fram etableringen av en ny brigade i Finnmark. I Lakselv. Det er et lite sted. Ordføreren har uttrykt seriøs bekymring. Alle de nye innbyggerne som følger med trenger hus, skoler, barnehager …. Hva vil dette gjøre med kommunebudsjettet?

– Å få en forsvarsinstitusjon til bygda er vanligvis et stort pluss for et lokalsamfunn. Men en hel brigade … Det er mye folk.

Videre så viser den store satsingen på Sjøforsvaret at olje- og energikabler fortsatt vil spille en viktig rolle for Norge, installasjoner som vi vil vokte veldig nøye. Der har du et klimapolitisk dilemma.

– Konsensusen vi nå opplever rundt Forsvaret kan også bli påvirket av andre konflikter. Du ser jo litt av det allerede, i Gaza. Det er en type konflikt som skaper uenighet og steile fronter, sier Arnulf.

– Vi må klare å skape og holde på et nasjonalt samhold til tross for slik uenighet.

Det dummeste man kan gjøre er ifølge Arnulf å gire opp en sektor, for så å stoppe. For eksempel å kjøpe nye fregatter vi ikke har råd til å bruke.

– Det ligger noen politiske dimensjoner her, som kan skape tautrekking. Situasjonen er på mange måter lik den vi hadde under pandemien. Hvor mye frihet skal fagfolkene få, og hvor mye skal politikerne bestemme?

Arnulf minner om hvor sterkt Anders Tegnell og de svenske helsemyndighetene sto i Sverige under korona-tiden, mens politikerne var mer direkte på ballen her hjemme. Også i forsvarspolitikken bestemmer norske politikere mye, mener Arnulf.

– Mye av forsvarspolitikken vår er tradisjonelt knyttet til annen politikk, som distriktspolitikk eller næringspolitikk. Så spørsmålet er om Forsvaret får lov til å kjøre sitt løp, basert på egen faglighet, sier han.

– Dersom pengene blir brukt riktig, er det ikke sikkert at det er feil å bruke mye penger på Forsvaret, konkluderer Jan Ketil Arnulf.

Kan ikke regne med USA

Europeiske politikere, også norske, frykter at Donald Trump vil bli gjenvalgt som president i USA i november. Da amerikansk sikkerhetspolitikk endre seg dramatisk, mener ‘våre eksperter’.

Situasjonen har endret seg siden februar 2022, da Russland gikk inn i Ukraina, framhever Janne Haaland Matlary. Nå er ikke det sentrale spørsmålet «hvordan kan vi hjelpe Ukraina?», men heller «hvordan kan vi avskrekke Russland?».

– USA er ikke tilbake i folden igjen, selv om amerikanerne i slutten av april endelig vedtok en ny hjelpepakke til Ukraina. Dersom Trump vinner valget, vil USA endre sin Ukraina-politikk totalt. Så Europa er i mye større grad enn vi er vant til nødt til å håndtere Russland på egenhånd, påpeker Matlary.

– Ukraina var i ferd med å tape denne krigen, blant annet på grunn av mangel på artilleri. Men så kom endelig hjelpepakken fra USA. Den vil kunne forhindre at Russland får til en offensiv, men den er sannsynligvis ikke nok til at Ukraina vil vinne krigen, mener professor Matlary.

– Vi kan ikke regne med at USA vil fortsette å være en stødig våpenleverandør, så lenge republikanerne i Kongressen ikke er for dette. Så hvem skal sørge for våpenhjelpen Ukraina trenger fremover? Det vil legges et mye større ansvar på Europa. Utfordringen er at første prioritet i alle europeiske land nå, er å fylle opp sine egne våpenlagre. Dermed blir det ikke rom for å gi bort så mye mer.

Janne Haaland Matlary frykter at Ukraina kommer til å slite med å oppnå sine mål, både politisk og på slagmarken: – Ukraina vil gjerne bli medlem av både Nato og EU, og vestlige land har snakket om å gi enorme pengesummer for å gjenoppbygge landet. Men dilemmaet er at for å komme dit, så må Ukraina vinne mye mer på slagmarken, sier hun.

– Hvis ikke Ukraina kan avskrekke Russland militært i fremtiden, kan heller ikke landet komme inn i Nato. Det kan først skje dersom Ukraina har militær evne til dette, med vestlig hjelp, ja, men uten direkte vestlig ansvar og involvering.

For Norges del mener Matlary at vi bør bli bedre på å prioritere. Blant annet derfor har hun ved flere anledninger foreslått å opprette et eget Nasjonalt sikkerhetsråd i Norge, slik man har for eksempel i Storbritannia, Frankrike, Finland og USA.

– Et nasjonalt sikkerhetsråd som ligger under Statsministerens kontor, vil kunne koordinere forsvars- og sikkerhetspolitikken mye bedre. Og i en krise vil man da kunne prioritere og agere mye raskere, sier professor Janne Haaland Matlary.

– Vi er så vant til at «alt» er viktig her i landet. At vi kan endre hele verden. Men strategi handler om å prioritere, og det blir vi snart tvunget til å gjøre i mye større grad enn vi har gjort tidligere. Nå er nasjonal og europeisk sikkerhet det aller viktigste. Krigen i Ukraina er helt avgjort mye viktigere for norske interesser enn krigen på Gaza.

Vil ikke hausse opp retorikken

Ukrainske soldater skyter mot russiske stillinger ved frontlinjen, nær byen Avdiivka i mars 2024. USAs hjelpepakke på 61 milliarder dollar til Ukraina gir landet sårt tiltrengt ny ildkraft. Men hvor lenge vil Vestens vilje til å hjelpe Ukraina vedvare?

Statsviter Svein Tuastad ønsker å tone ned den voksende krigsfrykten som er i ferd med å feste seg en smule.

– Det er ingen tvil om at verden er blitt farligere. Det gjelder jo også den indirekte krigføringen som pågår. Samtidig skal man ikke hausse opp fareretorikken. Norge er med i en svært sterk militærallianse som gjør at å angripe oss vil være selvmorderisk. Det er en balansegang å understreke alvoret uten å gå for langt, sier Tuastad, som også har tro på at det vil følge konkrete midler med den varslede storsatsingen på Forsvaret.

– Men det betyr at vi må prioritere stramt når det gjelder andre saker. Det finnes ingen quick-fix, her, så det må spinkes og spares i alle ledd. Det er det ikke lett å kommunisere til velgerne. Så vi trenger voksne politikere, og ikke den typen som strør om seg med milliarder unødvendig.

Svein Tuastads poeng er at vi nærmer oss en situasjonen der vi ikke kan hente flere penger i bingen, dersom behovet melder seg.

– Denne situasjonen vil kunne endre den politiske debatten, fordi prioriteringer mellom skattelettelse, distriktspolitikk, miljø og velferdsytelser blir mer presserende. Enkle grep for å tekkes egne velgere, som for eksempel å opprette politikontor i periferien det knapt nok er bruk for, vil framover få en større politisk kostnad, sier han.

Powered by Labrador CMS