Silvija Seres: Forsvaret må bli smidigere – la  kommersielle aktører slippe til

Silvija Seres er investor og teknolog.

Silvija Seres er KI-ekspert og strategisk rådgiver med bakgrunn fra institusjoner som Oxford og Silicon Valley. Hun er kjent for å gjøre komplekse teknologiske konsepter enkle å forstå og anvende. Hun skriver om teknologi, KI, digitalisering og ledelse i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. Disrupting Defense. Forsvarsbudsjettene vokser. De neste ti årene skal det investeres betydelig mer i sikkerhet, forsvar og beredskap – både i Norge og globalt. Men størrelsen på bevilgningene sier lite om evnen til å skape faktisk forsvarsevne. Spørsmålet som bør stilles er hva slags systemer vi bygger – og hvordan vi organiserer teknologisk utvikling og bruk i takt med risikoen vi skal møte.

 Forsvarssektoren er fortsatt sterkt preget av industrielle modeller: lange planhorisonter, store anskaffelser, tunge integrasjoner og langsomme sykluser. Denne logikken passer dårlig med et trusselbilde der teknologi utvikles raskere enn beslutninger fattes. Evnen til å reagere handler ikke lenger bare om volum og utholdenhet – men også om tempo, samhandling og tilpasningsevne.

Teknologi som endrer taktikk

Bruken av droner i Ukraina illustrerer dette skiftet. Tusenvis av små, kostnadseffektive systemer – produsert med kommersielle komponenter og distribuert uten tung logistikk – har endret operasjonsmønsteret. Når et angrep kan planlegges, utføres og justeres på minutter, er det ikke tilstrekkelig å øke produksjonen av eksisterende systemer. Taktikken må også endres. Det krever systemer som er modulære, distribuerbare og raske å justere. Det krever også ledelsesformer som tillater tempo, eksperimentering og læring underveis.

Også på mer avanserte nivåer er utviklingen i gang. Amerikanske Anduril har i løpet av få år etablert seg som en ledende aktør innen KI-basert forsvarsteknologi. Selskapets Lattice-plattform fungerer som en digital ryggrad for autonome systemer på land, i luft, på sjø og i rommet. Gjennom produksjonsplattformen Arsenal kan Anduril levere autonome systemer på måneder i stedet for år, med lavere kostnad og høyere skalerbarhet. Modellen minner mer om en teknologistartup enn et våpenprogram – men leverer på operative behov.

Et annet eksempel er Shield AI, som utvikler autonome fly- og dronesystemer, og som nylig har fått både investeringer og partnerskap med amerikanske forsvarsaktører som L3Harris. I tillegg ser vi fremveksten av aktører som SandboxAQ, et spinout fra Alphabet, som kombinerer KI og kvantesensorikk for navigasjon i GPS-frie soner – en kapasitet med stor betydning for moderne konfliktområder.

Det som skiller disse selskapene, er ikke teknologinivået alene – men forretningsmodellen og utviklingsprinsippene. De bygger plattformer, ikke prosjekter. De arbeider modulært og repeterende, med tett integrasjon mellom programvare, sensorer og operativ kontekst. Og de posisjonerer seg ikke bare som leverandører, men som infrastruktur for fremtidens forsvar.

Et nytt operativsystem for sikkerhet

Samtidig er trusselbildet i rask endring. Beskyttelse av kritisk infrastruktur, særlig undersjøiske kabler og forbindelser, har blitt en sentral utfordring. Dette handler ikke bare om overvåking, men om evne til å oppdage, tolke og respondere i sanntid – med systemer som kombinerer sensorer, dataflyt og autonome kapasiteter. Også her kreves det nye metoder og verktøy. Et statisk, sentralstyrt system vil ha begrenset virkning i et scenario der angrep er distribuerte, subtile og raskt endrende.

Forsvarsplanlegging som fortsatt baserer seg på flerårige kapasitetsmål, og teknologianskaffelser som bruker tiår på godkjenning, risikerer å havne permanent i etterslep. Skal vi møte fremtidige trusler med tilstrekkelig fleksibilitet og gjennomføringsevne, må vi utvikle strukturer som kan absorbere og integrere ny teknologi raskere. Det handler ikke om å ta flere risikoer, men om å forstå hvilke risikoer som oppstår ved ikke å gjøre noe.

Norske fortrinn, underutnyttet

Norge har særegne fortrinn i dette skiftet. Vi har høy tillit, sterke offentlige institusjoner og teknologisk kompetanse på tvers av energi, telekom, beredskap og operativ sikkerhet. Vi har data, robuste nettverk og miljøer med evne til å bygge systemer for krevende forhold. Men forutsetningene er ikke nok i seg selv. De må settes i arbeid.

Forsvarsteknologi utvikles ikke lenger bare i lukkede rom. Det forutsetter tverrsektorielt samarbeid, kommersiell innovasjon og evne til å koble teknologi med doktrine og operativ ledelse. Mange av våre mest relevante teknologimiljøer opererer fortsatt langt unna forsvarssektorens beslutningsprosesser. Det bremser tempoet, og det begrenser verdien vi får igjen for investeringene.

Neste kapittel

Skal Norge få forsvarsevne ut av de økte bevilgningene, må vi tenke helhetlig – og handle tidligere i utviklingsløpene. Det handler ikke om å skifte ut alt vi har, men om å organisere oss slik at vi kan bygge nytt parallelt. Det krever kompetanse, systemforståelse og en klarere teknologisk retning.

Forsvaret må kunne bruke teknologi raskere og smartere. Det betyr bedre integrasjon mellom sivile og militære miljøer, mer åpen innovasjon og mer modulær systemtenkning. Dette gjelder ikke bare sensorer og våpen – men hele måten vi bygger og leder kapasiteter på.

Det er ikke bevilgningene alene som avgjør styrken i fremtidens forsvar. Det avgjøres av evnen til å bruke ressursene på systemer som kan vokse, lære og tilpasse seg i takt med virkeligheten.