Når vinneren får all ære

Tour de France, Giro d’Italia og La Vuelta. Tre kjente sykkelritt hvor syklistene konkurrerer i rå muskelkraft og taktisk kløkt, men også evnen til samarbeid.

For vinneren av ritt som dette venter det heltestatus, seierspall, verdenspresse og jublende folkemengder. Men han ville ikke klart å vinne alene, uten laget. Han trenger hjelperytterne som rykker og «mørner» feltet. Han har behov for gutta som henter drikkeflasker. Han sparer krefter når lagkompisene ligger foran og skjermer for vinden.

Ved høye hastigheter bruker syklister mesteparten av kraften i pedaltråkket på å overvinne luftmotstand. Når en syklist ligger på hjul, bruker han 30 til 40 prosent mindre energi, selv om han sykler i samme tempo som syklisten foran. En syklist som ligger midt i en gruppe, godt skjermet for vær og vind, sparer masse krefter. Derfor samarbeider sykkellag.

Det er imidlertid ikke gitt at samarbeidet der ute på landeveien går knirkefritt. Vi skal ikke lenger tilbake enn til vårens Tour of Norway for å finne et eksempel. Da nederlandske Pieter Weening vant Tour of Norway-etappen som endte på Rjukan, var Edvald Boasson Hagen kritisk etter målgang:

«Jeg hadde troen på at det var mulig å hente ham (Weening) inn, men hele gruppen ville ikke samarbeide. Hvis vi hadde gjort det, så hadde vi nok klart det. Men alle ville ikke samarbeide, og da gikk det ikke», sa han til TV2.

• LES MER: Kristoff og Boasson Hagen i teamtrøbbel

En av dem som har sett nærmere på hvordan samarbeid fungerer - og ikke fungerer - i sykkellag, er Katrine Osland Netland, som i 2012 skrev masteroppgave ved Norges Handelshøyskole om samarbeid i sykkelteam.

Hun intervjuet tre proffsyklister, pluss syklister og sportsdirektører fra to norske kontinentallag, det vil si lag som kjører to «divisjoner» lavere enn profflagene. Tilsammen intervjuet hun ni personer, og flere av dem hadde erfaring fra flere sykkellag.

I intervjuene i Netlands masteroppgave snakker de om hvordan de opplever at samarbeid bygges i sykkellagene, men også om spenninger som kan oppstå mellom individer og i kollektivet.

«Problemet i et lag oppstår når to ryttere blir veldig gode og de har to komplett forskjellige personligheter og skal samarbeide», sier en sportsdirektør.

«Det er mange individualister i sykling, så det er klart at samarbeid er en utfordring,» medgir en av proffsyklistene.

De beste sykkellagene har ryttere med ulik spisskompetanse. Noen har spesialisert seg på å holde tempo på flatene, andre er råsterke klatrere. Atter andre er eksperter på å plassere seg i en spurt for å trekke opp kapteinen.

Når det gjelder de store rittene, så har lagene gjerne i lang tid i forveien utpekt sin vinnerkandidat. Eneren som de andre skal sykle for.

Men det er ikke alltid like lett å ofre egne sjanser for en annen, og noen ganger går det på tvers av rytterenes personlige interesser, skriver Netland, og trekker frem en episode fra rittet Paris-Roubaix i 2011 som eksempel.

Du skal gå i døden for en annen på laget, uten at det står noe i avisene eller på nettsidene etterpå.

Gabriel Rasch lå i en god posisjon, men fikk beskjed på øret fra lagledelsen om å vente på kaptein Thor Hushovd slik at han kunne hjelpe ham. I et intervju med sykkelnettstedet procycling.no noen måneder senere, sa Rasch følgende:

«Dersom jeg ikke hadde fått beskjed om å vente i Roubaix av Vaughters (sportsdirektør), hadde jeg mest sannsynlig sikret meg en topp 10- eller topp 5-plassering. Da hadde min nye arbeidsgiver vært klar for lenge siden, jeg kunne tjent dobbelt så mye og med WorldTour-poeng hadde Norge kanskje hatt en plass ekstra under OL i London. (...) Det er lett å være etterpåklok, men jeg hadde kanskje tatt den proppen ut av øret dersom det samme hadde skjedd igjen. Jeg tjente absolutt ingenting på å følge den beskjeden.»

Rasch, som nå er sportsdirektør i Team Sky, var en dreven og profesjonell syklist og opptrådte lojalt, men var altså helt uenig i sportsdirektørens taktiske vurdering.

En annen syklist fra et kontinentallag, som Netland har intervjuet, setter ord på en annen situasjon – der han som hjelperytter føler at han ofrer alt, uten at mediene og omverdenen ser det:

«Du skal gå i døden for en annen på laget, uten at det står noe i avisene eller på nettsidene etterpå.»

Katrine O. Netland og NHH-forskerne Vidar Schei og Therese Sverdrup publiserte i 2012 artikkelen «The Winner Takes All» i Scandinavian Sport Studies Forum.

Therese Sverdrup og Vidar Schei, som vanligvis forsker på teamarbeid og teamledelse på arbeidsplasser, beskriver sykkelsporten som en spennende inngang til teamledelse.

Dette er en sport der samarbeid rendyrkes i så stor grad at spenningen mellom det individuelle og det kollektive settes på spissen.

– Sykkelsporten er fascinerende. Hjelperytterne kjører for laget, og håper at de selv når toppen en dag. De vet at de må gå gradene, det har toppsyklistene gjort, sier Vidar Schei.

– Er dette overførbart til næringslivet på noen måte?

– Ja, det er eksempelvis mange organisasjoner som bruker mye teamarbeid, men som likevel har individuelle bonuser, sier Therese Sverdrup, og legger til at dette kan være et dilemma.

– Hvis jeg deler informasjon med en kollega i teamet mitt og bidrar til at han gjør en bedre jobb, får kanskje han bonus, men ikke jeg.