Annonse
Leder

Rettigheter settes til side

Det italienske kystvaktskipet har i en uke ligget til kai på Sicilia med 177 migranter om bord. Regjeringen har gitt klar beskjed om at ingen får forlate skipet før flere EU-land sier seg villig til å ta imot sin del av migrantene. 27 barn i alderen 14-16 år har riktignok fått lov til å gå i land etter at en domstol har sagt at det ikke er grunnlag for å holde barn innestengt på denne måten.

Tyskland som vanligvis er de mest positive til å ta imot flyktninger, har ennå ikke svart. Sverige, et av de landene som relativt sett har tatt imot flest flyktninger, har sagt nei. Spania har sagt ja til å ta imot noen.

Situasjonen er låst. Visestatsminister Luigi Di Maio går nå inn for å stanse Italias innbetaling til EU, dersom ikke andre land tar imot migranter fra kystvaktskipet Diciotti. Det er foreløpig uklart om Ligaen, det andre partiet i regjeringskoalisjonen, vil legge seg på samme linje. Skulle det skje at Italia stopper innbetalingene til EU, utvides og forsterkes krisen. Begynner Italia på denne galeien, setter de i gang en prosess som kan sprenge EU.

Italia har også tatt til orde for at de vil frakte flyktninger som kystvakten plukker opp tilbake til Libya eller der de kom fra, hvis ikke EU klarer å samle seg om en plan for hva som skal skje med de flyktningene som plukkes opp eller tar seg i land.

Italia har, i likhet med andre land i EU, rett til å stenge sine grenser og frakte flyktningene tilbake dit de kom fra. Dette vil bli en menneskelig tragedie. Men det vil effektivt begrense strømmen av flyktninger

Det er ikke noe å si på at Italia tar skjeen i sin egen hånd om EU ikke samler seg om et forpliktende opplegg for fordeling av flyktninger. Italia har, i likhet med andre land i EU, rett til å stenge sine grenser. Dette vil bli en menneskelig tragedie. Men det vil effektivt begrense strømmen av flyktninger. Gjør Hellas og Spania og de andre landene med grense til Middelhavet det samme, blir det bortimot umulig å ta seg inn i Europa som flyktning.

Ifølge Flyktningkonvensjonen, som alle landene i EU har forpliktet seg til, er et land forpliktet til å ta imot mennesker som har et behov for beskyttelse. Denne rettigheten er i praksis opphevet. Når grensene stenges dras det ikke et skille mellom reelle asylsøkere og økonomiske migranter. Ingen slipper inn, fordi det er håpløst vanskelig å få mennesker som ikke har et beskyttelsesbehov ut igjen.

Det er etter hvert blitt en så stor motstand mot innvandring i de fleste EU-land, at politikerne tvinges til å legge om innvandringspolitikken. Det de da i realiteten gjør, er å tilsidesette Flyktningkonvensjonen.

De land som er med i Europarådet har forpliktet seg til å følge de internasjonale rettsreglene. Landene er forpliktet til å rette seg etter dommer som fattes i Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Det trengs en realitetsorientering, slik at rettigheter ikke endrer status til ønsketekning og papirbestemmelser.

FNs høykommissær for flyktninger og Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, kan ikke gjøre annet enn å minne om de rettigheter flyktninger har. Det nytter ikke å bruke kanon mot politikerne i EU. Normalt skal politikken innordne seg loven. Når det gjelder flyktninger, er det motsatt. Politikken står over loven.

Dette kan få konsekvenser for andre deler av det internasjonale rettssamfunnet. Det er for eksempel stor frustrasjon i Storbritannia over dommer i menneskerettsdomstolen. Polen og Ungarn går sine egne veier. Det samme gjør Tyrkia. Når land etter land velger å sette til side internasjonale rettsregler, og alle land ser bor i fra disse reglene når det gjelder flyktninger, undergraver det konvensjoner og rettigheter og svekker domstolenes autoritet.

De internasjonale rettsreglene og delvis menneskerettighetene ble utformet i en tid da framtidsoptimismen var stor og en ville strekke seg etter idealer. Situasjonen har endret seg. Spenningen og forskjellene i samfunnet øker. Det kuttes i de offentlige budsjettene. Velferdsordninger står i fare. Denne virkeligheten blir i liten grad avspeilet i internasjonale rettigheter og rettsregler. Det trengs derfor en realitetsorientering, slik at rettigheter ikke endrer status til ønsketekning og papirbestemmelser. Det nytter i alle fall ikke å pøse på med flere rettigheter med basis i idealer om hvordan «ting burde være».

Annonse
Annonse