Annonse
Leder

Styringskåthet og sentralisme

En klar beskjed om hvor mange ansatte det skal være per barn i barnehagen, må da kommunene klare å forholde seg til? Det samme gjelder en bemanningsnorm for skolen slik at vi sikrer at elevene får nødvendig tilgang på faglige ressurser. Problemet er at disse siste normkravene vil påføre kommunene økte kostnader. Kommunene hevder de ikke får økte bevilgninger tilsvarende det normreformene koster. Det betyr at de må kutte på andre områder. Eller de kan effektivisere, mener regjeringen.

Norsk institutt for by- og regionforskning har på vegne av KS laget en rapport som viser at det er stor frustrasjon i kommune-Norge over økningen i lovpålagte bemanningsnormer og kompetansekrav.

«Bemanningsnormer er et voldsomt og utålelig inngrep i det lokale sjølstyret», sier Bjørn Arild Gram (Sp) som er ordfører i Steinkjer til Dagsavisen. Han mener det er et nytt trekk at staten skal regulere ned i detaljene hvordan kommunene skal bruke sine ressurser. Han frykter det neste er en norm for resten av omsorgssektoren. Da har staten regulert ressursbruken på alle de tunge tjenesteområdene i kommunene.

Vi er i ferd med å havne i en modell det staten tar fullstendig styring over kommunene. Kommunene får i økende grad en iverksetterrolle for de nasjonale politikerne. Det er fare for at en slik statlig overstyring ikke vil fungere.

Hvis kommunene opplever at de får svekket innflytelse, vil det få konsekvenser for hvem som vil sitte i kommunestyret: Hvis dyktige borgere sier nei til å være folkevalgt fordi den reelle innflytelsen er for liten, har vi et problem.

Vi er i ferd med å havne i en modell det staten tar fullstendig styring over kommunene

Det er også en overhengende fare for at de folkevalgte blir satt til en håpløs oppgave. Det meste av ressursbruken er lovpålagt, men bevilgningene strekker ikke til de lovpålagte oppgavene en gang. Det er ikke bare en norm for bemanning, Stortinget har vedtatt. I fjor ble det bestemt at leger som skulle ansettes i kommunene, måtte ha spesialisering innen allmennmedisin. Det er stilt ulike kompetansekrav til de som skal undervise i skolen eller ha ansvar i barnehagen.  

En rekke kommuner er alt i en situasjon der de ikke er i stand til å innfri alle krav som er lovregulert.

Selv rike Norge vil ikke ha ressurser til alt vi ønsker innen helse, omsorg og utdanning. I praksis må det prioriteres. Det er kommunene som har ansvar for å levere borgerne de tjenester de har rett på. Det er kommunene som er nærmeste brukerne. Det betyr at de også er best til å prioritere.

Dette er en syringskåthet som går på bekostning av kommunene.

Nasjonale politikere liker ikke tanken på at politikeren i kommune må prioritere ressursene i møte med krav og forventninger både fra utdannings- og helsesektoren. Realiteten er imidlertid at motstridende krav i framtiden vil måtte bli satt opp mot hverandre. Vi er ikke tjent med at Stortinget deler ut stadig flere rettigheter og gir stadig med detaljerte påbud om hvordan ressursbruken i kommunene skal være. Bevilgningene er ikke store nok. Kommunene eier problemet. Da bør de også ha fullmakt til å løse det ved å prioritere.

Hor langt inn på blindveien Stortinget har havnet, demonstrerte de da de ga kommune beskjed om at et ektepar har rett til et felles rom på sykehjemmet dersom de ønsker det selv om den ene ektefellen fint kan klare å bo hjemme alene. Flere representanter fra kommune pekte på forhånd på at dette betyr at Stortinget bestemmer at en som virkelig trenger en plass på sykehjemmet, må vente fordi en rimelig oppegående eldre skal få plass sammen med ektefellen. Hvis kommunene vil prioritere slik, bør de kunne gjøre det. Men å gi dette som en rettighet til alle, viser hvor styringskåte flertallet på Stortinget er. Dette er en syringskåthet som går på bekostning av kommunene.

Annonse
Annonse