Avvikere som hives på dør

Politikerne mener det som regel godt. De er velviljens menn og kvinner som vil være med å forme samtiden og fremtiden. De ser på seg selv som fremskrittets representanter med stor tro på egne politiske ideer.

Tidens melodi er at både bedrifter, organisasjoner og etater i stat og kommune skal formulere verdier som virksomheten skal styres etter. Verdiene er selvsagt på plass i Oslo- skolene.

Fem Oslo-skoler vil ikke lenger ta imot praksisstudenter fra Norsk Lærerakademi (NLA).

Grunnen er at NLA har et verdidokument der det står at «ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i fortsatt som bærende norm for samlivsetikken.»

Det er eierne, syv kristne organisasjoner, som har vedtatt det.

Dette har ikke all verdens betydning for høyskolen i praksis. Lærerne står fritt til å undervise som de vil. Det stilles ikke livssynskrav til lærere eller studenter. Det vil nok være flere studenter og lærere med et kristent livssyn enn ved andre høgskoler, men undervisning og forskning er ikke underlagt verdistyring fra eierne.

Fordi NLA har et verdidokument som henviser til ekteskapet mellom mann og kvinne, nekter de fem Oslo-skolene å ta imot praksisstudenter fra NLA. De avviser NLA på et prinsipielt grunnlag og er ikke opptatt av hva studentene mener.

– Skoler bør ikke kunne si nei til praksissamarbeid, sier Mehmet Kaan Inan, Høyres talsperson for utdanning og kultur i Oslo til Vårt Land. Så lenge NLA er en godkjent høyskole, mener han skolene skal ha en plikt til å ta imot studenter i praksis.

Han mener også at det er irrelevant hva studentene selv mener om likekjønnet ekteskap. Vi har ikke et yrkesforbud for lærere knyttet til hva de personlig mener om samlivsspørsmål.

Byråd Inga Marte Torkildsen sier til Vårt Land at det må være opp til den enkelte skole å avgjøre hvem de vil ha praksissamarbeid med.

Hun legger til at «det påhviler NLA et ansvar for å balansere sitt verdidokument mot de verdiene norsk skole bygger på blant annet i opplæringsloven og overordnet del av læreplanverket».

Hun vil imidlertid ikke hevde at NLA sitt verdidokument er i strid med opplæringsloven. I praksis gir byråd Thorkildsen en ideologisk godkjenning for å nekte samarbeid med NLA.

Det blåser en aktivistisk vind over landet i saker som har med samliv, kjønn og homofil å gjøre. Sakte, men sikkert vil NLA få et stempel på seg som en LHBT-fiendtlig skole.

Det vil bli flere skoler som med henvisning til sitt eget verdigrunnlag sier de ikke vil ha praksisstudenter fra NLA. Dette vil igjen svekke rekrutteringen til skolen både av lærere og elever.

Det kan komme til å bli belastende å ha NLA på CV-en.

Det kan fort ende med at eieren må kaste håndkledet og endre verdidokumentet i tråd med det folk flest mener for tiden eller holde fast på sitt grunnlag og se at skolen mister den posisjonen den har skaffet seg.

Det er vanskelig å vinne fram med prinsipiell tekning om ytringsfrihet og retten til å ha avvikende meninger når aksjonisttoget tar av.

Inga Marte Thorkildsen vil i alle fall ikke blåse i fløyta for å få stoppet utviklingen.

Den norske kirke har for lengst innsett at det ikke vil fungere å være folkekirke med det verdisynet eierne av NLA har.

Andre kirkesamfunn kan også komme til å revidere sitt syn på samliv. Selv i Den katolske kirke foregår det en debatt om holdningen til homofili.

Vi hører mindre til hva som debatteres i muslimske miljøer.

Vi har ennå ikke kommet dit at lærere og ansatte bes om å gjøre rede for hva de selv mener om samliv, kjønn og ekteskap.

Men de fleste har funnet ut at her gjelder det å gå stille i dørene. Toleransen for avvikende meninger er ikke stor. Avvikere i slike spørsmål kan bli mørbanket i sosiale medier.

Denne saken er en del av den identitetspolitiske bevegelse som ruller over den vestlige verden.

En variant av den samme tenkningen har ført til at flere biblioteker ikke lenger vi lage Harry Potter-utstilling, ikke fordi det står noe galt i Harry Potter-bøkene, men fordi forfatteren, J. K Rowling har uttalt seg negativt og provoserende om transpersoner.

Der aktivismens vind blåser skilles det ikke mellom en forfatteres meninger og innholdet i en bok eller mellom studenter og meningene til de som eier en skole.

Når en anledning kommer rekende på ei fjøl, stilles det ikke krav om relevans og prinsipiell klartenkning. Man hiver seg på muligheten for å vise hvor man hører til, på riktig side og i tråd med den rådende tenkning.

Ved å henvise til eget verdidokument, kan en til og med framstå som etisk bevisst og handlekraftig.

Slik innsnevret ytringsrommet for avvikende meninger med støtte fra politikere som bedyrer at de er veldig for mangfold og ytringsfrihet, vel og merke dersom det er innenfor de grenser de selv mener er rimelig.