Kirkeleder degradert etter tvilsom rasismedom

De rir ikke samme dag som de saler i Diskrimineringsnemnda. 28. oktober 2023 havnet en sak på nemndas bord, reist av den tidligere HR-lederen i Kirkerådet, som hevdet hun ble utsatt for diskriminering og rasisme. 

To år og én måned senere konkluderer nemnda med at Den norske kirke har opptrådt rasistisk overfor kvinnen, som sluttet to år tidligere.

Vedtaket, som er på hele 20 sider, er blitt tatt for god fisk på alle hold i kirken. 

Et vedtak i nemnda blir ofte oppfattet som en dom man må bøye seg for. På sett og vis må man det. Godtar man ikke det et tilsyn eller en nemnd bestemmer, må saken bringes inn for retten.

Men det er ingen grunn til å betrakte et vedtak i nemnda som en rettskraftig dom. Denne saken er et eksempel på tilsynsvirksomhet på villspor i en konflikt på en arbeidsplass.

Nemnda bruker to år på å behandle en klage. Alt foregår skriftlig. Det er ingen samtaler der aktørene kan forklare seg. Det skjer ingen kontradiksjon – noe som er grunnleggende i en rettslig behandling.

Det ender ikke bare med at assisterende direktør Jan Rune Fagermoen kritiseres for å ha brukt et uheldig uttrykk i en samtale med HR-sjefen. Nemnda konkluderer med at hele Den norske kirke har gjort seg skyldig i rasisme og trakassering.

Flisespikkerne

Snakk om linjal og stoppeklokke. Velkommen til flisespikkernes arena.

Beviset for rasisme er at Fagermoen stilte spørsmål til HR-sjefen om hun brukte «rasismekortet». Å bli møtt av arbeidsgiver med et slikt spørsmål kan selvsagt virke sårende og provoserende. Men det er ikke uttrykk for rasisme. Den erfarne og balanserte direktøren driver ikke med diskriminering. Han er kjent for å ta hele arbeidsmiljølovens regelverk på ramme alvor. En medarbeider må tåle både kritiske spørsmål og kritikk fra sin overordnede.

To år etter at HR-lederen sluttet, etter flere år med konflikter og varslinger, konkluderer nemnda med at det ikke er gjort nok for å forebygge diskriminering. Hva er «nok»? Dette fremstår mer som synsing enn som rettsanvendelse.

Kirkerådet har brukt over tre millioner på advokater og sluttpakker for å løse konflikten i HR-avdelingen. De har forsøkt å følge alle regler som gjelder for arbeidslivet. Det er komplisert når det varsles både på den ene og den andre.

Ingrid Vad Nilsen, som var direktør i Kirkerådet i denne perioden, skriver i Vårt Land at «vi kunne gjort ting annerledes». Selvsagt kunne de det – det kan alle si i ettertid. Slik denne saken framstår, er det grunn til å spørre om det skjedde en feilansettelse da HR-avdelingen fikk ny leder.

Jan Rune Fagermoen har beklaget formuleringen han brukte. Hadde han visst at dette uttrykket skulle gjøre hele folkekirken skyldig i rasisme og trakassering, ville han selvsagt valgt andre ord. Det lureste hadde vært å ikke sette ord på det flere tenkte: at kvinnen gjorde konflikten hun sto i til en sak om rasisme og diskriminering, mens de hun var leder for hevdet at hun ikke fungerte som leder.

Hun fikk selv varsler mot seg, og arbeidsgiver kunne ikke la henne fortsette som leder. Hun ble sykmeldt i en periode, fikk tilbud om andre oppgaver, men valgte å slutte – og sendte en klage idet hun gikk ut døren.

Forsterker konflikter

Vi har etter hvert fått mange eksempler på at varslinger om arbeidsmiljøproblemer forsterker konflikter. Det settes i gang langdryge prosesser som kan vare i årevis, koste flesk og ikke løse noe som helst. I dag kan du også lese om varslingssaken i Lom kommune.

Varslinger brukes i maktkamper – og mediene stiller som regel opp på varslerens side. Det blir gjerne slik: Varsleren har rett til anonymitet, hard kritikk mot navngitte ledere lekker ut, og den som har ansvaret kan ikke kommentere fordi det er en personalsak.

Jan Rune Fagermoen er blitt hengt ut som en leder som trakasserer og driver med rasisme. HR-sjefen er anonym. Kirkerådet vil ikke engang oppgi navn eller kjønn. I Vårt Land heter HR-lederen «hen». Leseren skal ikke en gang få vite at det er en kvinne.

Kirkerådet burde tatt opp kampen mot Diskrimineringsnemnda – ikke nødvendigvis ved å bringe saken inn for retten. Saken er for liten til det. Men de kunne utfordret vedtaket offentlig.

Om Fagermoen frivillig har meldt seg som offerlam, eller om kirkedirektør Ole Edvard Wold Reitan ba ham trekke seg som assisterende direktør, er ikke kjent. Det finnes ingen saklig grunn for oppsigelsen eller den omplasseringen som har skjedd.

Det Reitan og Kirkerådets leder Harald Hegstad burde gjort, var å be Fagermoen bli i stillingen, ta nemndas konklusjon til etterretning, betale den symbolske boten på 20 000 kroner – men samtidig avvise påstanden om rasisme og diskriminering.

Mister posisjonen

Det ville skapt reaksjoner om ledelsen hadde vendt tommelen ned for vedtaket. Men nemnda har ikke sagt at Fagermoen bør degraderes. Det er Kirkerådet selv som har funnet ut at et uheldig begrep skal straffes med å miste posisjonen.

Kravet om at alt som oppfattes som en krenkelse må få konsekvenser, skjøt fart under #metoo. Kirkerådet sitter fast i en selvpålagt straffetenkning og klarer ikke å konkludere med at det er lov å bruke feil ord for en leder ingen mistenker for rasistiske holdninger.

Kirkerådet bør gå en runde på om det deres grunnlegger for to tusen år siden sa om tilgivelse, også har relevans for personalforvaltningen i kirken.

Ved å degradere Fagermoen viser ikke Kirkerådet at de tar rasismen på alvor, men at de innordner seg de rådende strømninger og paradigmer i myndighetenes tilsynsbyråkrati.

Det er ingen grunn til å legge seg flat for alt som kommer fra tilsynsmyndighetene ved å unnlate å si at en er uenig. Og det er i alle fall ingen grunn til å la en direktør bli syndebukk for en uheldig formulering i en konflikt som har pågått i årevis.