Magne Lerø: Oslo-sykehuset rammes av varslings- og foretaksrot

­Bjørn Atle Lein Bjørnbeth, administrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus (OUS), landets største med 24.000 ansatte, har fått et varsel mot seg. Han anklages for aggressiv kommunikasjon, uklar rolleforståelse og for å spre en fryktkultur i ledelsen og nedover i organisasjonen.

Det er Legeforenings tillitsvalgte i Direktørens stab som har sendt varselet til Helse Sør-Øst RHF som utøver eieransvaret på vegne av staten.

Bjørnbeth på hele forsiden

Saken dekker hele forsiden på Aftenposten i dag. Bjørnbeth har ikke sett varselet og ser ikke ut til å være nevneverdig opptatt av å få se det heller. Det får gå sin gang, sier han.

Aftenposten er helt bestyrtet over at Bjørnbeth ikke vil kommentere varselet. De lister opp 8 spørsmål han ikke vil svare på.

Varslinger skal være anonyme, men Aftenposten har selvsagt fått varselet tilsendt. Det er slik spillet og maktkampen foregår. Pressen melder seg alltid til tjeneste.

Aftenposten siterer påstander om at Bjørnbeth skal ha betegnet staben som et «rottereir» og «tullinger i tårnet». Bjørnbeth vil ikke engang bekrefte eller avkrefte om han har sagt det.

Han er klok nok til å holde kjeft. Begynner han å uttale seg offentlig, heller han vann på mølla. Konflikten vil vokse. Dessuten nytter det ikke å forsvare seg mot et varsel.

Varselet er sendt på vegne av Legeforeningens 11 medlemmer i direktørens stab. Det er uklart om alle disse 11 stiller seg bak, men tillitsvalgt for legene ved sykehuset, Anne Marit Førland, sier hun støtter varselet og at det er representativt for legene i avdelingen.

Når det må skje store endringer, er det ikke uvanlig at sykehusdirektører anklages for å spre en fryktkultur. Det fører som regel ikke til noe.

Ulovlig lederstil

Legeforeningen hevder i varselet at Bjørnbeth har brutt bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om forbud mot myndighetsmisbruk og et uforsvarlig arbeidsmiljø. De mener Bjørnbeth har en lederstil som bryter med loven.

Varslinger om lederstil fører som regel ikke fram. Det fører knapt til noe mer enn at det brukes enormt mye tid og ressurser på å behandle varselet. Tiden går, og konfliktene øker.

Når varselet alt er lekket til Aftenposten, viser det at det er en maktkamp som foregår. De som varsler om lederstil, er som regel uenige i vedtak som ledelsen har fattet og kritiserer prosessen som har ledet fram til beslutningen.

Et varsel betyr at det innledes en juridisk prosess framfor å ta initiativ for å løse et problem. Når varselet sendes ut av organisasjonen Oslo Universitetssykehus, og til det regionale foretaket, vil de vise at de tar varsler på alvor. Her havner saken hos HR-avdelingen.

HR-folkene i det regionale foretaket aner ikke hva som foregår mellom Bjørnbeth og legene i staben. Det ender sannsynligvis med at de kobler inn jurister som fakturerer med gaffel for å finne ut av om Bjørnbeth er en lovbryter. Slike saker kan koste millioner.

Modellen med regionale foretak har gjort det mulig for dem å hente ut varslingssaker fra sykehuset. Slik bør det ikke være. Det er sykehuset som utøver arbeidsgiveransvaret, som bør håndtere konflikter i arbeidsmiljøet.

Få styreleder Bovim på banen

OUS har et styre som ledes av Gunnar Bovim. Det er han som skulle fått varslingssaken mot administrerende direktør.

Bovim er en rutinert leder. Han kunne orientert styret og fått med seg nestleder Anne Kari Lande Hasle, som er en like rutinert ringrev som Bovim, på en samtale med Bjørnbeth og legene som har sendt varselet.

De ville i løpet av en formiddag sannsynligvis kunnet konkludere med at dette ikke er en sak om lovbrudd, men om samarbeidsproblemer. Å trekke inn jurister, roter det bare til. Skal de sende inn en rådgiver, bør de velge en de tror kan bidra til bedre dialog mellom direktøren og legene i staben.

Ved at styret engasjerer seg, tilfredsstiller de kravet om at et varsel skal undersøkes. Men ifølge Aftenposten er ikke styret koblet inn. Saken er sendt til de ansiktsløse byråkratene i Helse Sør-Øst.

De er opptatt av å behandle varsler på en måte som ikke blir møtt med kritikk. Det betyr som regel å taue inn et par jurister som skal intervjue kreti og pleti om hva som er sagt og gjort, for så å si noen velvalgte ord om Bjørnbeth har brutt loven, eller ikke.

Må sjefen skjerpe seg?

Det kan godt være at Bjørnbeth har gjort tabber som leder og at han bør skjerpe seg. Et varsel er et grunnlag for Gunnar Bovim til å snakke med Bjørnbeth om lederstil og disposisjoner. Det kan det komme noe ut av.

Å taue inn noen jurister, gjør som regel vondt verre.

Nå skal det sies at det ikke er kjent om Helse Sør-Øst vil lage juristmat av varselet. Men det er slik det pleier å ende opp i offentlig sektor der de er livredde for å bedrive feil saksbehandling og ikke gå grundig inn i saker.

Dette kunne blitt en solskinnshistorie dersom OUS hadde sagt at de ikke har råd til å bruke jurister, men at styreleder og nestleder har så pass brukbare honorarer at de får ta seg en samtale med de stridende parter og kanskje få de til å legge ned stridsøksa.