Jan Ketil Arnulf: En kunstig intelligent partilederdebatt

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høgskole.

SYNSPUNKT. Årsaken er at vår offentlige dialog om politikk burde kunne se litt lenger fram enn til debattene. Når vi vet at politikere i valgkampmodus er satt opp som forutsigbare tekst-algoritmer kan vi ta dem for det de er – uforpliktende forsøk på å verve stemmekveg gjennom å framstå kjappe i replikken. Digitale språkmodeller har den fordelen at de er kjappere og at vi vet at deres utsagn ikke forplikter.

Den såkalte «valgomaten» til NRK er allerede et slags skritt på veien. Partiprogrammene kan altså lastes opp i en digitalisert parti-velger-maskin, og det er i dag intet problem å trene en gruppe chatbot’er til å være den ene eller andre representanten for partiene.

I vår kunstig intelligente tidsalder finnes det en snodig overlapp mellom prinsippene for kunstig intelligens og partilederdebatter. Overlappet heter «oppdatering av mentale modeller». La meg forklare:

Velgerne (publikum) vil prøve å oppdatere sine indre modeller av hva politikerne står for. Dette vet politikerne, som oppdaterer sine uttrykk i debatten for å verve velgere. Arrangørene, som har til hensikt å verve publikum, vil oppdatere sine modeller av publikum (velgerne). Kjernen i arrangementet er at publikum skal få mer presis informasjon om hvilke valg de kan ta, mens politikere og medier får mer presis informasjon om hva som gjør inntrykk på velgerne.

På den måten kan man håpe at demokratiet vinner gjennom informerte valg. Sånn har vi holdt på siden vi fikk TV på 1960-tallet.

Kunstig intelligens bygger på oppdaterte modeller av hva som er et «godt» svar på et «godt» spørsmål. Med tilgang på mest mulig informasjon om spørsmålets innhold og målgruppene, vil kunstig intelligente modeller gi stadig bedre svar. Det gjelder bare å oppdatere modellene på velgernes og partienes preferanser. I de fleste tilfeller ville en språkmodell i dag gi både raskere og mer spenstige svar enn en levende politiker.

Fra et demokratisk standpunkt kunne man derfor steile ved tanken på å erstatte de levende politikerne med digitale pratmakere. Ville ikke dette tilslørt vårt blikk for hva politikerne står for og hvem som er til å stole på? Det er akkurat denne tanken som en chatbot-duell ville fortelle oss noe om. Her kommer noen refleksjoner i tur og orden.

Det sentrale spørsmålet her er hva det vil si å «oppdatere», eller som det heter, å «trene» en modell. Både politikerne, velgerne, mediene og KI gjør dette. Men legg merket til en liten forskjell: Politikere og KI har til felles at de er trent på å gi det beste, mest slående svaret der og da.

Politikerne er allerede «trent», som chatbot’ene ville vært det, av sine egne organisasjoner og medierådgivere. Det er ikke politikerne selv vi hører, det er instruerte forestillinger skapt av grupper av mennesker.

Velgernes behov er en annen oppdatering av sine indre modeller: Hvilken politiker (hvilket parti) vil gi meg det beste resultatet i neste 4-års periode? Sett som et lite stykke kunstig intelligens er det en vesensforskjell på det beste svaret i kveld og den beste politikken i en fireårs-periode. Ved å la seg påvirke av det beste svaret i kveld stiller velgerne seg svært sårbare for å bli skuffet, fordi det ikke finnes noen sammenheng mellom kvaliteten på bråkjekke svar i kveld og kvaliteten på realpolitikk i et lengre perspektiv. Det retoriske spillet har uhyre liten signalverdi.

Det er direkte dårlig gjort mot politikerne å forvente at de kommer til å levere i tråd med sine retoriske poenger en torsdagskveld før valget. Alle regjeringer vil svikte noen av sine velgere og kampsaker. Spørsmålet er ikke om, men hvilke løfter som vil bli brutt. Ingen kommer til å få flertall, og selv da ville mye vise seg vanskelig å gjennomføre. I kompromissene ligger den viktigste hunden begravet: Vil partilederdebattene gi oss brukbar informasjon for å spå noe pålitelig om deltakernes evne til å jobbe fram kompromisser for fellesskapet?

Den politiske debatten blir bare mer splittende og show-preget, med utroping av «vinnere» og «tapere» på sosiale medier og terningkast i avisene. Innsatsen gir ingen holdepunkter for hvordan dette vil gå utenfor medienes flomlys.

Hvis den retoriske innsatsen denne kvelden skulle hatt noen faktisk signalverdi, burde den jo vært overlatt til språkmodellenes overmenneskelige evne til å finne den beste formuleringen her og nå. Trent på partienes programmer og politikernes personlige stil, kunne det vært interessant å sett hvordan argumentene kan simuleres digitalt.

Derimot vil språkmodellene overhodet ikke ha peiling på om, og hvordan, de retoriske motstanderne vil kunne finne sammen om en robust styring av et land i stadig mer opprørt hav. Dette kommer til å oppstå gjennom samhandling mellom folk som har mer eller mindre tillit til hverandre, et fenomen som ligger langt utenfor den «kunstige intelligensens» virkeområde.

Den som grøsser ved tanken på kunstig intelligente partilederdebatter bør derfor stoppe opp og tenkte over at vi driver fram en form for politisk showmanship der deltakerne blir premiert nettopp for å opptre som språkmodeller.

Hvem er menneskene og interessene som finnes bak all den informasjonen vi får? Hva er sammenhengen mellom den retorikken som vi får servert, og det politiske håndverket i perioden etterpå? Har vi, som samfunn og velgere, et modent nok forhold til de stormene av informasjon vi blir utsatt for?

I en tid der forpliktende fellesskap ser ut til å bli vanskeligere å tro på enn før, ville det i alle fall vært opplysende å få med seg en serie simulerte partilederdebatter i rask rekkefølge. Masseprodusert retorikk virker kanskje ikke like hypnotiserende og gir kanskje betrakterne et nyttig refleksjonsrom. Hva var det som ble sagt, egentlig?