Leder
Støre kan, om han vil, det Listhaug ikke kan
Jonas Gahr Støre setter for få spor etter seg og utnytter ikke vår posisjon som utenforland. Vi blir tilsynelatende like mye et haleheng til EU og Nato enten det er Jonas Gahr Støre eller Sylvi Listhaug som er statsminister.
Et argument som er blitt brukt for at Jonas Gahr Støre bør være statsminister, er at landet i urolige tider trenger en øverste leder med solid internasjonal erfaring. Det har Jonas Gahr Støre. Det har ikke Sylvi Listhaug, som ligger an til å bli statsminister om tre år.
Med Jens Stoltenberg som finansminister og Espen Barth Eide som utenriksminister har Norge toppet det utenrikspolitiske laget. Det spørs om det finnes et land i Europa med en regjering med like stor kompetanse og utenrikspolitisk erfaring som det Norge kan skilte med.
Landets utenrikspolitiske miljø var en kort periode i knestående etter Epstein-avsløringene. Nå er vi i gang igjen. Statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik har vært i Iran for å drøfte den akutte konflikten mellom USA og Iran. Fredslandet Norge kan kanskje bidra? Størrelsen på Norges selvbilde er det ikke noe å si på.
EU har begynt å lure på om ikke tiden er inne for å snakke direkte med Russland, og ikke la USA, med Trumps radarpar Steve Witkoff og Jared Kushner, ta hånd om dialogen. Men EU sliter med å bli enige om hvem de skal sende for å møte Putin og hans menn. Aftenposten hevder at Espen Barth Eides navn er nevnt. Når det skjer, vil gjerne Norge være med.
Fremfor å opptre som haleheng bør han prøve seg i rollen som veiviser. Den rollen kan Støre spille. Det kan ikke Sylvi Listhaug. Men hun kan, like godt som Støre, sitte stille i båten og lyde som et ekko av andre.
Vi tilpasser oss
Men regjeringen Støre gjør ingen forskjell der det brenner for tiden. Vi tilpasser oss og henger oss på. Jonas Gahr Støre deltar med veltalenhet og tilpasset retorikk der det trengs. Han er sømløst blitt en del av det europeiske utenrikspolitiske establishment.
Tre siste ledere fra Magne Lerø
Regjeringen har satt spor etter seg ved å anerkjenne Palestina. Det har fått null betydning. Israel har nær sagt brutt forbindelsene med Norge. Vi er ute av enhver dialog mellom Israel og Palestina. Norge snakker om tostatsløsningen omtrent på samme måte som for 20 år siden.
Jonas Gahr Støre skrev en kronikk i Aftenposten for et par uker siden. Der sa han det samme om krigen mellom Ukraina og Russland som for fire år siden.
Norge har satt spor ved å legge seg i front når det gjelder bevilgninger till krigen i Ukraina. Vi har også økt produksjonen av ammunisjon, og mer skal det bli. Her skal vi samarbeide med Ukraina.
Dette har Russland merket seg, men vi satser på at det ikke får noen konsekvenser. På plussiden har Russland merket seg at vi ikke har gitt etter kravet fra EU om å bryte fiskerisamarbeidet med Russland.
I går var Støre i Frankrike for å ha samtaler med president Emmanuel Macron og undertegne en avtale om at også Norge skal integrere franske atomvåpen i sin sikkerhetstenkning.
Storbritannia, Nederland, Sverige, Danmark, Polen, Belgia, Tyskland og Hellas er med. Regjeringen har oppholdt seg i tenkeboksen i flere uker. Nå slutter vi oss til atomflokken.
Uklart i praksis
Hva dette betyr i praksis, er uklart. Det er ikke snakk om å krype inn under en fransk atomparaply, sier Støre. Poenget er ifølge ham at Frankrike åpner opp for dialog med nære allierte om hvordan franske kjernevåpen kan bidra til europeisk sikkerhet og avskrekking mot militære trusler.
Dialog, altså. Det høres rimelig fredelig ut. Men SV sier de er imot. Det samme sier Røde Kors.
Når Sverige og Danmark er med, er det på sett og vis forståelig at Norge også vil slå følge. Igjen ser vi Norge som haleheng.
Jonas Gahr Støre er en utenrikspolitiker av første klasse. Men hvorfor nøyer han seg med å lyde som et ekko av det andre lands statsledere sier?
Den formen for utenrikspolitikk som vi driver for tiden, kan Sylvi Listhaug klare like godt.
I den situasjonen Europa befinner seg i, trenger vi ledere som ikke nøyer seg med å sitte stille i båten og la seg flyte med strømmen.
Etter å ha markert at Norge vil være med på det franske atomlaget, burde Støre sagt klart ifra at atomopprustning ikke er svaret på den sikkerhetspolitiske uroen som preger Europa. Han burde sagt at tiden er overmoden for Europa til å gå i dialog med Russland for å få slutt på krigen og starte en prosess for rustningskontroll og begrensning av atomvåpen.
Dette vil ikke være mulig uten at Europa tar på alvor og snakker åpent med Russland om deres sikkerhetsbehov. Det hjelper ikke at Støre skriver i Aftenposten at Nato ikke truer noen.
Hadde han snakket til barn, kunne han sagt: «Vi vil bare fred, vi er de snille, de andre de slemme.» Men så enkel er ikke verden.
Støre bør ta mål av seg til å vise vei bort fra atomopprustning og en voldsom økning i bevilgningene til forsvar.
Norge klarer seg
Norge klarer seg alltid. Vi har nok av milliarder. Det er flere Nato-land som er på felgen økonomisk. De planene som Nato legger, vil ikke Europa ha råd til. Vi kan ikke ruste opp samtidig som vi finansierer en krig i Ukraina som koster noen hundretalls milliarder hvert år.
Støre bør bruke sin kløkt og kompetanse til å skru utviklingen 30 år tilbake i tid. Da var vi i god dialog med Russland.
Fremfor å opptre som haleheng bør han prøve seg i rollen som veiviser. Den rollen kan Støre spille. Det kan ikke Sylvi Listhaug. Men hun kan, like godt som Støre, sitte stille i båten og lyde som et ekko av andre.