Trump legger ned sverdet, men krever Grønland

Natos europeiske statsledere pustet lettet ut etter Donald Trumps opptreden i Davos i går. Det første lettelsens sukk gikk over forsamlingen da han gjorde det klart at han ikke aktet å bruke militær makt mot Grønland.

Det neste kom senere, da han avlyste den varslede straffetollen. Det skjedde etter en samtale med Natos generalsekretær Mark Rutte, der partene ble enige om at Nato skal engasjere seg sterkere for sikkerheten på Grønland og i hele den arktiske regionen.

Det hadde etter hvert vokst fram en utbredt oppfatning i Europa om at Trumps krav om å få overta Grønland ikke primært handlet om sikkerhetspolitikk. Snarere dreide det seg om Trumps ønske om å skrive seg inn i historiebøkene som presidenten som gjorde USA større enn noensinne – målt i areal. 

Trump har likevel hele tiden argumentert med sikkerhet. Nå har Rutte i praksis legitimert denne måten å se saken på. Det kan ikke Nato-landene protestere mot, ettersom de selv har tatt til orde for at det er Nato som helhet som må ta ansvar for sikkerheten i hele Arktis.

Hvem skal betale?

Hvem som skal betale, er det derimot ikke sagt noe om. Dette vil Trump utnytte. Hans «tilbud» er å overta Grønland og samtidig dekke sikkerhetskostnadene i store deler av Arktis. Hvor mange milliarder vil Danmark bidra med? Og de andre Nato-landene?

EU-landene har ikke penger. De klarer knapt å finansiere krigen i Ukraina eller å bygge kraftig opp eget forsvar.

Når Trump presenterer regningen – med støtte fra Rutte – kan det hende noen sier rett ut det de egentlig tenker: La USA få Grønland – og betale regningen. Dette er en rest fra kolonitiden. Danmark har ingen nytte av Grønland.

Rutte har fått mye kritikk for ikke å ha kritisert Trump offentlig. Hadde han rykket ut på samme nivå som Mette Frederiksen og Emmanuel Macron, kunne konflikten blitt ytterligere tilspisset.

Det er linjen til Jonas Gahr Støre og Giorgia Meloni som har vunnet fram. De har tatt til orde for å roe ned situasjonen og satse på dialog med Trump, samtidig som de har rettet skarp kritikk mot planene hans. Det er denne linjen Rutte har fulgt.

Støre sier til NRKs Politisk kvarter at vi må «dekode» Trump. Det er ikke nødvendigvis så ille som det kan høres ut. Trumps forhandlingsstrategi er å skape kaos og dramatikk. Deretter modererer han seg og får oppnådd noe.

Ketil Solvik-Olsen, tidligere statsråd og nestleder i Frp, kjenner amerikansk politikk og det republikanske miljøet godt. Han mener mediene har bidratt til å fyre opp frykten ved stadig å hente inn «USA-eksperter» som tolker Trump bokstavelig og trekker bastante konklusjoner. Da blir verdensbildet svært svart og dystert.

Kaos-metoden

Han skriver på Facebook: «Det er viktig å huske at Trumps metode er å skape kaos og uro på vei inn i forhandlinger. Han har til og med skrevet bok om teknikken – The Art of the Deal.

– Jeg misliker sterkt hans forhandlingsmetodikk, hans angrep på viktige institusjoner og hans vulgære språkbruk. Det er skadelig – både for verden og for USA – først og fremst fordi det bryter ned tillit og samarbeidsvilje. Samtidig: Dersom vi skal forstå Trump for best mulig å ivareta norske interesser og posisjoner, må vi forsøke å forstå hvordan han faktisk fungerer, fremfor å legge til grunn hvordan vi selv mener han burde være.

– Mitt råd er fortsatt: Ta tematikken Trump snakker om på alvor, men hold nervene under kontroll når truslene kommer».

Regelen om at «den Gud gir et embete, gir han også forstand», har faktisk noen unntak. Donald Trump er et av dem.

Historien mangler ikke ledere som har mislyktes totalt og blitt en ulykke for seg selv og sitt folk. De har ofte vært diktatorer, ledere med sterke autoritære trekk eller med en ustyrlig narsissistisk drivkraft.

Donald Trump hører til den siste gruppen. Det spesielle ved Trump er at han ser ut til å elske å sette i gang konflikter, true og hevde at han alene sitter med løsningen. Dette kombinerer han med krav om absolutt lojalitet fra alle rundt seg. Hvis Trump sier at de må hoppe, må de hoppe – ellers får de sparken.

Trumps heiagjeng

Trumps helfrelste heiagjeng, Maga-bevegelsen, vil at han skal konsentrere seg om «Make America Great Again». For dem innebærer det at Trump arbeider beinhardt med å løse USAs innenrikspolitiske problemer. Av dem er det mange.

I praksis er USA likevel blitt sterkere involvert i internasjonale konflikter enn på lenge. Forklaringen er neppe et brennende ønske om fred eller en trang til å sikre seg Nobels fredspris. Det som driver Trump, er en intens hunger etter oppmerksomhet – et behov for å stå i solen og vise verden hvor genial og mektig han mener seg å være.

Han fremstår ofte frakoblet virkeligheten når det gjelder hva han faktisk kan løse. Det finnes noe nærmest religiøst i hans tenkning og opptreden. Hadde noen spurt Trump om han kunne tenke seg å bli gud og bli tilbedt hver morgen, hadde han svart ja.