Dragkamp om globale talenter: Tafatt satsing gjør norske bedrifter sårbare

Norge stenger internasjonal kompetanse ute, og er i ferd med å tape dragkampen om internasjonale selskaper og viktige hovedkontorfunksjoner. Danmark og Sverige frister kompetente utlendinger med skattefordeler og automatisk arbeidstillatelse. Norge mangler tiltak innen en rekke viktige områder i jakten på eksperter med internasjonal erfaring, viser en kartlegging Mandag Morgen har foretatt (se figur 1).

Tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft er en nøkkelfaktor for at viktige hovedkontorfunksjoner forblir eller plasseres i Norge etter utenlandsk oppkjøp. Som et lite land i periferien av periferien, er det utopisk at Norge skal være en magnet for internasjonale hovedkontorer. Men det viser seg at Norge heller ikke er spesielt attraktiv for regionale hovedkontorer. Av 200 ikke-nordiske regionale hovedkontorer i Norden, ligger bare fem i Oslo og ett i Stavanger. Stockholm har nærmere 60 og i Øresundsregionen er det rundt 50, viser en undersøkelse fra 2006.

Mangel på relevant kompetanse fører til at hovedkontorfunksjoner i multinasjonale konserner skipes ut til land eller regioner som evner å skape industrielle økosystemer med lett tilgang på høykompetent arbeidskraft. Et lite arbeidsmarked med lite variasjon i kompetanse gjør Norge mer utsatt for utflyttinger enn andre land. Denne variasjonen er nødvendig for at hovedkontorfunksjoner skal fylles. Medisinen er like enkel som den er vanskelig: Norge må tiltrekke seg utenlandsk, høytutdannet arbeidskraft med internasjonal erfaring – hvis ikke kan viktige hovedkontorfunksjoner gå tapt.

Hovedkontorfunksjoner er bærere av næringslivets kompetanse. Disse funksjonene inkluderer strategisk, juridisk, administrativ og markedsrelatert kompetanse samt forskning og utvikling (FoU). Forsvinner disse, forringes næringslivets kompetansegrunnlag. Det er et viktig budskap i den nye boken «Hvem eier Norge?» (se Ukebrevet nr. 26, 2006). Sammen med nærhet til kundene og skatteforhold er tilgangen på kloke og kvalifiserte hoder den viktigste faktoren for lokalisering av hovedkontorfunksjoner (se tekstboks).

Mens Sverige og Danmark pøser ressurser inn i «Invest in-»programmer, er den norske varianten, «Invent in Norway», fortsatt på pilotstadiet. Insentiver for å tiltrekke seg arbeidskraft er ikke prioritert. Hovedtyngden vil ligge på profilering mot utenlandske bedrifter som investerer i forskning og utvikling (FoU) i Norge. Først etter at statsbudsjettet er lagt frem vet vi om «Invent in Norway» blir en realitet.

Utenlandske datterselskaper i Norge har også lavere kompetansenivå og mindre bredde i sine aktiviteter sammenlignet med Finland og Danmark. Det fremgår av en studie gjort av blant andre professor Gabriel Benito ved Handelshøyskolen BI. Han har sett på over 700 datterselskaper og tatt høyde for andre forhold som kan forklare disse ulikhetene. Det kan tyde på at utenlandske eiere finner det mindre interessant å legge hovedkontorfunksjoner til Norge.

«Mangelen på relevant kompetanse kan bli et problem for Norge. Hvis vi ikke sikrer tilgangen på relevant og høykompetent arbeidskraft med internasjonal erfaring, kan vi risikere at større internasjonale konserner flytter ut viktige hovedkontorfunksjoner,» sier Leo A. Grünfeld, forskningsleder i forskningsselskapet Menon, og en av forfatterne bak boken om eierskap.

Forskerne er overrasket over at Norge tar seg råd til å praktisere en så lite attraktiv politikk overfor utenlandsk kompetanse. Denne holdningen bidrar utelukkende til lavere verdiskaping, mener de.

For næringslivet spiller kompetanseproblemet direkte inn på den livsviktige kampen om lokalisering av hovedkontorfunksjoner og tilknyttede tjenester. Mandag Morgens analyse, basert på samtaler med en rekke eksperter og gjennomgang av forskningsrapporter, har avdekket disse hovedpunktene:

• Lite og perifert: Det norske arbeidsmarkedet er for lite. Vi trenger tilførsel høy kompetent arbeidskraft for å sikre relevant kompetanse med internasjonal erfaring.

• Norge er ikke attraktivt: Geografisk beliggenhet, lønnsnivå og kostnadsnivå gjør Norge mindre attraktivt.

• Mangler virkemidler: Norge må kompensere med virkemidler for å gjøre landet mer attraktivt overfor høytutdannet arbeidskraft. Men strategien mangler, viser sammenlikningen med de andre nordiske landene.

Lite og perifert

Det skal mye til før en flytter hovedkontoret til et annet sted. Det er en stor og dyr beslutning. Konsernhovedkontoret flyttes nesten aldri, men divisjonskontorer flyttes ut av ulike årsaker. Store selskaper har ofte desentralisert ansvaret for beslutninger til divisjonshovedkontorer, forretningsområder og avdelinger. Slik kan de raskt tilpasse seg endringer i markedet, samtidig utnytter de spisskompetansen ved de ulike avdelingene. Ved utenlandsk oppkjøp er det en risiko for at viktige hovedkontorfunksjoner flyttes til et annet divisjonskontor i utlandet.

«Større multinasjonale konserner med betydelige regionale aktiviteter i flere land, kan flytte ut hovedkontorfunksjoner fra sine datterselskaper i Norge. Slike konserner vil hele tiden vurdere lokaliseringen av kompetanseenhetene. De kan skalere ned ett sted, og skalere opp aktivitetene et annet sted. De flytter enheten dit den beste kompetansen finnes,» sier Grünfeld.

I multinasjonale konserner konkurrerer de ulike regionene om hovedkontorfunksjonene. Kompetent arbeidskraft med internasjonal erfaring er avgjørende for å være attraktiv. For multinasjonale selskaper er det viktig å kunne hente inn arbeidstakere og ledere med internasjonal erfaring og kunnskap om markeder utenfor landet.

«Vi har mangel på kompetanse på visse områder i Norge. Lykkes vi ikke å tiltrekke denne type kompetanse til Norge, så har vi et problem,» sier Grünfeld.

Da Nutreco kjøpte Hydro Seafood, fryktet mange at de ville flytte brorparten av hovedkontorfunksjonene til Amsterdam. Hovedkontoret ble flyttet til Amsterdam, men viktige hovedkontorfunksjoner ble lagt til Norge fordi det var der den relevante kompetansen på oppdrett lå. Det var en omvendt utvikling. Et eksempel på at en utenlandsk aktør velger Norge, nettopp fordi kompetansen var i Norge.

Et finmasket nett av kompetanse

Leder for globaliseringsprosjektet i NHO, Jon Vea, mener Norge ikke er godt nok foreberedt til å møte den økte internasjonaliseringen. Han frykter at utflyttingen av hovedkontorfunksjoner vil skyte fart og bli et økende problem, som en følge av flere utenlandske oppkjøp og flere norske bedrifter som først og fremst ekspanderer i globale markeder. Behovet for – og tilgjengeligheten av – kompetanse kommer til å bli avgjørende. Derfor må man vedlikeholde og spisse de gode kompetansemiljøene. Det er en forutsetning for å ligge i front.

Hovedkontorfunksjoner er avhengig av et godt næringslivsmiljø. Hovedkontorer og investeringsselskaper kjøper avanserte, kunnskapsbaserte tjenester fra for eksempel advokatkontorer, finanshus og kommunikasjonsbyråer. Jo større og jo mer spesialiserte og kunnskapsrike denne typen tjenesteytere er, desto mer attraktivt vil det være å legge hovedkontorfunksjoner og investeringsselskaper i nærheten.

Derfor blir det viktig å skape gode klynger. «I stedet for å spre kompetansen er tendensen at man lager noder hvor den fremste kompetansen finnes. I tillegg til tilgang på kompetent personell, er klyngeeffekten avgjørende for hovedkontorfunksjoner,» sier administrerende direktør Paul Chaffey i Abelia. Han fremholder at den skjeve næringsstrukturen gjør at Norge trenger påfyll av internasjonal kompetent arbeidskraft for å tilføre kompetanse på områder vi ikke er så sterke på. Både i ledergrupper og ellers.

«Den store utfordringen er å skape et økosystem av næringsliv, universitet og tilgang på studenter. Det holder ikke å være et sted i verden. En må differensiere seg i større grad.»

Kunnskapsinnvandring nødvendig

Norge har tradisjonelt hatt lite innvandring av høyt utdannet arbeidskraft. Forskningsleder Jon Erik Dølvik i Fafo peker på en rekke årsaker. Flat lønnstruktur og språkforhold gjør Norge mindre attraktivt for mange internasjonale høytutdannede som kan få bedre betalt andre steder. En bedrifts- og næringsstruktur med mye råvareproduksjon, mange små bedrifter og få store internasjonale konsern er også viktige forklaringer. Rekruttering av høykompetent arbeidskraft skjer først og fremst i oljeindustrien. Sverige har til sammenlikning en mye høyere andel høyt utdannet arbeidskraft. Det skyldes dels at de har langt flere store multinasjonale selskap, dels at de har en større IT-sektor hvor mye arbeidskraft hentes fra Asia, samt flere utenlandske studenter. Norge har heller ikke hatt en særlig aktiv politikk for å øke rekrutteringen av høytutdannet arbeidskraft.

Norge henter først og fremst arbeidskraft fra de nye EU-landene, arbeidere med mellomlang og kort utdanning. For andre EU-borgere er vi ikke så interessante. Importen av høyt utdannet arbeidskraft fra de rike EU-landene er svært begrenset. «Vi har en innvandringspolitikk som nærmest er fiendtlig overfor utenlandske borgere med spesiell kompetanse. Dette er stort hinder for selskaper som trenger kompetanse fra utlandet, og for hovedkontorer med ansvaret for aktiviteter i utlandet,» sier Grünfeld.

Reglene for utenlandske spesialister er klønete og stivbeinte, mener han. Det må foreligge et konkret arbeidstilbud, og søkeren må ha kompetanse som er nødvendig for virksomheten. De som får oppholdstillatelse kan ikke bytte jobb de første tre årene. I tillegg slipper familiemedlemmer inn på mindre gunstige vilkår. Det gjør det mindre attraktivt å ta meg seg sine nærmeste til Norge. I 2005 ble det innvilget rundt 1.200 visa for spesialister i Norge. Myndighetene har tildelt en kvote på 5.000 visa til denne typen innvandring, men ikke klart å dekke mer enn cirka 25 prosent av kvoten (se figur 2).

En annen viktig gruppe er utenlandske studenter. De er produkter av et norsk utdanningssystem og har med seg internasjonale perspektiver i bagasjen. Men bare en av ti utenlandske studenter blir værende i Norge etter endte studier. Selv om over halvparten sier at de kunne tenke seg å bli igjen. Hovedgrunnene er at studentene mottar blandede signaler på om de er velkomne. Hele 50 prosent av dem sier at norske myndigheter ikke ønsker at de skal slå seg ned her, og 40 prosent er usikre på om myndighetene ønsker det. Det viser en undersøkelse av utenlandske studenter i Norge utført av Institutt for samfunnsforskning. Før måtte utenlandske studenter reise ut av landet i minst fem år etter avsluttet utdanning. Men selv om regelen ble fjernet i 2001, reiser de fleste altså hjem. Klarere signaler fra myndighetene vil kunne gi økt rekruttering til arbeidsmarkedet, sier forsker Jan-Paul Brekke som står bak rapporten.

Etterlyser skatteinsentiver for utlendinger

I utgangspunktet kan det virke gunstig å plassere kunnskapsaktiviteter som hovedkontorfunksjoner til Norge. For utenlandske bedrifter kan Norges lave lønnsnivå for høytutdannede være hyggelig. Men nettopp lønnsnivået blir et problem hvis Norge skal tiltrekke seg flere høykompetente utenfra.

«Vi må erkjenne at den sammenpressede lønnstrukturen er et problem for å tiltrekke oss høyt utdannet arbeidskraft. Derfor må vi tenke utradisjonelt og mer offensivt. Skatteinsentiver for å tiltrekke utenlandsk kompetent arbeidskraft kan eksempelvis være et virkemiddel som kan kompensere for vår manglende tiltrekningskraft,» sier Vea i NHO.

Når den lille teknologibedriften Revolt Technology flyttet utviklingsenheten fra Trondheim, var mangelen på kvalifisert arbeidskraft en sentral årsak. Det var rett og slett vanskelig å lokke internasjonal arbeidskraft til Trondheim, ifølge styreleder Tellef Thorleifson. Han la skylden på høy skattlegging av opsjoner til ansatte, usentral plassering, høy skatt og høyt kostnadsnivå. Uten insentivordninger for å tiltrekke seg internasjonal arbeidskraft og bedre rammevilkår er ikke Norge attraktivt nok. Revolt flyttet det meste til Sveits.

Og nettopp Sveits har lyktes i konkurransen om kompetente kunnskapsarbeidere. Sveits har en langt større andel av høytutdannede utlendinger enn resten av Europa. En vesentlig del av forklaringen er poengsystemet for utlendinger, som Sveits innførte i 1996 (se Ukebrevet nr 18, 2006).

Danmark bruker skatt som trekkplaster for å hente inn utenlandsk kompetanse. Her kan utenlandske arbeidstakere få redusert skatten til 25 prosent de første tre årene. Flyttepakker eller såkalt curtain-money er også lokkemat som bedriftene frister med for å trekke til seg ekspertise. Men i Norge kommer slike pakker til full beskatning.

Flere eksperter og næringslivsledere Mandag Morgen har vært i kontakt med, etterlyser en politikk som støtter midlertidig og permanent innvandring av kompetansearbeidskraft. Skattefordeler er et virkemiddel i en overgangsperiode for utenlandske spesialister som skal jobbe for bedrifter her i Norge.

Det er også negative sider ved skatteinsentiver: De fører til større forskjeller internt i organisasjonen. Konsernsjef i Petrojarl, Espen Klitzing, mener at ulike lønnsnivåer kan bli en utfordring dersom bedriften nå blir en del av det kanadiske rederiet Teekay. «Det kan være to forskjellige lønnsnivåer som møtes. Det vil gi en skjevhet i organisasjonen,» sier han, og legger til at det ikke blir bedre hvis en i tillegg tilbyr skattepakker til utenlandske arbeidstakere.

Kompetanseløpet avgjøres nå

Tilgang på kompetanse står på toppen av bedriftsledernes lister når de vurderer lokalisering av hovedkontor. I en undersøkelse utført av Ernst & Young i 2005 blant internasjonale bedriftsledere om lokalisering, ble nærhet til kundene rangert først og tilgang på kvalifisert kompetanse som nummer to. På grunn av Norges geografiske handikap blir derfor tilgangen på kompetanse avgjørende.

Norge har ikke hatt en bevisst politikk på å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft, men mye tyder på at vi vil se et skifte på dette området. «Vi må ta noen grep nå. Om få år kommer spørsmålet om behovet for internasjonale kompetanse stå høyt på dagsordenen. Det er jeg overbevist om,» sier Grünfeld.

I jakten på kompetent arbeidskraft bør blikket rettes ut over EU-området, hvor konkurransen om arbeidskraften hardner til. «En tredjedel av verdens universitetsutdannede arbeidskraft kommer i dag fra de såkalte Bric-landene, Brasil, Russland, India og Kina. Fremover vil disse landene utdanne en større del av den globale humankapitalen enn Europa og USA,» påpeker Dølvik. Det er her fremtidens talenter finnes.

Tekstboks

Forskning og hovedkontor til USA

USA og Canada er landene hvor flest bedrifter ønsker å legge sitt hovedkontor (20 prosent). Det viser «European attractiveness survey» som årlig gjennomføres av Ernst & Young. På plassene bak følger Tyskland (16 prosent) og Storbritannia (10 prosent).

Blant mindre land følger Sveits på femteplass (5 prosent), Nederland (4 prosent) og Belgia (3 prosent) på henholdsvis sjette- og sjuendeplass. Den samme undersøkelsen viser at USA/Canada (21 prosent), sammen med Tyskland (21 prosent) er landene flest beslutningstagere foretrekker som sete for forsknings- og utviklingsaktiviteter. Norge deltar ikke i denne undersøkelsen, som baserer seg på en spørreundersøkelse blant internasjonale beslutningstagere.