Magne Lerø: Alstadheims måling av Ulsteins hjertevarme

KrF har fjernet hjertet fra logoen. Det er gammelt nytt. Men nå kan politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B. Alstadheim, fortelle at partiet også har fått en hjerteløs leder.

Det ene drar det andre med seg, liksom. Beviset for at hjertevarmen har forduftet finner Alstadheim i partilederdebatten på TV2 tirsdag kveld.

Sjelden har en KrF-leder fremstått mer hjerteløs enn det Dag-Inge Ulstein gjorde i debatten om krigen på Gazastripen, skriver Alstadheim.

Men noe nytt er det egentlig ikke. For KrF har det med å rasjonere med nestekjærligheten. Partiet har en tradisjon for mer fordømmelse enn forståelse. Det har særlig vært i debatter om kvinners rett til å bestemme over egen kropp og ha selvbestemt rett til abort. Og i debatter om å elske den man vil, ifølge redaktøren.

Han skriver at Ulstein ikke fikk viste medfølelse med barn som rammes av krig. Det pleier politikere, også i KrF, vanligvis å klare.

Ulstein sa «for ordens skyld», ja han skriver det, at sult ikke skal brukes som våpen, men han «sa det så fort han kunne», for han «hoppet han videre til at Hamas ikke var nevnt i TV 2s innledning».

Barn og formueskatt

Han skulle dvelt mer med barn som dør. Ulstein var for kjapp med å trekke inn Hamas.

Alstadheim hevder også at Ulstein tidligere i valgkampen har vist mer glødende engasjement for å kutte formuesskatten enn han gjorde for barna på Gazastripen.

Hva er det som går av mannen, liksom? Kan det være at selveste Mammon som har slått kloa i ham? En KrF-leder bør jo være myk som smør. Er det noen som burde produsert en tåre for Gaza, er vel det Ulstein?

Avisene gir gjerne terningkast for partilederne etter en debatt på TV. Alstadheim operer med en egenutviklet skala for hjertevarme. Her havner Ulstein på bunnen.

De som hører til Ulsteins flokk, er kjent med advarsler fra skriften om å miste hjertevarmen. Profeten Esekiel mener det kan gå så galt at mennesker blir sittende igjen med et steinhjerte. Det vel det Alstadheim mener har skjedd med Ulstein.

Da er det ifølge Esekiel (36 kapittel) kun én ting som nytter, å få tatt seinhjertet ut av kroppen og få inn et kjøtthjerte istedenfor. Her kan Alstadheim muligens bidra om Ulstein vil bli som de andre politikerne som snakker om barn i Gaza på utpust og innpust.

Erna Solberg var blant de politikerne som stusset over at krigen i Gaza skulle prioriteres i enda en partilederdebatt. Det betyr ikke en døyt hva norske partiledere mener om krigen i Gaza. Men mediene tror det engasjerer folk, så da så. For slike som Alstadheim er det i slike debatter politikerne viser sin sanne jeg.

Det emosjonelle måleinstrumentet

Alstadheim sitter klar med det emosjonelle måleinstrumentet sitt.

Så det er bare å kjøre på med folkemord, barn som lider, voksne som sulter, foreldre som fortviler, leger som gir opp, ødeleggelser som brer om seg – og fordømmelse av Israel og krav om at krigen må stanses umiddelbart.

Er det noe Alstadheim har greie på, så er det følsomhet. Hvis en ikke sier det alle andre sier med like stor patos, så er det steinhjertet som rår. Slik er det med den saken.

Sannsynligvis vant Ulstein noen stemmer på å ikke konkurrere med de andre partiledere om størst mulig fordømmelse og emosjonelt styrt tale. Israel fortjener ramsalt kritikk for krigen i Gaza. Men det er noen som er lei av at ikke en politiker kan be Hamas overgi seg for å redde tusener av palestinere og frigi gislene.

Alstadsheims påstand om at Ulstein er en hjerteløs leder, er et utrykk for forfallet i den politiske journalistikken. Vi er vitne til emosjonelt rør i en kommentar og personkarakteristikk på et syltynt grunnlag.

I økende grad spiller både politikere og mediene på følelser. Også sjefen i Oljefondet får høre at de medvirker til at barn i Gaza sultes til døde.

Vi har havnet i en situasjon der det blir stadig større avstand mellom det som skjer i realitetens verden og i den emosjonelt riggede opinionen som mediene og politikerne gir næring til.

Verst er det selvsagt i de sosiale mediene. Men ved å henge ut Ulstein som hjerteløs, demonstrerer Alstadheim at han er infisert av det samme polariseringssyken.

Nyhetsjournalister herjer gjerne på for å skaffe oppmerksomhet for det de publiserer. Mediene lever av klikk. Slik er det blitt.

Kommentatorer bør bestrebe seg på å analysere saklig og rasjonelt, ikke å bidra til å drive den emosjonelle settingen mot nye høyder.