Få nordmenn i verdens lobbyhovedstad - Lobbyister strømmer til Brussel – norske selskaper blir hjemm

Lobbyisme er blitt et avgjørende redskap for virksomheter, interesseorganisasjoner og institusjoner som ønsker å påvirke tusenvis av sider med lovtekster; tekster som kan ha store konsekvenser for konkurransebetingelsene innen deres bransjer. Lobbylandskapet i Brussel omfatter ikke bare Europas toneangivende bransjeorganisasjoner, fagforeninger, advokater, private virksomheter, NGOer og tenketanker, men også et økende antall profesjonelle konsulenter og rådgivere med lobbyisme og public affairs på visittkortene (se figur 1).

En stor del av de mest prominente PR-rådgiverne har lært sitt metier i Washington. Nå tar de med budskapet sitt til Brussel. «Da jeg kom hit for 25 år siden var EU som en liten landsby der alle kjente alle. Nå er det en by med knivskarp konkurranse og ytterst profesjonelle aktører,» sier den anerkjente lobbyforskeren, Rinus van Schendelen, professor ved Erasmus Universitet i Rotterdam.

Ingen vet med sikkerhet hvor stor lobbyindustrien i Brussel er. Ifølge EU-kommisjonens standardmelding er det 15.000 lobbyister i Brussel, noe som tilsvarer en lobbyist for hver annen EU-medarbeider. Målet for disse er å påvirke de 30.000 ansatte i Kommisjonen og 700 parlamentarikere. EU jobber nå med å innføre et lobbyregister, som gjør at alle som forsøker å påvirke EU-beslutninger i Europakommisjonen, Parlamentet eller Ministerrådet må registre seg. Registeret, som ikke faller i god jord hos særlig mange av de store lobbyfirmaene, ble vedtatt med overveldende flertall i Europaparlamentet for en drøy uke siden, og innbærer at lobbyistene må spille med åpne kort om hvem som står finansielt bak lobbyvirksomheten og hvor mye penger de legger i potten. Registeret skal innføres før neste valg til Europaparlamentet i begynnelsen av 2009.

* Kinesere og amerikanere – ikke nordmenn: Stadig flere amerikanske og kinesiske næringslivsfolk strømmer til Brussel. Få norske selskaper har etablert seg i lobbyistenes hovedstad.

* Med Europaparlamentet i sikte: Tidligere utgjorde Kommisjonen det viktigste målet for lobbyistene. Men Europaparlamentets økte status har gjort parlamentarikerne til en stadig viktigere målgruppe for dem som ønsker å påvirke.

* Proffe aktører: Ekstravagante middager og konvolutter under bordet hører fortiden til. Dagens lobbyister er drevne, ofte med lange karrierer i EU-systemet bak seg. Særlig de profesjonelle lobbyfirmaene er i vekst.

* Demokratisk nødvendighet: Fremfor å betrakte korridorpolitikk som et demokratisk problem bør man se på det som en demokratisk nødvendighet, mener professor van Schendelen.

Kommer for sent på banen

Tidligere måtte europeerne følge de internasjonale produktstandarder som ble skapt i USA. I dag er flere amerikanske industrier, produkt for produkt, i ferd med å tilpasse seg europeiske krav. Alternativet er å miste innflytelse på hvordan deres egne kjernemarkeder utvikler seg. Makten til å sette de toneangivende produktstandarder er noe som får amerikanerne til å følge nøye med på Europa, og til å åpne kontorer i Brussel. Og flere følger i amerikanernes fotspor: «Vi jobber for både Ukraina og Kina,» forteller Julia Harrison, som er direktør for Blueprint Partners, et av de største lobbyfirmaene i Brussel. Ifølge Harrison er EU i ferd med å innse sin rolle som en toneangivende politisk aktør. Og internasjonalt næringsliv tar nå konsekvensene av EUs nye maktposisjon.

I alt finnes det et titalls norske oppdragslobbyister i EU-hovedstaden (se figur 2). Seks norske selskaper er representert: Telenor, StatoilHydro, Orkla, Trace Tracker Innovation, SAS og Hydro. I tilegg er en rekke norske regionkontorer og organisasjoner etablert i EU-hovedstaden. Mange mener allikevel at norske selskaper ikke kjenner sin besøkelsestid i EU-hovedstaden. «Norske selskaper og næringsliv er lite til stede her i Brussel. Sett i forhold til at norsk næringsliv blir stadig mer internasjonalt, er det interessant at såpass få norske aktører jobber med å påvirke policyutformingen i de europeiske institusjonene.

Dette har direkte innvirkning på næringslivets rammebetingelser - både på kort og lang sikt,» sier Olav Reinertsen, direktør for Public Affairs i det norske teknologiselskapet TraceTracker Innovation, som sporer mat fra jord til bord. «Mitt inntrykk er at det er færre norske aktører her i Brussel nå enn for ti år siden,» fortsetter Reinertsen, som jobbet i Brussel for Telenor på slutten av 1990-tallet. Også norske lobbyistfirmaer er overrasket over hvor få norske selskaper som følger Brussel tett, og mener de først dukker opp når problemene oppstår.

«Flere norske organisasjoner drar på studieturer for å lære generelt om EU-systemet, noe som er veldig positivt. Men det er overraskende få norske industriaktører, utenom NHO og de 4-5 bedriftene som har representasjonskontorer i Brussel, som bidrar til å påvirke de langsiktige prosessene, det vi her i Brussel kaller thought leadership. I stedet bedriver mange norske selskaper krisehåndtering «, sier direktør for konkurranse- og handelspolitikk, Sebastian Remøy, ved Kreabs kontor i Brussel.

Remøy mener norske selskaper er dårligere til å følge og påvirke EUs politikk og regelverk enn selskaper fra de øvrige nordiske landene. Han får følge av daglig leder i det norske lobbybyrået med det treffende navn Brusselkontoret, Kjetil Stake, som mener næringslivet ikke innser hvor stor betydning EU har for deres virksomhet: «Norske politikere fører næringslivet og folket bak lyset ved ikke å være åpne om hvor stor andel av lover og reguleringer som kommer fra EU. De tar det som er positivt fra EU til inntekt for egen politikk og fremstiller det negative som noe EU har pålagt Norge. Når EU i liten grad er på radarskjermen i norsk offentlighet, mister næringslivet ofte muligheten til å komme inn på et tidlig tidspunkt og bidra til utviklingen i lovteksten.»

Profesjonelle spillere inntar banen

Det anslås at 3.000 interessegrupper i dag har permanent kontor i Brussel. De store europeiske bransjeorganisasjonene er stadig den største og tyngste aktøren, med cirka 35 prosent av det samlede antall lobbyister, viser en oversikt professor Rinus van Schendelens har utarbeidet. Konsulentfirmaene kommer inn på andreplass med 15 prosent. I tillegg kommer et stort antall regionkontor, internasjonale organisasjoner, tankesmier og andre (se figur 3).

Særlig øker antallet profesjonelle lobbyister, eller konsulenter, som de selv kaller seg. Oftest er det snakk om internasjonale byråer med kontorer i både USA, Asia og Europa. Flere av lobbyfirmaene er organisert rundt en eller flere personer som tidligere har arbeidet som politikere, rådgivere eller embetsmenn i en av EUs institusjoner. I takt med at konkurransen skjerpes blir metodene for påvirkning stadig mer profesjonalisert. «Tidligere kunne man klare seg med å være en sjarmerende renessansemann med en rekke kontakter. I dag må du ha et team av folk, som har språkkunnskaper og inngående kjennskap til politiske prosesser og den politiske timingen,» sier Tom Spencer, professor og grunnlegger av European Centre for Public Affairs (ECPA), et senter som overvåker og analyserer lobbyisme i Europa.

Ifølge ekspertene er formidling av kunnskap den viktigste oppgaven i en lobbyists arbeid: Å komme med gode argumenter – tidsnok og til riktig person. Politiske innspill skal til politikere, og mer tekniske innspill til dem som utformer direktivene.

Det norske rådgivningsselskapet Brusselkontoret AS opererer med tre ambisjonsnivåer for sin korridorpolitikk: Det første nivået går ut på å være informert og oppdatert. På nivå to går man kirurgisk til verks for å bidra til at politikkutviklingen går i ønsket retning. Stikkord for metoder her er å inngå allianser og delta på møter i Kommisjonen og Parlamentet. På nivå tre har man lykkes med å bli en integrert del av beslutningssystemet og inngår som en naturlig sparringspartner for beslutningstakerne. «Mange norske selskapers ambisjonsnivå ligger fortsatt ikke en gang på nivå en,» mener daglig leder Kjetil Stake.

De siste årene er spørsmål om klima, miljø og bærekraft blitt en av de viktigste dagsordener i EU. «EUs klima- og energipakke har ført til at EU-interessen vokser hos norske bedrifter,» sier Stake.

«Det er en myte å tro at det handler om hvem som har mest penger,» sier Tom Spencer fra ECPA. «Det er en forestilling om lobbyisme som stammer fra USA. I EU er det slett ikke euro som er den viktigste valutaen. Det er informasjon,» sier Spencer.

Åpenhet, og hva så?

Ikke alle hyller lobbyismens opplysende potensial. «Det er et demokratisk problem i dette,» sier professor i statsvitenskap Gert Tinggaard Svendsen fra Aarhus Universitet. Han har nettopp utgitt boken «Lobbyisme i EU,» som stiller spørsmål ved den uregulerte lobbyismen. Veksten i lobbyismen er til fordel for industrien, men ikke nødvendigvis for forbrukerne, da forbrukerne aldri kan bli like godt organisert, mener Tinggaard Svendsen.

EUs planlagte lobbyregister vil imidlertid gi mer åpenhet rundt hvem som lobber for hvem, og ikke minst for hvor mye penger de lobber. Lobbybyråer og advokatfirmaer må fra neste år oppgi hvor mye hver klient legger i lobbypotten. NGO-er og tenketanker må oppgi sitt totalbudsjett og sin hovedkilde for finansiering. «Registeret vil sikre økt åpenhet i Brussel, men samtidig må det bli slutt på at lobbyvirksomhet anses som noe negativt. Lobbyistene er en viktig del av EU-systemt, og så lenge vi vet hvem som står bak interessene er spillereglene klare,» sier pressetalsmann for Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet, Machmer Armin, til Mandag Morgen.

Verken lobbyistene eller ekspertene har stor tro på at registreringen vil revolusjonere bransjen. Professor Rinus van Schendelen mener det hersker en sunn og sterk «kollektiv hukommelse» i Brussel, og at den beste reguleringen ligger i at alle i bransjen gjensidig overvåker hverandre. «Én lobbygruppe utgjør en trussel for demokratiet. 10.000 er intet mindre enn en velsignelse.»

Redaksjonen Mandag Morgen

redaksjon@mandagmorgen.no