Jan Grund: Tillitsbasert politikk – kunsten å balansere mellom visjoner og realiteter

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv skriver han om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Tillit er en viktig del av den norske kulturen som det er viktig å ta vare på når dagens politikk må manøvrere og kommunisere i en usikker og urolig verden. Det er den reflekterte tilliten, der det er en kime av mistillit og åpenhet for motforestillinger som det er viktig å bevare. Det må erkjennes at det er mange konflikter og dilemmaer som må håndteres, men som ikke alltid kan løses. En tillitsbasert politikk vil alltid være en krevende kunst på høyt nivå, fordi som Gro Harlem Brundtland så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt». Det sentrale med en tillitsbasert politikk og kultur er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og tør å ta risiko i samhandling med andre mennesker, institusjoner og land.

Denne tilliten utfordres nå av geopolitiske spenninger og en overgang fra en periode med nedrustning, økonomisk vekst og velstandsutvikling til en periode med geopolitisk og økonomisk uro. Spesielt skaper det uro at vi har fått en amerikansk president som gjennomfører politikk preget av forakt for sentrale demokratiske, juridiske og økonomiske fakta og realiteter. Det amerikanske demokrati, med maktbalanse mellom forskjellige politiske og juridiske aktører, bygges ned. Samtidig har Trump med sin tolltariffpolitikk skapt en enorm internasjonal økonomisk usikkerhet.

Krevende debattklima

Selv i det fredelige ,demokratiske Norge er det blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål og virkemiddel-konflikter i krevende politiske saker – som hvordan det skal prioriteres mellom å sikre tilstrekkelig kraft, lave strømpriser og bevaring av naturen. Dagens politikere er langt bedre til å fastsette ambisiøse mål på ulike politiske områder enn til å fastsette realistiske virkemidler for å nå målene. Det ser vi blant annet i klimapolitikken hvor det er ambisiøse mål, men hvor det er uenighet og usikkerhet om hvor raskt tiltakene skal i verksettes og hvor drastisk tiltakene skal være for å redusere utslipp.

Med de utfordringer Norge står overfor med internasjonal uro og med stagnasjon og etter hvert nedgang i den yrkesaktive delen av befolkningen, trenger vi politikere som er seriøse, ærlige og som bygger tillit og håndterer balansen mellom å være visjonære og realistiske. Vi må håndtere en situasjon der veksten i antall personer i arbeid vil falle drastisk, samtidig som behovet for arbeidskraft, spesielt i helsesektoren, vil fortsette å øke. For å utforme en politikk som styrer bruken av arbeidskraft til prioriterte mål som forsvar og helse og omsorg, må våre politikere ta kunnskapsbaserte beslutninger og håndtere målkonflikter. De må i mindre grad la seg friste til å gripe inn i små saker. Det må balanseres mellom å skape og dele.

Krever et kompetanseløft

Som påpekt i mange offentlige utredninger, blir mobilisering og styring av arbeidskraften den store utfordringen. Det krever blant annet et kompetanseløft. I et høykostnadsland som Norge er det å løfte kompetansen like viktig som å sørge for mer arbeidskraft. En nøkkel i kompetansepolitikken er å håndtere den teknologiske utviklingen på en god måte. Norge lyktes i sin tid med å ta i bruk elektrisiteten, og det er litt av det samme som nå skal skje med kunstig intelligens (KI). Som mange eksperter sier, har Norge gode forutsetninger for å utvikle norsk KI-basert teknologi på en god måte, men som riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier – det går for sakte.

Det må rettes mer oppmerksomhet mot at de ressursene vi bruker, brukes på en fornuftig måte. Som finansminister Jens Stoltenberg sa ved fremleggelsen av revidert budsjett for 2025, må det være forutsigbarhet og stabilitet i økonomien; gitt dagens urolige verdenssituasjon. 

Det å ha kunnskap om hva som er riktig ressursbruk, er imidlertid ikke en enkel oppgave. Det er vanskelig å samle inn kunnskap om hvordan ulike offentlige tiltak virker. Det er også vanskelig å dokumentere at nytten av ulike tiltak står i forhold til kostnadene. For at politikerne skal klare å håndtere press fra interessegrupper som blir stadig mer profesjonelle og medier som raskt tar opp problemer, må politikerne være gode til å kommunisere, analysere og eksperimentere.

Må eksperimentere 

I politikk og samfunnsvitenskap er det, i motsetning til naturvitenskapen, ingen lovmessigheter av typen «hvis A, så alltid B». Siden det er stor usikkerhet om hva som virker, er det behov for eksperimenter for å få best mulige svar om hvordan ulike politiske tiltak bør utformes. 

Derfor er det da også interessant med regjeringens planlagte forsøk med å invitere 100.000 unge mennesker til et prosjekt for å finne ut om ekstra arbeidsfradrag for yrkesinntekt øker sysselsettingen. Og det er lurt å bruke et randomisert forsøk og tilfeldig tildeling, som også brukes ved forsøk innen kreftbehandling, arbeidsmarkedstiltak og læringsopplegg i skolen med videre. Videre er forslaget om skattelette for ungdom mellom 20 og 35 år er et eksempel på evidensbasert politikk som det er for lite av. 

Med mer eksperimentering i arbeidet med å utforme politiske spilleregler kan det bli bedre balanse mellom visjoner og realiteter.

Samspill og innovasjon

En viktig forutsetning for å håndtere de fremtidige statsfinansielle utfordringene er at regjering og storting treffer kloke beslutninger, det vi lsi bevisste og tydelige prioriteringer og tiltak som legger forholdene til rette for god styring og ledelse på lavere nivåer. Det er viktig å utforme de politiske spilleregler slik at det er strukturelle og kulturelle forutsetninger for at virksomheter kan være innovative, og at det holdes igjen på utgifter der samfunnsnytten er lav. 

Gjennom innovasjon kan vi få de ressursene som ligger latent i folk og virksomheter til å møte drivkreftene i fremtidens komplekse samfunns- og arbeidsliv. Politikere og ledere må ta hovedansvaret for å skape, levere, kommunisere og hente verdier ut av offentlig sektor gjennom lover og forskrifter og å utvikle kultur og kompetanse. 

Innovasjon oppstår i samspillet mellom gode ideer, klare prioriteringer, og det å utvikle virksomheter gjennom forskning, evalueringer, eksperimentering og implementering der det høstes gevinster.

«Verdibasert, offentlig fornuft»

For at politikerne skal være i stand til å treffe kloke overordnede beslutninger er det spesielt viktig med et godt samspill med forvaltningen. 

I statsvitenskapen er det enighet om at en viktig del av demokratiet er at politikken nyttiggjør seg av «forvaltningens verdibaserte offentlige fornuft». Ofte kreves det reformer, det vil si endringer i bruken av politiske virkemidler, for at det skal skje forbedringer. 

Før det gjøres vedtak om reformer bør det være krevende prosesser hvor politikerne har samlet seg materiale med en blanding av harde fakta, vitenskapelig materiale, innspill fra ulike interessegrupper og mer «skjønnsmessige» og verdiorienterte vurderinger. Politikerne må tenke langsiktig på hvordan vi best kan løfte den økonomiske veksten og hvordan begrense veksten av offentlige utgifter som ikke gir tilstrekkelige resultater.

Visjoner møter realiteter

Det å håndtere den økonomiske situasjonen på en god måte er et godt eksempel på betydningen av å håndtere balansen mellom visjoner og realiteter. På den ene siden er det viktig å styre økonomien slik at det blir verdiskapning og at viktige offentlige oppgaver blir gjennomført. På den andre siden må politikerne passe på at ressursbruken i offentlig sektor holdes innenfor en forsvarlig ramme for å unngå at sektoren blir for stor slik at priser og renter «øker for mye» og landets konkurranseevne svekkes. 

For å klare å håndtere balansen mellom visjoner og drømmer på den ene siden og realiteter og dåder må den andre siden, må politikere både håndtere den økonomiske og den politiske logikk. Som finansminister Jens Stoltenberg spissformulerte seg i forbindelse med at han ble spurt om hvordan han så på det revidert budsjettet våren 2025, hvis han tok av seg finansministerhatten og bare skulle uttale seg som samfunnsøkonom: 

«Jeg har stor respekt for samfunnsøkonomer, men de har ofte null forståelse for hva politikk er og hvordan man skal få flertall for å få gjennomført ting. De hadde ikke blitt valgt et eneste sted i verden. Så får vi som både er sosialøkonomer, sosialdemokrater og politikere, gå inn i den krevende verden med å kompromisse, finne balanser og ta ulike hensyn».

Drømme stort, handle smart

Politikerne må erkjenne at i et demokrati er det stadig press om økte bevilgninger. Samtidig er vi på vei inn i en økonomisk situasjon hvor det ikke lenger vil være like lett å kjøpe seg ut av vanskelige prioriteringer. Den demografiske utvikling og det at oljepengebruken trolig vil reduseres for å håndtere det grønne skiftet og en mer usikker og urolig verden, gjør at det blir stadig viktigere å prioritere.

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høy i Norge, er det tegn på sviktende tillit fordi norske politikere lover ting de ikke klarer å innfri. Dagens politikere har en tendens til å bruke store ord for å beskrive problemer og ambisjoner. Men de er mindre konkrete i hvordan mål skal implementeres. For å få til bedringer – og til en samfunns- og politisk kultur preget av reflektert tillit, må politikere ta prioriterings- og lederrollen mer alvorlig. 

Et annet krav er at de i større grad må være dirigenter i innovasjons- og omstillingsprosesser og passe på at samfunnsmessige mål realiseres og at det er god balanse mellom visjoner og realiteter. Som i livet ellers må politikken finne den sunne middelveien mellom ambisiøse mål og de faktiske forutsetninger som må håndteres. 

Politikere kan drømme stort, hvis de også klarer å handle smart. Politikken har samme utfordring som kunsten: «Det nytter ikke med store ambisjoner, hvis du ikke mestrer håndverket».