Fare for demokrati i Midtøsten

Den franske islameksperten François Burgat stilte høsten 2010 spørsmålet: Hvor i Midtøsten er det mulig å få til en fredlig politisk endring av politisk regime gjennom politiske valg? Land hvor det ikke var mulig, var Syria, Libya, Egypt, Tunisia, Marokko og Algerie. Land hvor det var mulig, var Tyrkia, Libanon, Palestina og Irak. Felles for landene hvor demokratiske valg kunne medføre reell endring av politisk ledelse var at islamistene var inkludert i det politiske systemet.

Når islamister i de fleste landene var ekskludert fra politisk deltagelse, var det fordi områdets autoritære ledere kunne uttrykke en frykt for at demokratisering innebar en fare for makt til islamister og at dette da kunne sette kampen mot terror i fare. Denne demokrati-frykten ble langt på vei delt av internasjonale støttespillere, og er blitt omtalt som «Algerie-syndromet». Syndromet henspiller på valgene i Algerie i 1991 der Den islamske redningsfronten vant første valgomgang, noe som førte til at hæren grep inn, innførte unntakstilstand og kansellerte valgresultatet – for å unngå farene ved et demokratisk valgt islamistisk styre. Unntakstilstanden førte til en svekkelse av moderate islamister, og militante islamister startet et væpnet opprør. Etter ti år var nær 250.000 mennesker, 10 prosent av den algeriske befolkningen, drept.

Men om mangelen på demokrati i Nord Afrika var til å leve med så lenge regimene var støttespillere i kampen mot terror, så bidro demokratifraværet til andre problemer for Europa. Korrupte, udemokratiske regimer med manglende mulighet til å forsyne sine unge med meningsfullt arbeid, motiverte ungdommen til å migrere nordover. Som et svar på migrasjonsproblemet lanserte EU sin naboskapspolitikk for landene rundt Middelhavet og i Midtøsten i Barcelona i 1995. Formålet var å styrke Midtøsten-landenes økonomi og politiske institusjoner, og dermed svekke pushfaktorene som gjorde at tusener av migranter tok seg ulovlig inn i EU-området. Politikken gikk ut på at jo større grad av «felles verdier» – demokrati og menneskerettigheter – jo større økonomiske overføringer. Viktig i Barcelona-prosessen var demokratiprosjekter for det sivile samfunn basert på den amerikanske statsviteren Robert Putnams ideer om sosial kapital hvor støtte til såkalte NGOer, «frivillige organisasjoner» stod sentralt. Det var disse som utgjorde det sivile samfunnet. Islamske organisasjoner ble ikke støttet. Deres verdier ble sett på som inkompatible med de felles verdiene EU forfektet. Demokratiprogrammer førte til at en skog av NGO-er som fisket etter vestlige bistandsmidler, ble etablert. NGO-ene var i praksis forlengelser av de herskende eliter, ledet av kvinner uten hodeplagg som hadde en eller annen slektskapsforbindelse til landets politiske ledelse.

Konsekvensen var at det som skulle erstatte en udemokratisk politisk kultur, heller bidro til å sementere wasta-systemet som kjennetegnet den. Wasta er et arabisk ord som betyr mellommann, kontakt, og wasta-system referer til patron-klient-systemet som osmanene styrte Midtøsten gjennom fra 1400-tallet og til slutten av første verdenskrig. Fra den minste landsby og til sultanen i Istanbul fantes ulike mellommenn – stammeledere, landsbyoverhoder eller sultanens byråkrater - som det var avgjørende å ha en forbindelse med for den som ville ha noe gjort, unngå å betale skatt eller slippe å få sønnene sendt i krigen. Den som var uten en slik wasta, levde i usikkerhet. De autoritære Midtøsten-regimene var nye versjoner av dette politiske systemet, ikke helt ulikt de gamle østblokklandene. Bare i Egypt hadde nær en million mennesker en eller annen relasjon til Hosni Mubaraks regjeringsparti. Mubarak var samtidig, etter den israelske regjeringssjefen, den statsleder i verden som mottok størst økonomisk støtte fra USA.

Også i Syria har Algerie-syndromet til en viss grad skjermet regimet fra substansielt eksternt press. Landet har for amerikanerne vært en nyttig alliert i krigen mot Al-Qaida i Irak, og Syria har til tross for sin støtte til ulike radikale palestinske grupper, inkludert Hamas, slått knallhardt ned på Det syriske muslimske brorskapet. Som Burgat påpeker har en fredelig regimeendring i Syria vært nærmest utenkelig. «Vi er parlamentarikere, vi lager ikke lover,» svarte et medlem av den syriske nasjonalforsamlingen på spørsmål om lovverket i landet.

Til forskjell fra Egypt er Syria et lappeteppe av ulike etniske og religiøse grupper. Det at regimet spiller på at regimekollaps vil kunne skape kaos og borgerkrig, er ikke bare propaganda. Libanesisk presse har rapportert at i Daraa, et kjerneområde for oppstanden i Syria, har opprørere sjekket folks identitetskort og drept personer som er blitt identifisert som kristne. Hvis det syriske regimet faller, kan ulike etniske og sekteriske identiteter forsterkes så lenge ikke regimets panarabiske ideologi lenger forener dem. Sunnimuslimske arabere i det sentrale Syria, shiaer i fjellene i nordvest, drusere i sør alliert med ulike stammegrupper i Jordan, kristne arabere, armenere, circassere rundt Aleppo – ved uro vendes folks primære lojalitet raskt til sine klaner eller etniske og religiøse grupper. Fra Libanon rapporteres det om gode tider for våpenhandlere. Prisen på en kalashnikov er nesten blitt doblet den siste måneden for å møte etterspørselen fra syrere på våpenjakt i Libanon.

Syria er i dag et militærdiktatur. Hvis regimet faktisk faller, vil det kunne bety et svakere statlig voldsmonopol. Det vil kunne være en lite ønsket utvikling for Syrias nabo i sør, Israel, siden ingen grenser mot Israel har har vært mer konfliktfri siden 1974, sett fra Israels side, enn grensen mot Syria.

En demokratisk regime-endring i både Egypt og Syria, de to mest innflytelsesrike arabiske landene i det sentrale Midtøsten, vil kunne tvinge fram demokrati også i Jordan. Dersom Jordan ble genuint demokratisk, et konstitusjonelt monarki der kongen var uten reell politisk makt og valgloven ble endret slik at hver stemme telte likt, ville parlamentet få et flertall av palestinske representanter ettersom de palestinske flyktningene har statsborgerskap og palestinere i Jordan er i flertall. I dag er valgsystemet i Jordan skreddersydd for etniske jordanere. Det kreves langt færre stemmer for hvert mandat i valgkretsene der etniske jordanere bor, i forhold til kretsene der palestinerne bor. En leder i et nytt jordansk parti av avgåtte militære offiserer sier rett ut at en demokratisk valglov i Jordan vil kunne føre til en ny borgerkrig i landet. grunnen er at jordanerne ikke ønsker å bli palestinisert, og på lengre sikt del av en konføderasjon mellom Jordan og Vestbredden/Gaza, slik PLO-ledere i Amman uttrykker ønske om.

En radikalisert palestinsk stat i Jordan, Det muslimske brorskapet i Egypt, en mulig ny Hamas-seier i et palestinsk nyvalg innen ett år, en «libanonisering» av Syria med en demokratisk men svak stat der militante grupper får økt spillerom, vil av enkelte bli sett på som farer ved en demokratisering i Midtøsten. Andre vil se scenariet som et utslag av «Algerie-syndromet» og det feilslåtte i en politikk der islamister er blitt forfulgt, ekskludert eller boikottet.

«Hva kan vi i Norge gjøre?» var spørsmålet fra salen til representanter fra de største opposisjonspartiene i Tunisia og Egypt på en nylig avholdt konferanse i Oslo.

Svaret var entydig: «Respekter våre valg.»