«Flyktningpolitikken kan ses som et eksempel på den nordiske evnen til å omstille og forandre»

Til alle som frykter for Norges evne til omstilling og endring i møtet med framtiden: En dansk professor beroliger oss alle.

– Det viktigste kjennetegnet for Den nordiske modellen er nettopp evnen til endring, sier professor i sammenlignende politisk økonomi Ove Kaj Pedersen ved Copenhagen Business School.

Sist uke deltok Ove Kaj Pedersen på et debattmøte om Den nordiske modellen på Litteraturhuset i Oslo i regi av Senter for miljø og utvikling. Temaet var «Den nordiske modellen» – er den fornybar eller klar for skraphaugen? («The Nordic model – renewable or disposable?»).

Pedersen mener modellen så absolutt er «fornybar», og at den hele tiden fornyer seg.

Evnen til forandring er det mest særegne kjennetegnet ved nordiske land, mener han.

Nordisk konkurransefortrinn

Og denne evnen til forandring er Nordens viktigste konkurransefortrinn. De nordiske landene har i alle år endret seg ettersom verden utenfor har endret seg.

– Det karakteristiske med de nordiske velferdsstatene er at de alltid har tilpasset seg globale strømninger. Denne omstillingsevnen er et av de beste suksesskriteriene for nordiske land. Vi er verdenskjent for våre velferdsstater. Men vi er også kjent for hvordan vi har klart å omstille dem, sier Pedersen.

Han mener nordiske land har gått fra en bevilgende type velferdsstat til en arbeidsbasert velferdsstat – fra universelle ytelser til målrettede ytelser. Mottoet «gjør din plikt og krev din rett» – i den rekkefølgen – er oppskriften på suksessen og årsaken til at velferdsstaten fungerer. Den er basert på at alle bidrar med det de har av arbeidsevne.

– Plikten til arbeid er inngangen til sosiale ytelser, sier Ove Kaj Pedersen.

Det faktum at vi har klart å vri vår velferd til å henge sammen med arbeidsinnsats, har gjort at vi har klart å opprettholde en velferdsstat, der mange andre land har sett seg nødt til å kutte i sine velferdsytelser.

Og hvordan har vi klart det, spør Pedersen og svarer selv:

– Fordi vi er åpne økonomier. Vi er åpne for konkurranse og vi er avhengige av vår konkurranseevne for å overleve. Risikoen for å miste vår velferdsstat er konstant i det nordiske DNA-et. Derfor klarer vi å opprettholde den, mener den danske professoren.

Flyktningkrisen

Den svenske historieprofessoren Lars Trägårdh utfordret deltakerne ved Arena-seminaret om Den nordiske modellen ved sin påstand om at modellens verdigrunnlag blir utfordret gjennom flyktningkrise. De nordiske verdiene som alltid har hegnet om de universelle menneskerettighetene fikk seg en knekk da fylkningkrisen nådde våre breddegrader høsten 2015, mener Trägårdh.

Spørsmålet til Danmarks representant på Oslo-møtet blir da:

– Ser du endringen i retning av en mer en restriktiv asyl- og flyktningpolitikk som (nok) et eksempel på nordiske lands evne til å endre seg i takt med utviklingen?

– Spørsmålet er svært relevant, begynner Ove Kaj Pedersen.

– Nordens nøytralitets- freds- og u-landspolitikk og kamp for menneskerettigheter har først og fremst vært svensk politikk, som en slags «kompensasjon» for ikke at være medlem av Nato. Svenskene sto utenfor Den kalde krigen, mens Danmark og Norge var deltagere i den. Det gjorde det vanskelig å føre den samme kompromissløse nøytralitets- og fredspolitikk som Sverige. Det gjorde også at spørsmålet om menneskerettigheter for Danmark og Norges del var mer vendt mot Sovjetunionen og dets randstater og ikke som i Sverige som også kritiserte USA og deres allierte. Tenk bare på Vietnamkrigen og Olof Palme krasse kritikk, sier Pedersen.

Han mener derfor at spørsmålet om et restriktivt syn i asyl- og flyktningpolitikken er mye mer potent og delikat i Sverige fordi det utfordrer en lang tradisjon for åpenhet. Danmark og Norge har tradisjon for en mer selektiv åpenhet – for eksempel overfor flyktninger fra Ungarn i 1956 eller båtflyktninger fra Vietnam.

– Vi har også tradisjon for å politisere spørsmålet om flyktninger og asylsøkere. Allikevel er jeg enig i at flyktningpolitikken kan ses som et eksempel på den nordiske evnen til å omstille og forandre. Den restriktive politikken viser jo hvordan de politiske institusjoner er ganske lydhøre overfor holdninger og stemninger i den brede velgerbefolkningen, og dermed makter å skape politisk flertall og administrative ressurser til å tilpasse politikken etter de holdningene som rører seg i befolkningen, sier professor Ove Kaj Pedersen.

Positivt eller negativt?

Pedersen mener dog man selvfølgelig kan diskutere hvorvidt denne evnen er positiv eller negativ.

– Politikere skal etter min mening ikke bare være lydhøre, men også prøve å være en guide for politiske holdninger i befolkningen. Politikerne bør også være forpliktet over noen ideologiske og etiske premisser, sier han. Ifølge Pedersen er det et et viktig poeng at det ikke nødvendigvis er de politiske partiene, som «finner opp» den restriktive politikken, men at den oppstår som følge av at betydelige deler av velgerbefolkningen krever handling, og som politikerne reagerer på i etterkant.

– Til sist er det ikke minst viktig å fremheve, at det krever et solid byråkrati og en sterk lojalitet overfor de politiske institusjoner å få embedsmenn, politi, og mange andre myndigheter til relativt hurtig å tilpasse seg politiske beslutninger, påpeker Pedersen.

– Igjen kan man diskutere hvorvidt dette er positivt eller negativt, men det viser at spørsmålet om tilpasningsevne (capacity to change) ikke bare er et teknokratisk spørsmål, men omfatter alle sider ved demokratiet og forvaltningen, så vel som etikk og individuell moral.

…ikke bare Norge og Danmark

Foto

Verdens største: Dadaab-leiren nordøst i Kenya er verdens største flyktningleir. Her bor det 350.000 mennesker – hovedsakelig fra Somalia. Nå vil kenyanerne sende dem «hjem». (Foto: NTB-scanpix).

Dagens Perspektiv har nylig omtalt det flere folkerettseksperter mener er norske myndigheters bevisste utfordring av internasjonale konvensjoner og universelle menneskerettigheter.

– Er vi i ferd med å bli en rettsstalig bananrepublikk, spør for eksempel folkerettsjurist Eirik Bjørge. Også Danmark har «utmerket» seg som en eksponent for tøffe tiltak overfor flyktninger, og er stadig blitt omtalt som en «versting» i denne sammenhengen. Politiske initiativ om å si opp statsløshetskonvensjonene, ønske om tilbakesendelser til Eritrea, kutt i sosiale ytelser for flyktninger og den berømte «smykkeloven» som åpner for at myndighetene kan ta verdigjenstander og kontanter fra asylsøkere som kommer til landet er blant sakene som har ført til at danske myndigheter er blitt sterkt kritisert, blant annet fra FNs høykommisær for flyktninger.

Skaper strid

Men flyktningene har skapt intern strid i en rekke land. Immigrasjon er for eksempel et betent tema i den amerikanske valgkampen.

USA har forpliktet seg til å ta i mot 10.000 flyktninger fra Syria i inneværende år. Det er ikke så veldig mange, men det er likevel omdiskutert. Og nå har Obama-administrasjonen varlet at den har som mål å ta imot 110.000 flyktninger neste år, melder NTB. Men fortsatt er dette særdeles få i forhold til Sverige, som tok i mot 163.000 bare i fjor. Relativt sett innebærer det at amerikanerne skulle ta i mot 5 millioner – en politisk umulighet i dag.

I hele Europa er flyktningspørsmålet svært betent. EU strever med å fordele asylsøkere til sine medlemsland i henhold til avtalen som ble inngått i fjor. Kun 3 prosent av 160.000 asylfordelinger er gjennomført, opplyser FN denne uken.

Planen om å fordele asylsøkere til alle EUs medlemsland og til EFTA-landene Norge, Sveits og Liechtenstein ble vedtatt i fjor. Hensikten var å hjelpe Hellas og Italia, som mottar den største strømmen av flyktninger og migranter som tar seg til Europa.

Ifølge avtalen skulle 160.000 asylsøkere sendes videre fra Hellas og Italia til andre europeiske land og søke asyl der. Norge forpliktet seg til å ta imot 3.500 asylsøkere. Men FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) opplyste tirsdag at kun 4.774 asylsøkere er blitt relokalisert, noe som tilsvarer om lag 3 prosent, melder NTB.

Holdningene «sprer seg»

Europas harde linje og svake vilje til å ta i mot flyktninger spres seg nå langt utenfor EU. Og det kan bli et stort problem, også for Europa. I en kronikk i Aftenposten sist uke forteller generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, om Kenyas beslutning om å stenge landets flyktningleirer og tvinge 600.000 flyktninger til å reise «hjem».

Kenya har i årevis huset to av verdens største flyktningleirer: Dadaab-leiren nordøst i landet er verdens største. Her bor det 350.000 mennesker – hovedsakelig fra Somalia. I Kakuma-leiren nordvest i landet, bor det nå mer enn 185.000 fordrevne, flertallet er sørsudanere.

– Felles for begge leirene er at de har eksistert i flere tiår. Mange av flyktningene er født i leirene, skriver Egeland i Aftenposten.

I Europa har man protestert heftig på kenyanernes beslutning om å stenge leirene. Og ved tidligere anledninger har slike protester ført fram. Men ikke denne gangen, mener Egeland. I Kenya viser man til Europas stenging av grensene, og hevder at det må være en internasjonal oppgave å løse flyktningproblemet, ikke Kenyas alene.

Dessverre har vi ikke annet valg enn å si «vel hjem» til flyktningene, heter det fra kenyanerne. Europas moralske argumenter når ikke lenger inn til dem.