Helsebyråkratiet flyttet opp og bort fra pasienten

Det skjedde et stille jordskjelv i helse-Norge da foretaksreformen ble banket igjennom i 2001.

Fra at fylkeskommunene styrte sykehusene, tok staten over kontrollen gjennom regionale helseforetak. Flere sykehus ble slått sammen til større enheter.

Siden har det vært mye bråk rundt reformen - særlig fra legene som mener at den har skapt et helsevesen styrt av helsebyråkrater som ikke trenger å stå til ansvar for lokaldemokratiet. Dessuten mener mange at reformen ført til mye ekstra og tidkrevende rapporteringsarbeid.

Ifølge helseøkonomer har en effekt av reformen vært at man har fått noe bedre kontroll på kostnadsveksten.

• PREMISSLEVERANDØRENE | De som egentlig styrer helse-Norge

Selv om det offentlige forbruket på helse fortsatt er betydelig, ble det sett på som en mer krevende situasjon før, da Stortinget ble beleiret av fylkeskommunale politikere før hvert statsbudsjett.

Men det store spørsmålet er hvordan denne økonomiske kontrollen faktisk ble oppnådd.

Nå viser en ny analyse fra professorene Bjørn Jamtveit og Torgeir Bruun Wyller samt medisinstudenten og langrennsløperen Astrid Urenholdt Jacobsen at mye tyder på at det er det administrative støtteapparatet på bunnen av helseforetakene som ikke har vokst i takt med sykehusene.

Torgeir Bruun Wyller har i flere år vært leder for Helsetjenesteaksjonen, en lobbyorganisasjon som ønsker å fremme profesjonene i helsevesenet og sette pasienten i sentrum.

I en artikkel i fagbladet Samfunnsøkonomen legger de frem tall som dokumenterer hvordan forholdet mellom helsefaglig- og administrativt personell har endret seg med reformen.

Med utgangspunkt i tidligere forskning fra geologiprofessor Bjørn Jamtveit som har dokumentert at når en vitenskapelig institusjon, som et universitet for eksempel, vokser i størrelse, så økte også andelen administrativt ansatte.

Mens København Universitet har rundt 8000 årsverk og rundt 50 prosent i støttefunksjoner, har Handelshöjskolan i Stockholm med bare 300 årsverk kun 15 prosent i støttefunksjoner.

En slik sammenheng medfører det som forskningen omtaler som skala-uavhengighet i den hierarkiske oppbygningen. Det betyr at når organisasjonen vokser, så endres ikke den hierarkiske strukturen.

Slik var det også med norske sykehus før man begynte å slå dem sammen, viser analysen.

Et sykehus som økte aktiviteten, ansatte også relativt sett en høyere andel med administrativt ansatte. I snitt hadde foretakene 42 prosent i slike støttestillinger i 2008.

Men denne sammenhengen endret seg med reformen.

For fortsatt er andelen om lag den samme, 41 prosent, selv om antallet som jobber i helsesektoren økte med 18 prosent eller rundt 18.000 personer fra 2008 til 2016.

I samme periode økte antallet ansatte i de fire regionale helseforetakene sentralt med 102 prosent fra 2100 til 4300.

Denne økningen er, ifølge artikkelforfatterne, utelukkende knyttet til økning i personale uten helsefaglig bakgrunn.

Ifølge de tre er effekten at det har skjedd en reduksjon av støtteappartetet som skal hjelpe den helsefaglige delen av tjenesten på bekostning av en kraftig økning av administrativt ansatte på toppen.

«I verste fall kan helsereformen har ført til at de som leverer helsetjenester direkte til pasientene har mistet lokal administrativ støtte til rapportering og samtidig fått en større administrasjon som krever rapportering», heter det i artikkelen.

Resultatet er at dersom man skal hente ut stordriftsfordeler, må helsefaglig ansatte produsere mer effektivt - noe som kan være svært vanskelig i helsevesenet.

Dessuten vil utfordringene bare øke med stadig større sykehus, anslår de.