Hva vil vi med Statkraft?

Mens energimarkedene og energipolitikken i Norden og Europa gjennomgår en omveltning og omprøving, har norske politikere drevet et kortsiktig spill rundt Statkraft. År etter år har Stortinget brutt sine egne retningslinjer og saldert budsjettet ved å tappe statsforetaket. Nå sist for 95 prosent av overskuddet i form av utbytte, milliarder som selskapet selv har ment burde brukes til investeringer i energimarkedet. I forrige uke ble det kjent at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ble enige om å «tilbakeføre» 4 milliarder kroner til Statkraft, utover rammene i budsjettkompromisset fra uken i forveien. Løsningen har paralleller til den type «kreativ bokføring» man ellers forbinder med selskaper som Finance Credit.

Hvorfor var 4 milliarder kroner nok i desember, mens behovet var 10 milliarder i sommer? «Noe av motivasjonen i sommer var at Hafslund var til salgs. Det er ikke situasjonen i dag,» uttalte Aps næringspolitiske talsmann Olav Akselsen. Noen uker tidligere hadde stortingsflertallet brukt Statkrafts strategi utenfor Norge som begrunnelse for sitt krav om 10 milliarder. Betyr det at de samme politikerne vil holde en kapitalbuffer i reserve for Statkraft til neste gang for eksempel Hafslund er til salgs?

Uttalelsen illustrerer uansett et sentralt problem: Politikerne utøver eierskap etter ad hoc-metoden. Et kompromiss om 4 milliarder kroner løser ingenting. Spørsmålene rundt Statkrafts fremtid, eierskap og kapitalbehov er fortsatt like uavklart. Staten viderefører sin grådige utbyttepolitikk, og politikerne har ennå ikke gitt noe svar på hvilke ambisjoner de har for energipolitikken etter at markedet ble overlatt styringen med kraftproduksjon og omsetning på 1990-tallet. Det er bare PR-byråene og lobbyistene som er tjent med uforutsigbarheten rundt selskapet.

I debatten om Statkrafts fremtid finnes det etter vår vurdering bare to logiske posisjoner. Den ene følger av at selskapet er blitt en del av en nordisk og europeisk energiindustri, og må få handlefrihet til å posisjonere seg deretter. Statkrafts ledelse og styre mener for eksempel selv at verdien av deres norske vannkraftressurser vil øke, dersom de markedsføres i Europa som «grønn energi» i samspill med andre fornybare ressurser som vind- og solenergi. For å lykkes hevder selskapet at det vil trenge kapital og partnere. De siste dagene har det kommet frem at Statkraft har gitt bud på en stor andel av de tyske energiselskapene VNG og EWE, selskaper som er vesentlig større enn Statkraft. Det understreker et Statkraft mener alvor med sin Europa-strategi, og at eierne må ta et valg.

Næringsministeren hadde et godt argument da han i eierskapsmeldingen for snart to år siden knyttet Statkrafts europeiske strategi til et forslag om endring av selskapets tilknytning til staten. Meldingen argumenterte for å omdanne Statkraft til aksjeselskap og å åpne for delprivatisering. Staten har som eneeier ikke organisasjon eller kompetanse til å vurdere risikoen i milliardinvesteringer internasjonalt.

Problemet for næringsministeren og Statkraft er at partiene fortsatt er like uenige i synet på omdanning til aksjeselskap og delprivatisering av selskapet, som de er når det gjelder selskapets fremtidige rolle. Dermed har det ikke blitt flertall for noen løsninger for Statkraft, bortsett fra den grådige utbyttepolitikken.

Den andre logiske posisjonen i debatten har i lengre tid blitt forfektet av blant andre eks-statsråd Finn Lied og de tidligere NVE-direktørene Erling Diesen og Gunnar Vatten, og har fått ny næring etter strømkrisene som rammet USA og Europa tidligere i år. I en fersk rapport fremhever det internasjonale energibyrået IEA at liberaliseringen av el-bransjen har medført en risiko for at produsentene kun prioriterer kortsiktige investeringer. Byrået anslår at det er behov for å investere ca 1 prosent av BNP i energisektoren på verdensbasis de neste 30 årene, for å bringe systemet i balanse og møte nye behov. Også fra USA og sentrale EU-land kommer signaler om at myndighetene etter å ha deregulert energiindustrien nå er på jakt etter verktøy for å sikre stabil energiforsyning.

Ifølge dette synet er stabil energiforsyning og forutsigbare energipriser så viktige for samfunnet at de ikke kan overlates til markedsaktørene alene: Det er behov for et statlig redskap som kan treffe investeringsbeslutninger med et lengre tidsperspektiv. Som et eksempel kan nevnes gasskraftverk med CO2-rensing. Dette er et prosjekt som samfunnsøkonomisk trolig bare vil kunne forsvares ut fra andre kriterier enn tradisjonell bedriftsøkonomisk avkastning.

Vi tror ikke det er noen god løsning å skru klokken tilbake og pålegge Statkraft en myndighetsrolle det ikke lenger er forberedt på å spille, slik selskapet og markedet har utviklet seg siden energiloven ble vedtatt tidlig på 1990-tallet. Spørsmålet må likevel besvares: Trenger staten et redskap for å påvirke balansen mellom tilbud og etterspørsel i energimarkedet og fremme bruken av fornybar energi? Og hvis det ikke er Statkraft, hvilket redskap? En utvidet rolle for Statnett? Et nytt mandat og ressurser til det nyopprettede Enova?

Dersom svaret blir å slippe Statkraft fri til å kjøpe energiselskaper ute, har man også sagt ja til en logikk som innebærer at det kan bli utenlandske deleiere av Statkrafts virksomhet i Norge. Det trenger ikke være noe problem, så lenge staten på forhånd har tenkt gjennom hva den vil gjøre med blant annet hjemfallsretten. Staten kan sikre seg opsjon på å ta kraftrettigheter tilbake fra Statkraft etter utløpet av rettighetsperioden, så lenge dette er avtalt før man

slipper inn nye eiere i selskapet.

Det mest uheldige med det langvarige spillet om Statkraft er at det gjør det vanskelig for selskapets ledelse å konsentrere seg om det den skal gjøre: Å skape verdier ved å møte kundenes behov. Statoil har vært i tilsvarende situasjoner, og da har politikerne klart å legge prestisjen til side og bli enige om noen spilleregler som gjelder uansett flertalls- eller mindretallsregjering, og hvem som har regjeringsmakten. Det er varslet en ny stortingsmelding om saken. Forhåpentlig vil den handle om mer enn juss og kapital. Det vi trenger er en avklarende diskusjon og svar på spørsmålet: Hva vil vi med Statkraft?