Annonse
Advokatbransjen
I rettferdighetens navn går advokater hand i hand
Hvorfor tjener noen advokater 8 millioner, mens andre advokater må nøye seg med 8 hundretusen? Skriver Øystein Blymke.
Annonse
Øystein Blymke er statsviter og skribent.
SYNSPUNKT | Advokater er vel som folk flest. Opptatt av seg selv, av anerkjennelse og av status. Og dessuten - også som folk flest – er de misfornøyd med lønna. Men det skal sies. Ikke riktig alle advokater er misfornøyd med lønna. En ettertraktet forretningsadvokat rynker sjelden på nesa over sin markedspris på 5-6000 kroner i timen. Mens en stakkars forsvarsadvokat derimot, med statens salærforskrift som inntektsgrunnlag, må ta til takke med en tusenlapp i timen. Ikke rart det murrer i advokatenes rekker.
Ikke sammenlignbart overhodet, vil sikkert en og annen skarpsindig forretningsadvokat kunne innvende. Selv en statsviter-skribent må jo skjønne at for forretningsadvokaten og hans kunder er det kvalitet, spisskompetanse, markedet, tilbud og etterspørsel som teller! For straffesaksadvokaten med staten som oppdragsgiver og utbetalende myndighet derimot, er det kun salærforskriften som teller!
Og slik må det vel kanskje være? En lønns-virkelighet for næringslivets stjerneadvokater, og en lønns-virkelighet for salær-avhengige forsvarsadvokater. Ja, slik oppleves i alle fall de frie yrkers handlingsrom. Deres frihet til selv å velge, og selge tjenester, styrt etter rettferdighetens og rettssikkerhetens idealer – har sin pris, og tar sin pris.
Staten har som antydet, fått et gryende advokatopprør i fanget. Et opprør utløst av en skamløs lav timepris på 1085 kroner, i alle fall bedømt ut fra Advokatforeningens lønns-skala. Og noe rett har foreningen kanskje? For, den staten som mener 1085 kroner timen får være godt nok for statlig rettshjelp til folk flest i juridisk nød, gladelig betaler det 5-6 doblede til advokater som gir statens egne sin eleverte eksperthjelp, slik at statens lovrådgivere kanskje til slutt skjønner den skatterett og den forvaltningsretten som statens tillitsvalgte og tjenere selv har vedtatt.
Selvfølgelig skal dyktige skatteadvokater kunne ta markedspris, selv når staten er oppdragsgiver. Men, det forekommer likevel litt pussig kanskje, for folk flest, at forsvarsadvokaten på statens salær-regulativ blir verdsatt, «bare» til en sjettedel av den prisen som den samme staten mener en forretningsadvokat er verd. At markedet rår, og at kvalitet koster, skal ikke gjentas for ofte, før utsagnet provoserer mer enn det forklarer.
Staten skal nå både bli sterkere, mer rettferdighet og med økt vilje og evne til å utjevne lønnsforskjellene her i samfunnet. Advokatforeningen tar tydeligvis regjeringen på ordet, og krever en betydelig økning av salærsatsene.
Staten er nå uten tvil, mer opptatt enn noen gang, av å tette «de verste» lønnsgapene
Advokatenes timing synes god. Staten er nå uten tvil, mer opptatt enn noen gang, av å tette «de verste» lønnsgapene. Ikke minst gapet mellom statlige toppsjefer og direktører, og de vanlige statlige lønnsmottakerne. Og ett sted må man jo begynne. At en direktør i en statlig virksomhet i dag tjener 5-6 ganger mer enn statsministeren virker åpenbart skjemmende inn på statens likhetsidealer. Like skjemmende som at en advokat tjener 1000 kroner timen, og en annen advokat (presumtivt minst like flink og velutdannet) tjener 6000 kroner timen.
Den korte og brutale sannhet om hvorfor store forskjeller og lønnsgap florerer, er nok å finne i de mer grunnleggende holdninger og innstillinger hos folk flest. Folk flest ønsker å utdanne seg best mulig, kunne velge attraktive yrker, tjene mest mulig, og bli mottatt med den respekt, anerkjennelse og status som følger av personlig dyktighet og gode valg. I og for seg helt menneskelig, og intet å skamme seg over.
Overføres disse menneskelige trekk til advokatenes lønns-rike kan man kanskje likevel stille spørsmålet: Hvorfor tjener noen advokater 8 millioner, mens andre advokater må nøye seg med 8 hundretusen? Markedet bestemmer er kanskje også her det korte svaret? Forretningsadvokaten kan som kjent selge seg til høystbydende. Som regel en kunde med samme eller bedre betalingsevne enn advokaten selv – En kunde som er smart nok til å velge nettopp den skatteadvokaten som kjenner skatteretten like godt som sin egen kommentarutgave. Salæradvokaten (strafferettsadvokaten) derimot, må innordne seg statens ufravikelige og detaljerte timelønns-betingelser i salærforskriften.
Og om ikke det var nok. En ettertraktet skatteadvokat vil ikke bare være et funn for en konserndirektør i skatte-trøbbel, men også være et funn for staten, særlig når staten har behov for et eksternt juridisk skarpsyn, for eksempel om formueskattens rettslige tolkningsalternativ. Og derfor: Når skatteadvokaten med to mastergrader og påbegynt doktorgrad banker på statens dører, vil selv ikke en rødgrønn statsminister eller finansminister nøle med å gjemme unna salærforskriften til fordel for en avtale der markedslønna rår. Kvalitet koster må vite.
Staten har to virkemidler som kan påvirke advokaters lønn og inntekt. Det ene er bruk av skattepolitikken. Staten kan, gjennom økt selskapsbeskatning, formuesbeskatning og/eller progressiv inntektsbeskatning, påvirke forretningsadvokatens millioninntekt etter skatt, ned med en eller to millioner. Staten kan også forsøke å utjevne lønnsgapet advokater mellom, for eksempel gjennom å heve statens salærsats (timelønna) for straffesaksadvokater og andre retts-hjelpere på statens salær-lister med minst 500 kroner. (Advokatforeningens krav)
Det er sikkert mye som kan forklare at de beste blant de beste av forretningsadvokatene kan tjene ti ganger så mye som en statsråd. En grunn kan være at en god nisje-advokat
(for eksempel en skatterettsadvokat, eller en EU/EØS-retts-advokat o.a.) snart er alene om å forstå det regelverk som lovgiver har vedtatt innenfor angjeldende rettsområder, og som både privat og offentlig sektor er avhengig av å styre etter. Advokatene har med andre ord skapt en form for kunnskapsmonopol innenfor sine respektive faggrenser.
Et aktuelt eksempel kan anskueliggjøre noen av de dilemmafylte problemstillinger som staten står overfor når markedslønn og salærsatser skal vektes og veies i advokatenes sprikende lønns-rike:
Aftenposten skrev den 8 oktober at «Opprydding i Stortingets bolig-rot koster millioner» Lover og regler om fri- eller skattebelagt bolig har visstnok blitt feiltolket i en årrekke av Stortinget. Nå mener Stortinget at innleide skatteadvokater må til for å finne en løsning på deres skattejuridiske problem. At advokatene som hyres inn kanskje må jobbe opp mot 1000 timer for å rydde opp i statens regelforståelses-rot får så være.
Ett er sikkert. Salærforskriften tas garantert ikke i bruk i nevnte sak. Timeprisen til valgte advokatfirma var sikkert rimelig høy, men sladdet, ifølge Aftenposten. I alle fall i de saks-dokumenter Aftenposten fikk innsyn i. Ikke unaturlig. Et advokatfirma vil naturlig nok ikke oppgi hvilke timepriser de vil operere med. Noe er og blir «forretningshemmeligheter», og derfor ikke tilgjengelige for offentligheten.
Aftenpostens generelle undersøkelser skal imidlertid ha vist at den type advokattjenester som det i denne saken er tale om, vanligvis utføres til rundt 4000 kroner i timen før moms. Alle DP-lesere kan da raskt regne seg frem til hvilke millionutlegg Stortinget vil måtte akseptere, for å kunne frembringe en god nok rettmessig forståelse av de skatteregler som det selv har vedtatt. Paradoksalt nok.
At et advokatfirma kan kreve 4-5000 kroner timen for å greie ut om, problematisere, vurdere og tolke en lovbestemmelse eller to, er ikke oppsiktsvekkende. Advokater brukes til så mangt, og er vel i dag den mest etterspurte yrkesgruppe, både o privat og offentlig sektor. Advokatstanden har på sett og vis utviklet en form for kunnskapsmonopol for den litt mer komplekse juridisk tenkning, et monopol som de benytter prismessig for alt det er verd. Bokstavelig talt. Selv det enkleste spørsmål om en sekundærbolig er skattepliktig eller ikke, ser man faktisk i dag kan utløse de mest omfattende og dypsindige juridiske betenkninger. Og gjerne til priser som vanlige folk knapt kan forestille seg, Derfor en oppfordring til vår kjære stat: Hvordan skal du få en vanlig salær-advokat – eller folk flest for den sakens skyld - til å forstå din begrunnelse for at du mener 1085 kroner i timen er mer enn nok for et statlig oppdrag i strafferettspleien? Og samtidig få oss til å forstå, at hans advokatkollega, en mer uvanlig forretningsadvokat riktignok, er verd mer enn det femdoblede for en på mange måter – likeverdig jobb? Og er det virkelig blitt slik at staten ser deg nødt til å betale 4-5000 kroner i timen for advokathjelp – «bare» for å klarne statens egne tanker om hvordan deres egne lover og bestemmelser egentlig er å forstå?
