Nyrealister avløser neokonservative i USA

Uten stor oppmerksomhet i Norge er den såkalte neokonservative æra i amerikansk utenrikspolitikk (foreløpig) over. Forkjøpsangrep, regimeskifte og ignorering av multilateralt diplomati har vært regnet som neokonservatismens særmerker. Etter Irak-krigen tar nyrealistene stadig mer over. Årsaken er ikke bare presidentvalget, men at president George W. Bush har oppdaget at krig koster, og at gulrot og en stor kjepp i bakhånd også fungerer.

Siden i fjor høst har vi vært vitne til en noe mer pragmatisk utenrikspolitikk. Dette kan være vanskelig å oppdage, fordi Bush selv ikke dramatisk har endret retorikk. Bush påkaller fortsatt Gud på USAs side av historien, fordi USA er «en nasjon med en misjon» på vegne av «menneskeheten». Det er imidlertid viktig å legge merke til at «ondskapens akse» ble byttet ut med den mer pragmatiske erkjennelsen at «ulike trusler krever ulike strategier» i hans State of the Union-tale 20. januar.

Dette betyr at Bush ikke ensidig lytter til de såkalte neokonservative, men gir pragmatiske utenrikspolitiske problemløsere innflytelse. Det er dessuten en logisk feilslutning at selv om de neokonservative støttet Irak-krigen, så var Bush dermed i lomma på dem. De neokonservative er tildelt mer ansvar for Bush’ utenrikspolitikk enn de faktisk fortjener.

Ganske forsiktig er pendelen i USAs utenrikspolitikk i ferd med å svinge i retning av større

konsensus. Etter en periode med utbredt unilateralisme, som beskrevet i den nye boken «America Unbound: The Bush Revolution in Foreign Policy» av Ivo H. Daalder og James M. Lindsay, kan det tyde på at Bush ser større nytte av selektivt multilateralt diplomati. Eller a la carte multilateralisme, for å låne en karakteristikk fra Richard N. Haass, tidligere direktør for Policy Planning i utenriksdepartementet. Større konsensus betyr slett ikke at Bush unnslipper kritikk for Irak-krigen. Men den demokratiske presidentkandidaten vil i viktige spørsmål trolig ikke føre en utenrikspolitikk som skiller seg dramatisk fra den Bush allerede fører en rekke steder i verden.

Forkjøpsangrep er ikke lenger USAs utenrikspolitiske operative ideologi, men en av mange opsjoner en amerikansk president alltid vil vurdere, slik Bill Clinton også gjorde.

Denne listen viser Bush’ mer pragmatiske utenrikspolitiske handlinger:

• Nord-Korea: USA støtter multilaterale forhandlinger, der blant annet Kina spiller en viktig rolle.

• Iran: USA har i hovedsak gitt sin tilslutning til Storbritannia og Frankrikes linje for å sikre inspeksjoner av mulige atomvåpen i Iran, og en langsiktig diplomatisk prosess som ikke gjør at Iran går i vranglås overfor det internasjonale samfunnet.

• Libya: USA holder døren på gløtt for å fjerne sanksjoner mot USA gamle prügelknabe Gaddafi i Libya, dersom landet faktisk blir kvitt sine masseødeleggelsesvåpen.

Like fullt er USA naturligvis fortsatt verdens eneste – og svært selvbevisste – supermakt. Men makten ter seg også ulikt over tid. Neokonservativ utenrikspolitikk er et unntak i USAs historie, og den æraen er foreløpig over.

Uansett hvem som er president i USA, er det vesentlig å huske at hovedlinjen i amerikansk utenrikspolitikk gjør Norges allierte til en utro institusjonalist og selektiv multilateralist. Enhver president i USA vil ha større omtanke for USAs nasjonale interesser enn en verdensorden bygget på fungerende internasjonale institusjoner og multilateralisme, dersom disse to hensynene er i konflikt med hverandre.

Av Christian-Marius Stryken

forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Stryken var høsten 2003 gjesteforsker ved

The Paul H. Nitze School of Advanced International Studies,

Johns Hopkins University, Washington D.C.