Den store idetørken

De siste ukene har debatten rast om hva som kjennetegner en god forsker. Det startet med Ole Sjøbergs konikk i Aftenposten der han illusterer hvordan den folkekjære formidleren og valgforskeren Frank Aarebrot ikke hadde publisert mye de siste årene hvis man telte bidrag i vitenskapelige journaler. Tok man derimot med bidragene hans fra media, fremsto han som en av landets mest innflytelsesrike forskere. Likevel er det slik i den vitenskapelige verden at det fortsatt er publiseringer som gjelder.

– En med Frank Aarebrots formidlingsevner, men uten doktorgrad og solid publikasjonsliste, hadde nok ikke blitt professor i dag, sier forskningsleder Espen Solberg i NIFU. Men det henger mer sammen med meritteringssystemet enn hvordan finansieringssystemet er innrettet.

Solberg tror det er for mange med sterke CVer i dag.

– I dag er det mange som både har doktorgrad og solid publisering og som jakter på faste stillinger. Blant disse finnes det sikkert også gode formidlere, og dermed kan man lettere kreve begge deler.

– Det er ganske sikkert at fremtidens forskerrolle vil avvike fra den tradisjonelle karrierestigen fra postdoc til professor vi har i dag, sier Solberg.

Vi forsker som aldri før

I Norge investeres det totalt 60 milliarder kroner i forskning og utvikling hvert år. For hver tusen av oss som ikke jobber med forskning, jobber 15 med forskning. Det er litt høyere enn i EU hvor 12 av 1000 er forskere. Det er også flere enn i 2005, men fortsatt mye lavere enn i Sverige hvor 17 av 1000 forsker og i Danmark hvor hele 21 av 1000 driver med forskning og utvikling totalt i universitets- og høyskolesktoren og i næringslivet. Antallet nye doktorgrader har skutt å været de siste tiårene. Nå feires minst 1600 doktorgradsavhandlinger hvert år.

Utvikllingen er delvis politisk villet. Selv om satsingen på forskning ble satt på pause under den rødgrønne regjeringen slik at FoU-utgiftene (målt i faste priser) falt litt som andel av BNP, har de økt igjen under Solberg.

Sammenlignet med resten av verden forsker vi mye på helse, særlig i Norge, men også i resten av norden. Totalt ligger helseforskningen 72,5 prosent over snittet i verden hvis man ser på antallet publiserte artikler, ifølge en gjennomgang utført av Nordforsk.

På de neste plassene følger samfunnsvitenskap (56,7 prosent over gjennomsnittet av publiseringer i verden) og innen næringsliv og økonomi (52,9 prosent over snittet). I tillegg kommer forskning på klinisk medisin høyt opp. Det det går utover er forskning innen naturfag. Den totale nordiske forskningen innen kjemi ligger 44 prosent under gjennomsnittet i verden.

Forskning på nye materialer, innen matematikk og statistikk og fysikk ligger også godt under det globale gjennomsnittet. Norge ligger langt bak de andre nordiske landene.

Mens svenske forskere i sektoren står for om lag 40 prosent av alle nordiske publikasjoner (innen de 16 fagområdene som studien tok for seg), stod norske forskere for kun 16,4 prosent. Det er akkurat samme andel som for ti år siden. I samme periode har danske forskere økt sin del av kaken fra 22 til rundt 25 prosent.

Tom for gode ideer

Men hvorfor forsker vi? Det er i ferd med å bli et viktigerer spørsmål enn man kanskje skulle tro. For mens forsker-Norge debatterer hva som kjennetegner en produktiv forsker og formidler, er verden i ferd med å gå tom for gode ideer. Det kan bety to ting: Enten stopper den økonomiske veksten opp, eller så må vi snart alle jobbe som forskere.

Tro det eller ei, på sikt er det ikke kutt i formueskatten som skaper økonomisk vekst, men nye ideer og løsninger. Problemet er bare at vi gjennomgår en idetørke.

For 200 år siden kunne Thomas Edison sette seg ned og finne opp lyspæra. Magasinet Economist har anslått at en stor andel av verdens BNP ikke hadde vært mulig uten den danske fysikeren Niels Bohrs regnestykker. En forsker – et enormt gjennombrudd.

Men slik er det ikke lenger. Mens investeringene i forskning og den totale tiden alle forskere jobber øker dramatisk, faller nemlig forskningsproduktiviteten - antallet ideer per forsker, enda mer dramatisk.

Det er forskerne Nicholas Bloom, Charles I. Jones, John Van Reenen og Michael Webb ved Stanford og MIT som kommer til denne konklusjonen etter å ha gått igjennom en rekke samfunnsområder, industrier og bedrifter og forskningen på disse.

Moore's lov

Det kanskje beste eksempelet er Moore's lov. Antallet transistorer på en databrikke dobles hvert annet år. Slik har det faktisk vært i 40 år nå, og det har vært den kanskje viktigste teknologiske og økonomiske drivkraften i verden i denne perioden. Denne dobling innebærer en vekstfaktor på 35 prosent i året. Men kampen for å opprettholde en slik rakettfart krever sitt. Antallet forskere som trengs for å opprettholde Moore's lov, er 18 ganger så høyt som det som var nødvendig på begynnelsen av 70-årene.

Tanken er at siden det blir vanskeligere å finne nye ideer som gir raskere datamaskiner, pøser vi på med flere forskere i stedet for å holde veksten oppe. Og slik er det på flere områder.

Avlinger har også blitt mye større de siste ti årene. Produktivitetsveksten i landbruket har vært en av de mest dramatiske av alle. Selv om antallet bønder har gått ned, har den total mengden korn og kjøtt bare økt. Forskerne har sett på flere ting, blant annet mais, soya, bomull og hvete som alle har sett en utvikling med større avlinger per hektar de siste 60 årene. Men dette har ikke skjedd av seg selv. Forskningsinnsatsen har også mangedoblet seg innen landbruk – på enkelte områder kan man snakke om en 25-dobling. Ser man på forksningsproduktiviteten her har den falt med 4 til 6 prosent per år.

Forskerne har også sett på kreftforskningen og hvordan den har gitt seg utslag i bedre overlevelsesrater blant kreftpasienter. Også her tegner det seg et likende bilde. Stadig mer forskning må til bare for å opprettholde en jevn og forsiktig forbedring av overlevelsen.

Flere pessimister og forskere

Problemet med idetørken, og grunnen til at stadig flere økonomer blir pessimister, er at man har antatt at forskeres produktivitet er ganske stabil – legger man til en ny forsker, får en enda en god ide - og økonomien kan vokse videre. Men nå faller denne sammenheng fra hverandre.

Faktisk anslår artikkelforfatterne at vi må doble antallet forskere hvert 13 år bare for å opprettholde dagens relativt beskjedne økonomiske vekst - i hvert fall i vesten som i motsetning til i Kina og India ikke har et stort økonomisk forsprang å ta igjen.

Altså er det ganske mange flere av oss som må belage seg på et liv som forsker.

Espen Solberg i NIFU tror forskerrollen står foran store endringer. Han tror man kan komme til å se at flere beveger seg mellom akademia og andre deler av samfunnet, som offentlig sektor eller næringslivet.

– Erfaring fra andre steder enn akademia burde verdsettes høyere enn det blir i dag, sier han og kommer tilbake til dette med anerkjennelse i det akademiske miljøet:

– Kulturen og systemet må endre seg litt. En forsker som jobber ti år i næringslivet og går tilbake til Akademia vil i dag oppleve å rykke litt tilbake til start, i stedet for at erfaringen blir sett på som en fordel, sier han.